Franske atomvåpen og EU

BREV nr. 37

Krig i Europa og politiske endringer i USA gjør det nødvendig for europeiske stater i NATO å ta et større ansvar for egen sikkerhet. Franske atomvåpen kan da komme til å spille en rolle, men noen lett oppgave er det neppe.

Per Christiansen

Publisert: 10. september 2024

I begynnelsen av 1950-årene tok den franske regjering initiativ til å etablere et europeisk forsvarsfellesskap. Den franske nasjonalforsamling aviste imidlertid initiativet i 1954.¹ I dag er NATO-samarbeidet og USA grunnlaget for europeisk forsvar. Forpliktelsen som følger av NATOs kollektive forsvar er utformet slik i NATO-pakten artikkel 5: «… an armed attack against one or more of them … shall be considered an attack against them all and … they agree that … each of them … will assist the Party or Parties so attacked by taking … such action as it deems necessary, including the use of armed force, to restore and maintain the security of the North Atlantic area.»

FN-pakten artikkel 51 tillater bruk av væpnet makt ved «individuelt eller kollektivt selvforsvar når et væpnet angrep er blitt foretatt» mot et FN-medlem. NATOs forsvarsgaranti bygger på avskrekking ved bruk av konvensjonelle våpen og missilforsvar, men i ytterste konsekvens på at USA vil bruke atomvåpen i forsvaret av alliansen. NATOs fiender må regne avskrekkingen som troverdig for at den skal virke. Forskyvninger i den internasjonale maktbalanse og endringer i amerikansk utenrikspolitikk bidrar til et spørsmål om europeiske stater kan være sikre på at NATOs forpliktelse vil gjennomføres ‘to the bitter end’.

Charles de Gaulle, fransk president fra 1958 til 1969, var skeptisk til USA og ønsket medinnflytelse i NATOs atomforsvar. Dette motsatte amerikanerne seg. Frankrike satte da i gang et eget atomvåpenprogram, med en første prøvesprengning i 1960. Fra 1961 kunne Frankrike etablere en ‘slagstyrke’, som i dag omfatter luft- og sjøbaserte atomvåpen. I 1966 trakk de Gaulle Frankrike ut av NATOs militære kommandostruktur, men dette ble senere omgjort, fra 2009 også formelt.

Élysée-avtalen (1963) mellom Frankrike og Tyskland omfattet også planer om et forsvarssamarbeid. En oppfølgning av dette skjedde imidlertid først i Aachen-avtalen (2019). Her heter det blant annet at statene er overbevist om at deres sikkerhetsinteresser er uadskillelig forbundet, og at de skal ‘gi hverandre all hjelp og understøttelse som er i deres makt, herunder med militære midler, i tilfelle et væpnet angrep mot deres territorier’ (artikkel 4(1)). I artikkel 42(2) Traktaten om Den europeiske union (TEU) heter det at EUs sikkerhets- og forsvarspolitikk «skal omfatte en gradvis utforming av en felles forsvarspolitikk … . Den vil føre til et felles forsvar når Det europeiske råd ved enstemmighet har vedtatt det». Et forsvarspolitisk samarbeid er under utvikling i EU. For eksempel skal Det europeiske forsvarsbyrå bidra til EU-statenes forsvarsevne, blant annet ved å styrke samordning av innkjøp av forsvarsmateriell; Det europeiske forsvarsfond støtter forskning og utvikling i EU-statenes forsvarsindustri; og det er etablert operasjonelle stridsgrupper mellom ulike EU-stater.

Et felles forsvar er ennå ikke besluttet i EU. I artikkel 42(7) TEU heter det imidlertid at dersom en EU-stat «utsettes for et væpnet angrep på sitt territorium, skal de øvrige medlemsstater yte den hjelp og bistand med alle de midler de har til rådighet …». Hva som nærmere ligger i dette, er foreløpig lite avklart. Russlands angrep på Ukraina og endringer i amerikansk politikk kan forventes å fremskynde EUs arbeid på forsvarsområdet. Man må tro det vil være en forutsetning for alle EU-stater i NATO, om enn i noe varierende grad, at et felles europeisk forsvar skal utvikles sammen med USA. Storbritannia, med en ny regjering med et sterkt mandat, ser ut til å søke et bredt forsvarssamarbeid med EU. Dette kan skape en egen dynamikk i EUs arbeid på dette område.

