Småstater er en del av Europas historie, men de får sjelden mye oppmerksomhet. De må imidlertid ha et forhold til sine nabostater og dermed til EU. Noe annet ville være vanskelig for dem. 

Alexander Hamilton, USAs første finansminister, gjorde delstatenes gjeld til en felles sak. Det var et viktig skritt for USA på veien fra konføderasjon til føderasjon.

Sveits har valgt sin egen vei overfor EU. Den tosidige tilknytning har vært strevsom, tatt tid og er ennå ikke stabil. Forholdet er snarere preget av motsetninger på flere felt. 

EUs avgjørelser skal treffes så nær borgerne som mulig. Men økt handel, globalisering og rask teknologisk utvikling, og nå alvorlige krisesituasjoner internasjonalt med pandemi og krig, understreker behovet for samarbeid mellom EU-statene, snarere enn at EU-statene best løser problemene selv.

Å seie opp EØS-avtala er ikkje nokon veg å gå for å styrke det norske folkestyret, slik leiar i Nei til EU Einar Frogner seier i Dag og Tid 15. mars.

Robert Schuman, den franske utenriksminister i 1950, må kunne sies å ha vært rett mann på rett plass til rett tid! 

Det er et handlingsrom i EØS for nasjonale tiltak. Å finne grensen på forhånd kan være vrient, og det kan være risikofylt å overtre den.

Dersom Donald Trump blir valgt til president i USA i november, vil vi måtte ta av silkehanskene og for alvor vurdere hva det innebærer for Norge å stå utenfor EU-samarbeidet. Det er synd at det et sikkerhetspolitisk jordskjelv må til for å realitetsorientere oss.

Det tysk-romerske keiserrike hadde sin storhet i middelalderen. Enkelte trekk ved dette rike kan gi assosiasjoner til det europeiske samarbeid i vår tid og er ellers en bakgrunn for tysk forening i 1871. Begge deler har en plass i historien om den europeiske samling.

Forhaling og blokkering er ikke ukjent i EU. Dette tar ulike former, men kan komme på spissen når EU-retten forutsetter enstemmighet. Ungarn er i søkelyset.

Det var mange gode grunner til å melde seg inn i EU da det norske folk sa nei til EU for 30 år siden. Det gjelder fortsatt. Men det handler ikke først og fremst om økonomi.

Verden preges av en politisk og økonomisk fragmentering som utfordrer Norge som nasjon og Agder som region. Hva gjør vi med det?

EU er ikke det samme EU som vi sa nei til i 1994. Det er heller ikke den postkommunistiske tornerosesøvnen vi befant oss i den gang. Det nytter ikke å ta OL-floka når Europa er i krig og forbereder seg på mer krig.

Artikkel 7 i Traktaten om den europeiske union gir mulighet for sterke sanksjonsmidler mot EU-stater som ikke respekterer EUs verdier. Den er imidlertid ikke så lett å bruke.

Noen EU-stater bruker folkeavstemninger mens andre EU-stater har ikke har en slik tradisjon. Bruk av folkeavstemninger i saker om EU synes å ha økt noe, og de kan i noen tilfelle skape vanskeligheter. 

Jean Monnets navn knyttes til EU-samarbeidets opprinnelse i 1950-årene. Han var en sentral inspirator og hans tanker står sentralt. Monnet mente blant annet at overnasjonalitet var nødvendig, da tradisjonelt folkerettslig samarbeid ikke var effektivt nok for å oppnå nødvendig integrasjon. 

I praksis har ikke noen nordmenn under 47 år fått si sin mening om Norges forhold til EU, men enda viktigere er det at debatt om Norges forhold til EU har vært nærmest fraværende siden 1994. En slik debatt trengs.

EU står foran utvidelser med nye medlemsstater. Samtidig har EU behov for å fordype samarbeidet på flere områder. Dersom EU skal kunne føre den europeiske samling videre, må både utvidelse og fordypning skje. Dette krever også traktatendringer. Flere forslag foreligger og flere vil nok komme. Her nevnes noen forslag som kan være mulige. 

Behovet for å ha et sterkere forsvarspolitisk samarbeid i EU er i dag tydeligere enn i 1950-årene.

Forholdet mellom Norge og EU er godt og bygger på tre pilarer; for det første energi og det grønne skiftet. For det andre sikkerhet og Norges posisjon i Arktis, og for det tredje felles verdigrunnlag. Dette mente EUs kommissær for økonomi da han besøkte Norge nylig.

EU-statene har gjort mye for å forsterke EUs demokrati og et klarere maktfordelingsprinsipp inngår i dette.

Kan synet på ‘hvor jeg hører til’ ha fått et annet innhold i dag enn når Norges forhold til EU ble bestemt i forrige århundre? Om så, bør en ny generasjon av velgere snart få si sin mening.

Først og fremst betyr valget i Polen at det liberale har vunnet over det illiberale. Det sender et viktig signal til andre europeiske land, og det styrker EU og Polens posisjon i EU.