Formuesskatt

Hvorfor er vi så uenige om formuesskatten?

Mange er lei av debatten om formuesskatten, og det er forståelig. Men den kommer til å blusse opp igjen.

Publisert: 6. mai 2026

Om et par måneder kommer utredningen fra Skattekommisjonen. Da braker det løs: Bør formuesskatten fjernes, eller bør vi beholde den? Fins det et kompromiss som alle kan leve med?

Norge har lenge vært et av få land i OECD som har formuesskatt.

Noen håpet, mens andre fryktet, at vi snart skulle få selskap av Danmark.

I valgkampen foreslo nemlig Socialdemokratiets leder, Mette Frederiksen, at Danmark skulle gjeninnføre en formuesskatt.

Forslaget ble først omtalt som «genialt», fordi det klistret motstanderne av formuesskatt til «de rike».

Forslaget var langt mer moderat enn den formuesskatten vi har i Norge. Likevel tok det kort tid før forslaget var stein dødt.

Protestene kom fra næringslivet, fra gründerne, sentrumspartiene og til slutt også formannen i Dansk Metal. Selv ikke Frederiksen virket særlig entusiastisk. Derfor hjalp det heller ikke at Jens Stoltenberg prøvde å hjelpe sine sosialdemokratiske venner i Danmark.

Hvorfor stikker uenigheten så dypt?

Min vurdering er at debatten er en nesten perfekt illustrasjon på de ulike perspektiver som den politiske høyre- og venstresiden har på økonomien og samfunnet.

For å si det veldig enkelt:

Venstresiden er mest opptatt av ulikhet og mener derfor at vi trenger formuesskatten for å unngå at noen blir for rike. Mange vil også skattlegge de rikeste mer og bruke pengene på overføringer og velferd.

Høyresiden, derimot, er mest opptatt av verdiskaping og mener at vi må fjerne formuesskatten for at vi skal ha incentiver til å skape mer. Det gir større velstand og, hvis vi vil, mer å fordele siden.

Forskere prøver av og til å «avgjøre» debatten ved å legge frem dokumentasjon på hvordan formuesskatten virker. Det er flere grunner til at det ikke lykkes. En av dem er at også forskere er uenige.

Et interessant eksempel på hvordan man kan ha ulike perspektiver, er de to økonomene Thomas Piketty og Daniel Waldenström.

Piketty har skrevet boken Capital in the Twenty-First Century.

Waldenström har skrevet boken Richer and More Equal. A New History of the Wealth in the West.

De bruker stort sett de samme dataene; både hverandres data og andres data. Men tolkningen av dataene er veldig ulik. De bedømmer både historien og situasjonen forskjellig.

Det er risikosport å forsøke å sammenfatte oppfatningene til to så betydningsfulle forskere. Men la meg likevel forsøke:

Piketty mener at det ligger en slags innebygget tendens i kapitalismen til at de rike blir stadig rikere, og at forskjellene øker. Grunnen til at forskjellene ikke er enda større enn de er, er at kriger har ødelagt de rikes formuer, og at de må betale høye skatter.

Waldenström er opptatt av at de rike er blitt rike, fordi de er entreprenører, skaper bedrifter og innovasjon og dermed sprer velstand også til andre: Folk får arbeid og blir selv rike nok til å kjøpe sine egne boliger og spare til pensjon. Og fordi de også betaler skatt, blir velferden og utdanningssystemet stadig bedre. Det blir mer, ikke mindre, likhet.

Sagt med andre ord: De bruker de samme historiske dataene, men Piketty leser dem som en advarsel om økende ulikhet, mens Waldenström ser dem som en historie om økende velstand og en kraftig utjevning over tid.

Piketty er erklært sosialist og vil skattlegge de rike hardere. Han er kritisk til privat eiendom, og mener at man bør betale 90 prosent skatt av høy arv, formue og inntekt.

Waldenström mener at formuesskatt er skadelig. Den fører til ulike konkurransevilkår, både mellom bedrifter og land, svakere bedrifter og utflytting av bedriftseiere og entreprenører. Gradvis flytter også investeringene etter, og det taper alle på. Han vil heller at flere skal bli eiere enn at de eierne vi har, skal betale mer skatt.

Piketty mener at den målte ulikheten i seg selv er et problem. Waldenström er også opptatt av alt som ikke er så lett å måle, men som har ført til stadig mer likhet. Piketty ser en ond sirkel, der Waldenström ser en god sirkel.

Det er ikke enkelt å forene de to perspektivene. Men selv mener jeg at Waldenström har et godt poeng.

Da jeg ble født, hadde en kvinne på min alder en helt annen livssituasjon enn hun ville hatt i dag: Hun hadde lavere yrkesdeltakelse, lavere inntekt og lavere pensjon, langt lavere formue, mye lavere boligstandard og lavere levealder – for å nevne noe.

Mye av dette fanges ikke opp i måten man måler økonomisk ulikhet på. Men det som betyr noe for den enkelte, er hvordan han eller hun har det – ikke hvordan de rike har det.

Samtidig er rikdommen deres viktig. Å være rik i Norge er nemlig ensbetydende med å drive næringsvirksomhet. Det er bedriftene som er formuen. Og jo rikere man er, jo mer av formuen er næring.

De som har en formue på 100 millioner kroner eller mer, har cirka 90 prosent av formuen sin i næringslivet. Og det er de som har de største formuene, som bidrar mest til sysselsetting, verdiskaping og skatteinntekter til stat og kommune.

Noen fremstiller det som at en fjerning av formuesskatten vil føre til at de rike ikke betaler skatt. Det er selvsagt ikke riktig.

Selskapene som de eier, betaler selskapsskatt, og eierne selv betaler både inntektsskatt og utbytteskatt når de har inntekt eller får utbytte.

Den totale formuesskatten utgjør nå om lag 36 milliarder kroner. Det er cirka 1,6 prosent av utgiftene på statsbudsjettet. Formuesskatten betyr altså nesten ingenting for omfordelingen i Norge.

Men for eierne som betaler den, er den en ulempe som gjør det vanskelig å konkurrere. Ingen andre land har en tilsvarende formuesskatt, og utenlandske og offentlige eiere i Norge betaler heller ikke formuesskatt.

Partienes syn bygger opp under de ulike perspektivene: Høyre og Fremskrittspartiet vil fjerne formuesskatten. Venstre og KrF vil fjerne formuesskatten på næringskapital. Arbeiderpartiet, Senterpartiet og MDG vil beholde skatten, muligens med noen justeringer. SV og Rødt vil øke den, til dels kraftig.

Cirka 700.000 nordmenn betaler formuesskatt. Men den er et særlig problem for bedrifter som er eid av norske private eiere. Av mandatet til Skattekommisjonen fremgår det derfor at en «hovedoppgave er å gi anbefalinger til en helhetlig skattereform som bidrar til et konkurransedyktig skattenivå for norsk næringsliv».

Et uttalt mål er dessuten at anbefalingene fra kommisjonen skal innebære en politikk «som det antas at et bredt flertall på Stortinget over tid kan stille seg bak». Det skal være «forslag til skattevekslinger», men kommisjonen har også mandat til å peke på «hvilke lettelser som er viktigst, dersom et forlik innebærer netto skatte- og avgiftslettelser».

Det blir ikke lett.

Men jeg håper at kommisjonen ser til våre naboland, der næringslivets rammebetingelser og det innovative entreprenørskapet er i en helt annen liga enn i Norge.

Teksten er publisert i Aftenposten 4.5.2026.

Publisert: 6. mai 2026