Jeg fulgte i min tid ved Norges EU-delegasjon i Brussel forhandlingene om Maastricht-traktaten (1992), hvor det viktigste enkelttema var en felles valuta. En pålitelig kilde i Kommisjonen fortalte meg den gang, at franske atomvåpen hadde blitt nevnt fra tysk side i forhandlingene: Tyskland oppga sin nasjonale valuta i den europeiske integrasjons tjeneste, kunne ikke da et motstykke fra fransk side være en ‘europeisering’ av de franske atomvåpen?

Jeg har senere ofte tenkt på denne opplysning, men har aldri kommet over noe som kunne underbygge den. Var opplysningen sann, ville det neppe være mange som var velinformert. De som var det, ville nok mangle motiv til å opplyse allmenheten om det – og dessuten ble det jo ikke noe av. Likevel – er det en så umulig tanke at franske atomvåpen på en passende måte kunne spille en rolle i et fremtidig forsvarssamarbeid i EU?

Den franske president Macron uttalte i februar 2020 blant annet at franske atomvåpen

«strengthen the security of Europe through their very existence and they have, in this sense, a truly European dimension. On that point, our independent decision-making is fully compatible with our unwavering solidarity with our European partners. Our commitment to their security and their defence is the natural expression of our ever-closer solidarity. Let’s be clear: France’s vital interests now have a European dimension».

Derfor inviterte den franske president til en ‘strategisk dialog’ «with our European partners, which are ready for it, on the role played by France’s nuclear deterrence in our collective security». Med andre ord, sammen med EU-stater som er rede, kunne det være en plass for franske atomvåpen i en europeisk forsvarssammenheng.

Forsvarspolitikk dreier seg om beskyttelse mot væpnet angrep av territorium og befolkning, og dermed av samfunnets verdier og livsstil. Frankrike tenker seg knapt at andre EU-stater kan få del i en avgjørelse om å bruke franske atomvåpen. Men Frankrike kan øyensynlig tenke seg et forsvar av franske nasjonale interesser, sammen med andre EU-staters forsvar av sine nasjonale interesser, som kan bli et felles forsvar av en europeisk sivilisasjon – som representert ved EU. Da kan det ligge i dette at Frankrike, sammen med andre EU-stater, kan skape en tilstrekkelig forsvarsevne hvor også franske atomvåpen inngår.

Forbundskansler Angela Merkel uttalte i 2017 at tiden hvor europeerne kunne stole fullt ut på andre, i noen grad er over. Uttalelsen gjenspeilet dreiningen i USAs politikk som skjedde med USAs 45ende president. At president Macron åpent innbyr til en strategisk dialog med Frankrikes europeiske partnere, også om atomvåpen, utfordrer Tyskland. Tysk forsvarstenkning har etter andre verdenskrig vært defensiv, men synes etter Russlands angrep på Ukraina endret. Et forsvarssamarbeid mellom EU-stater, som også involverer Storbritannia, kan skape en ny dynamikk med muligheter for et klarere europeisk forsvarssamarbeid i EU.

Frankrike og Tyskland er nødvendige partnere i et slikt forsvarssamarbeid. Sammen med andre EU-stater, som ønsker og oppfyller vilkår for å delta, kunne en forsvarspolitisk kjerne dannes i EU. Storbritannia kan bli en partner. Dette vil ikke være enkelt å få til, men omstendighetene kan tvinge frem løsninger blant EU-statene, men nok også i forholdet til NATO. Vinner Donald Trump presidentvalget, vil EU-statene trolig føle et sterkt press. Skulle Kamala Harris vinne valget, vil et slikt press ikke forsvinne, men EU-statene ville få mer tid til å områ seg og handle i samråd med USA.

Publisert: 10. september 2024