Frankrike, Tyskland og EU
BREV nr. 82
Frankrike og tyske områder har siden middelalderen ofte stått i strid. På 18- og 1900-tallet førte dette til ødeleggende kriger. Fiendskapet tok slutt med fransk-tysk forsoning. Fra 1950-årene har landene stort sett vært viktige drivkrefter i den europeiske samling. Så lenge EU består, er et ønske om å ødelegge hverandre utenkelig.
Publisert: 21. oktober 2025
Napoleon marsjerte inn i Berlin, Preussens hovedstad, i 1806, og Det tysk-romerske rike gikk i oppløsning.1Se BREV nr 13 om Det tysk-romerske keiserrike. Den tysk-franke krig 1870-71 førte til fransk nederlag og tap av Alsace og Lorraine, men også til Tysklands samling – proklamert i Versailles-slottet utenfor Paris (1871). Første verdenskrig ble for Tyskland og Frankrike i stor grad utkjempet ved stillingskrig på fransk jord, men endte med tysk tap. I andre verdenskrig var Tyskland rustet for revansje, okkuperte (1940) nordlige og vestlige deler og etablerte et nazi-regime i resten av Frankrike (‘Vichy-regjeringen’). Fransk kamp mot okkupasjonsmakten ble samlet i motstandsbevegelsen og i De frie franske styrker under general Charles de Gaulle, basert på britisk og senere amerikansk støtte og på ressurser i de franske kolonier. Frankrike ble godtatt som seiersmakt i 1945, ble tildelt en okkupasjonssone i Tyskland og fikk sete som fast medlem av FNs sikkerhetsråd.
Schuman-erklæringen (1950)2Se BREV nr 40, som gjengir erklæringen. la grunnlaget for forsoning mellom Frankrike og Tyskland i Det europeiske kull- og stålfellesskap. I erklæringen het det blant annet at «Frankrike, som i mer enn tyve år har vært en forkjemper for et forent Europa, har alltid hatt som vesentlig mål å tjene fredens sak.» Dette siktet til den franske statsminister Aristide Briands bestrebelser på forsoning med Tyskland i mellomkrigstiden – uten at tiden da var moden.
Schumans erklæring endret dette.3Se BREV nr 16 om Robert Schuman. Tyskland var sterkt svekket i 1945 og ble okkupert. I den franske sone ble Saar-området integrert i fransk økonomi.4Se BREV nr 46 om EU og Saar-området. Frankrike hadde moralsk overtak på Tyskland, som til gjengjeld fikk USAs støtte til tysk gjenoppbygging for den begynnende ideologiske kamp mot kommunismen. Det siste ble avgjørende for den tyske deling i to stater og vest-tysk medlemskap i NATO. Det franske initiativ i Schuman-erklæringen la likevel grunnlaget for en ny, fransk tysklandpolitikk: Styring av europeisk samling på Kontinentet kunne gi fortsatt fransk ‘storhet’. Den tyske kansler, Konrad Adenauer, var samarbeidsvillig – av åpenbare grunner.
Tysk økonomi styrket seg fra slutten av 1940-årene, og mulighetene for fransk påvirkning av Tyskland ble gradvis svekket. Fransk politikk var ustabil i 1940- og 50-årene, og det franske koloniriket gikk i oppløsning. General de Gaulle ble fransk president fra 1959 til 1969. Han etablerte den femte republikk med en sterk presidentmakt og førte en nasjonalistisk politikk. Han ønsket å utnytte EU-samarbeidet til å svekke USAs innflytelse i Europa. Frankrike disponerte egne atomvåpen fra 1962.
Sterk vest-tysk økonomisk vekst svekket det franske overtak på Vest-Tyskland. Den franske president søkte en tosidig avtale med Vest-Tyskland for å binde landet til Frankrike. President de Gaulle og den tyske kansler Konrad Adenauer møttes i katedralen i Reims til en messe i 1962, og året etter ble en samarbeidsavtale ble inngått (Élysée-avtalen, 1963). Partene var overbevist om at ‘forsoning mellom de to folk var en historisk hendelse’ og at ‘samarbeid mellom de to land var et nødvendig steg på veien til et forent Europa’. Avtalen skulle legge et grunnlag for et særlig forhold mellom landene.
Etter Élysée-avtalen skulle stats- eller regjeringssjefene møtes årlig og gi politisk retning for samarbeidet. Landenes utenriksministre skulle ha oppsynet med avtalen. De øvrige EF-stater skulle holdes informert. Forsvarsministrene og forsvarssjefene skulle møtes regelmessig for å samordne forsvarstenkningen. Personellutveksling og samarbeid om utvikling og finansiering av forsvarsmateriell inngikk.
