EU og Saar-området

BREV nr. 46

Saarland er del av europeisk historie, særlig ved konflikt mellom tyske og franske områder. I moderne tid har det vært forsøk på å ‘europeisere’ Saarland. Dette kan ses i sammenheng med utviklingen av EU-samarbeidet.

Per Christiansen

Publisert: 12. november 2024

Området Saar ble befolket av germanske stammer i folkevandringstiden. Saar ble senere en del av Det tysk-romerske rike¹, og har lenge vært et område for strid og vekslende kontroll, først mellom fransk og tysk aristokrati og senere mellom statene Frankrike og Preussen/Tyskland. Befolkningen er tysktalende, men påvirket av det franske.

Etter første verdenskrig okkuperte Frankrike Saar. Politikken overfor Tyskland var, særlig som en følge av det franske nederlag i den tysk-franske krig 1870-71, preget av ønsket om revansje. Frankrike ville derfor etter første verdenskrig begrense Tysklands muligheter for makt, blant annet ved strenge fredsvilkår om militær opprustning, betaling av krigsskadeerstatning og avståelse av landområder. Tanken var at dette måtte til for å ivareta franske interesser.

Etter fredsavtalen mellom seiersmaktene og Tyskland (Versailles-traktaten, 1919) måtte Tyskland derfor blant annet godta at Frankrike fikk rett til å utnytte kullgruvene i «Saarbekkenet», som i hovedsak tilsvarer Saarland i dag. Dét skulle tjene til delvis dekning av tysk krigsskadeerstatning til Frankrike. En internasjonal kommisjon ble opprettet i regi av Folkeforbundet. Den skulle stå for forvaltningen av det selvstendige område Saar og ha et medlem hver fra Frankrike og Saar og tre medlemmer fra andre stater enn Frankrike og Tyskland. Den skulle også stå for tvisteløsning ved uenighet om de forvaltningsbestemmelser om Saar som fulgte av Versailles-traktaten. Saar ble ellers innpasset i fransk økonomi, herunder i det franske tollområde og pengesystem. Frankrike sikret seg fortsatt kullforsyninger, samtidig som gruvedriften sikret fortsatt arbeid i Saar.

Versailles-traktaten hadde bestemt at det skulle holdes en rådgivende folkeavstemning om Saar etter 15 år. Det var videre fastsatt at alternativene i en avstemning skulle være å opprettholde den internasjonale ordning etter Versailles-traktaten – med sterk fransk innflytelse, eller Saars tilslutning til en union enten med Frankrike eller med Tyskland. Rådet i Folkeforbundet skulle deretter treffe de nødvendige beslutninger. Resultatet av folkeavstemningen i 1935 falt ut til fordel for en union med Tyskland, og Hitler marsjerte inn i Saar …

I 1945 ble Tyskland etter nederlaget inndelt i okkupasjonssoner av seiersmaktene. Frankrike hadde blitt anerkjent som seiersmakt av USA, Sovjetunionen og Storbritannia og okkuperte en sone i sør-vest Tyskland, som også omfattet Saar. Den allierte okkupasjon begrenset tyske politiske myndigheters muligheter til å påvirke utviklingen, også de tyske utenriksforhold, inntil etableringen av forbundsrepublikken Tyskland (Vest-Tyskland) i 1949. General de Gaulle, lederen for de frie franske styrker i andre verdenskrig, hadde i 1945 krevd at Rhinen måtte bli den naturlige grense mellom Tyskland og Frankrike. Kravet ble imidlertid avvist av de andre seiersmakter. Frankrike overtalte imidlertid amerikanere og briter til å godta at Frankrike igjen skulle ha en en særlig innflytelse i Saar, men for en begrenset tidsperiode.

For Frankrike var kull fra Saar fortsatt viktig for fransk økonomi, særlig for rustningsindustrien. Frankrikes mål i de første etterkrigsår var på ny å innordne Saar i Frankrikes økonomi. Dette fant sted ved å opprette Saarprotektoratet (1947). Politikken kom til uttrykk i en forfatning for Saar, hvor blant annet en penge- og tollunion ble bestemt. Saar fikk en viss selvstendig politisk status, men ble stilt under en fransk høykommissær. Utenrikspolitiske og sikkerhetsmessige forhold som gjaldt Saar, skulle ivaretas av Frankrike. Saarprotektoratet var dermed ikke underlagt Det allierte kontrollråd, slik okkupasjonssonene for øvrig var. Dette understreket også den særstatus og franske tilknytning Saar fikk.

