Robert Schuman – en av EUs fedre
BREV nr. 16
Robert Schuman, den franske utenriksminister i 1950, må kunne sies å ha vært rett mann på rett plass til rett tid!
Publisert: 12. mars 2024
Robert Schuman (1886-1963) var opptatt av forsoning mellom Frankrike og Tyskland og regnes blant EUs fedre. Han hadde gode personlige forutsetninger for dette ut fra egne livserfaringer som grenseboer. Den tysk-franske krig 1870-1871 hadde ført til at de franske regioner Alsace og Lorraine ble en del av Tyskland frem til 1918. Schumans far kom fra et lite sted i Lorraine på grensen til Luxemburg. Han ble tysk statsborger som følge av at Frankrike tapte krigen og at han valgte å bli boende i det som under tysk herredømme ble til Lothringen. Moren var luxemburger. Ekteparet bosatte seg i Luxemburg, og Robert Schuman vokste opp som tysk statsborger.
Schuman snakket luxemburgsk og fransk hjemme, tysk lærte han på skolen. Han var enebarn. Fra moren arvet han en sterk og praktisk katolsk tro, som han bevarte livet ut. Troen førte ham også inn i politisk arbeid, som en engasjert lekmann i den katolske kirke. Gjennom moren fikk han også et nært forhold til musikk. Han var skoleflink, men hans luxemburgske baccalauréat (artium) var ikke godkjent i Tyskland. Han dro da til Metz og avla tysk Abitur. Han ville studere jus. Det gjorde han ved universiteter i Tyskland, med statseksamen og deretter doktorgrad i den da tyske by Strassburg. I 1912 etablerte han seg som advokat i Metz. Han var av helsegrunner fritatt fra militærtjeneste, men ble i 1915 innkalt til tysk tjeneste i forvaltningen av konfiskert eiendom i Moselle. I 1919 ble han fransk statsborger, fordi Alsace og Lorraine på ny ble del av fransk territorium.
Schuman engasjerte seg i det juridiske gjenforeningsarbeid for Alsace og Lorraine. Dette førte ham inn i fransk politikk. Som bosatt i Metz ble han i tiden fra 1919 til 1940 valgt som deputert fra Moselle til den franske nasjonalforsamling. Som medlem i nasjonalforsamlingens finansutvalg høstet han nyttige erfaringer for sin senere virksomhet. I september 1940 ble han arrestert av Gestapo og sendt i tysk fangenskap. Han klarte imidlertid å rømme i august 1942, og deretter å holde seg skjult til krigen var over.
Fra 1946 kunne han gjenoppta sitt politiske arbeid. Frem til 1962 var han igjen representant fra Moselle i nasjonalforsamlingen. Han tilhørte det nydannede parti Mouvement républicain populaire, et kristent og europavennlig sentrumsparti. Han var finansminister i tre regjeringer fra 1946 til 1947, statsminister selv i to regjeringer fra 1947 til 1948, utenriksminister i ni regjeringer fra 1948 til 1953 og justisminister i en kort periode fra 1955 til 1956. Han var president for Forsamlingen av nasjonale parlamentarikere (senere Europaparlamentet) fra 1958 til 1960. Dette avrundet hans politiske karriere.
Det var særlig som utenriksminister Schuman påvirket utviklingen i Europa. Han var inspirert av den franske statsminister Aristide Briand og den tyske kansler Gustav Stresemann, som i 1920-årene hadde planer om europeisk samling. Han så den europeiske splittelse som anakronistisk og mente at europeiske stater stadig mer ble avhengig av hverandre. Derfor måtte de samarbeide nærmere og på nye måter. Han undertegnet på Frankrikes vegne internasjonale avtaler blant annet om Europarådet (1949), Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (1950) og NATO (1949).