De Gaulles ønske om å dempe Vest-Tysklands gode forhold til USA lykkes imidlertid ikke, og han nedprioriterte avtalen. Élysée-avtalen ble likevel styrket etter hvert. Landenes regjeringsmedlemmer møttes årlig som et ledd i integrasjonen.
Den tyske samling i 1990 påvirket maktforholdet mellom Frankrike og Tyskland. Fra å ha omtrent like stor befolkning, fikk Tyskland en befolkning på rundt 80 millioner, mot Frankrikes rundt 60 millioner. Fransk medvirkning var formelt nødvendig for den tyske samling, men det var ikke politisk mulig for Frankrike å hindre maktforskyvningen.
I 2019 ble det i utviklingen av Élysée-avtalen tatt et viktig skritt videre ved Aachen-avtalen, som president Emmanuel Macron og kansler Angela Merkel undertegnet. De institusjonelle forbindelser, og saksområdene som berøres, fordyper integrasjonen mellom de to land.
Landene har som mål å samordne seg i europapolitikken. Avtalens saksområder dekkes i EU-samarbeidet, og målet er å påvirke EUs utvikling ut fra fransk-tyske vurderinger. Partene søker å koordinere sine syn før EU-møter, i felles ministeruttalelser og samordne gjennomføring av EU-rett i nasjonal rett. Et fransk-tysk ministerråd er opprettet, hvor regjeringene møtes. To kommisærer for fransk-tysk samarbeid, på ministernivå eller tilknyttet regjeringen, administrerer samarbeidet og organene. De har hver sin vise-kommisær fra den andre part. Kommisærene skal rapportere til ministerrådet og til de nasjonale parlamenter om fremdriften i det fransk-tyske samarbeid. En fransk-tysk parlamentarikerforsamling, med 50 medlemmer fra hver av landenes nasjonalforsamlinger, møtes regulært.
Også regioner på hver side av grensen er organisert for å styrke regionalt og lokalt samarbeid på en rekke felt. Tyske og franske næringslivsledere deltar i organiserte møter med de politiske ledere.
Landene legger særlig vekt på å forsterke Europas evne til å fremme felles forsvarsprogram, produksjon og utvikling av forsvarsmateriell og våpen for å styrke EU og NATO. Et fransk-tysk forsvarsråd har særlig ansvar i denne politikk. I utenrikspolitikken skal de to land samordne seg blant annet ved arbeidet i FN, men også i EUs felles utenriks- og sikkerhetspolitikk.
Ikke helt uten grunn, ser Frankrike på seg selv som ‘opphavet’ til EU-samarbeidet. ‘Frankrike befaler, og Tyskland betaler’ var lenge en lavmælt vending i EU. Bortsett fra når kravet var enstemmighet, kunne til å begynne med Frankrike og Tyskland sammen få gjennom viktige vedtak, og kunne etter EU-utvidelser lenge hindre vedtak de ikke ønsket truffet. Slik er det ikke lenger. Som i andre internasjonale forhold, kan man imidlertid ikke helt se bort fra ‘kjøttvekten’. Om Tyskland og Frankrike er samlet i en viktig sak, kan det være lite heldig for de øvrige medlemsstater å tvinge gjennom vedtaket. Derfor er fransk-tysk enighet i praksis av stor betydning for fremdriften i EUs integrasjon. Fransk-tysk samarbeid er derfor ofte kalt ‘motoren’ i EU-samarbeidet.
Frankrike har atomvåpen. Det har ikke Tyskland. Ingen av de tosidige avtaler nevner atomvåpen, men forsvarssamarbeid er gitt en fremtredende plass i begge. Den nåværende franske president har uttalt at det alltid har vært en europeisk dimensjon i Frankrikes vitale interesser i egen atomvåpendoktrine.5Se BREV nr 37 om franske atomvåpen og EU.
Synspunktet har fått en sterk aktualitet etter at America first-politikken regjerer: Europa må ta større ansvar for eget forsvar. I denne sammenheng hører Storbritannia med. Et fransk-tysk forsvarssamarbeid må omfatte de fleste EU-stater, men også NATO-land utenfor EU – først og fremst Storbritannia, men også blant andre Tyrkia, Norge og Island. Å finne en organisering av et forsvarspolitisk samarbeid i rammen av NATO, hvor også EU-institusjoner kan spille en viktig rolle, er en formidabel utfordring, men også en nødvendighet. Berlin, Paris og London vil måtte bli kjernen, men sterkt hjulpet av Brussel.