Politiske partier i Tyskland ble grunnlagt eller reetablert i løpet av 1945. De to sentrale partier var kristendemokratene (CDU) og sosialdemokratene (SPD). Begge partier avviste separasjon av Saar fra Tyskland, slik Frankrike hadde lagt opp til. Under forhandlingene om Det europeiske kull- og stålfellesskap (EKSF) hadde de tyske representanter tatt forbehold om Saarlands status. Forbeholdet kom til uttrykk i en brevveksling mellom Frankrike og Tyskland, som ble vedlagt EKSF-traktaten (1951). Begge regjeringer var enige om at undertegningen av EKSF-traktaten ikke innebar noen anerkjennelse fra tysk side «av Saars nåværende status» og at «den endelige avgjørelse om Saars status [bare] kan treffes … ved fredsavtalen eller en lignende avtale». Den franske regjering uttalte at den i EKSF-forhandlingene også hadde opptrådt på vegne av Saar «i henhold til Saars nåværende status».

Utover i 1950-årene ble de fransk-tyske forbindelser generelt styrket, spesielt gjennom samarbeidet i EKSF. Det førte til ønsket om en vest-europeisk samling i et bredere felles marked. Når det gjaldt Saar sto det franske ønske om å gjøre området fransk mot det tyske ønske om at Saar måtte forbli tysk. Saar representerte dermed en viktig motsetning i det tosidige forhold. Dette hemmet Vest-Tysklands mål om å bli akseptert i det vestlige samarbeid, ikke minst sikkerhetspolitisk. Men dette tyske mål hadde USAs og Storbritannias støtte, noe som svekket Frankrikes forhandlingsposisjon.

Etter amerikansk og britisk oppfatning måtte Saar-spørsmålet ikke motvirke utviklingen av vest-europeisk sikkerhetspolitisk og økonomisk samarbeid i den kalde krig. Den var i full gang, og Korea-krigen raste (1950-53). Dette førte til press på Frankrike og Tyskland om å løse Saar-konflikten. Det kom opp ulike forslag til løsninger. Saars egen regjering la i 1953 frem et forslag om en ‘europeisering’ av Saar, blant annet at Saar skulle bli et selvstyrt «europeisk territorium» og at den økonomiske union med Frankrike ble opprettholdt inntil en bredere økonomisk union ble etablert i Vest-Europa. Forslaget var inspirert av føderale tanker med tilslutning i samtiden, blant annet i Europabevegelsen (European Movement International).

Frankrike og Tyskland var imidlertid enige om å foreslå at Saar ble underlagt et eget regelverk («Saar-statuttet»). Tanken var at Saar skulle få en ‘europeisk status’. Statuttet skulle gjelde inntil en fredsavtale med Tyskland ble inngått. Etter det fransk-tyske forslag skulle en ‘europeisk kommissær’ representere Saars interesser også i forsvars- og utenrikssaker. Den økonomiske union med Frankrike skulle videreføres. Statuttet skulle etter forslaget gjelde inntil en fremtidig fredsavtale avløste det. Om statuttet ville tre i kraft skulle imidlertid bero på resultatet i en folkeavstemning. Den ble avholdt i 1955. Et klart flertall av velgerne i Saar ønsket en tilknytning til Tyskland. Dette gjorde statuttet uaktuelt. Ved avtale i 1956 ble Frankrike og Tyskland enige om vilkårene for at Saar ble gjenforent med Tyskland. Den formelle tilslutning ble gjennomført fra 1957.

I perioden 1945 til 1955 illustrerer Saar hvordan franske interesser overfor tysktalende områder i Europa ble omdannet fra historisk kamp om nasjonal innflytelse, sikkerhet og ressurser til et samarbeid i et marked, først om kull og stål i EKSF, men senere i et bredere markedssamarbeid – Fellesmarkedet. Saarområdets moderne historie er derfor en del av veien frem mot dagens EU-samarbeid.

Publisert: 12. november 2024