Schuman-erklæringen fra 9. mai 1950 ble et høydepunkt. Sammen med sine medarbeidere hadde Jean Monnet (en annen av ‘fedrene’, men som selv ikke hadde noen egen politisk plattform) utformet grunntankene i den plan for europeisk samling som ble foreslått i erklæringen. Frankrike og Tyskland var de avgjørende stater. Konfliktene mellom Frankrike og tysktalende områder i Europa hadde spisset seg til ved Napoleons seier over den prøyssiske hær i slaget ved Jena (1806). Napoleon marsjerte inn i Berlin og en ydmykende okkupasjon for Preussen fulgte. Den varte til 1813, da Napoleon var svekket av krigen i Russland og på tilbaketog. Preussen seiret i den tysk-franske krig fra 1870 til 1871. Dette medførte fransk ydmykelse ved landavståelser og krigserstatning, mens flere tyske stater under Preussens ledelse ble forent i Det tyske keiserrike. Frankrike gjengjeldte ydmykelsene etter første verdenskrig, hvor Tyskland i Versailles-traktaten ble pålagt harde vilkår for fredsslutningen. Vilkårene la i sin tur et viktig grunnlag for andre verdenskrig. Ødeleggelsene i de to verdenskriger ble meget store for begge land, særlig for Tyskland etter andre verdenskrig. Tiden etter den 8 mai 1945, med betingelsesløs tysk kapitulasjon, var «Stunde Null» i tysk historie.
I årene som fulgte hadde Tyskland ikke kraft til å fremme sine nasjonale interesser, samtidig så noen på fransk side det som nødvendig å tenke nytt: Frankrike og Tyskland måtte forsones og forenes på en egnet måte. USA så Tyskland som en partner i den kalde krig og støttet europeisk integrasjon. Britene støttet også den europeisk samling, men ønsket ikke selv å delta i den. Situasjonen gjorde fransk initiativ mulig. Et kjernepunkt i Monnets tankegang var at et felles organ måtte få myndighet til å treffe vedtak med bindende virkning i medlemsstatene; vedtak som på linje med nasjonale vedtak kunne tvangsgjennomføres overfor private om nødvendig. Et slikt samarbeid betød overføring av statssuverenitet og måtte avgrenses saklig. Kull-og stålsektoren ble funnet velegnet. Målet var å avdempe tysk økonomisk makt og å sikre kullforsyninger fra Tyskland i et felles marked. Det forutsatte imidlertid tillit til en forvaltning i felles regi på grunnlag av gjensidige interesser mellom Frankrike og Tyskland. Å redusere nasjonale grensers betydning ved å etablere et felles marked, skulle være det viktigste virkemiddel for å nå målet. Amerikansk og tysk tilslutning til den franske plan lå i kortene.
Robert Schuman delte Monnets grunntanker ut fra egne erfaringer, holdninger og synspunkter. Ulikt Monnet var han imidlertid i stand til i praksis å gi tankene politisk tyngde, ved at den franske regjering stilte seg bak dem. Schuman og Monnet var ikke alene om sine synspunkter. Mange så dem likevel som for radikale, og ønsket på ny å holde Tyskland nede. Robert Schuman lykkes med å forhindre dette og må sies å ha vært rett mann på rett plass til rett tid!
Schuman la også frem forslaget om et europeisk forsvarsfellesskap med en felles hær. En avtale om dette (1952) forelå mellom de seks medlemstater i kull- og stålfellesskapet. Dette fellesskap skulle gi en politisk forsterkning av den økonomiske samling. Avtalen fikk imidlertid ikke tilslutning i den franske nasjonalforsamling (1954) og kunne dermed ikke gjennomføres. Idegrunnlaget for kull- og stålfellesskapet ble imidlertid videreført ved Roma-traktaten (1957), som omfattet etablering av et europeisk økonomisk fellesskap og et europeisk atomenergifellesskap. De tre fellesskap utviklet seg senere til Den europeiske union.
Robert Schuman ble i 1958 tildelt Aachens internasjonale Karlspris (Aachen var Karl den stores hovedstad i Frankerriket på 800-tallet, som noen ser som en meget tidlig forløper til EU). Schumans fortjeneste ved å skape «det første praktiske grunnlag for europeisk føderasjon på det politiske og økonomiske område og en felles fremtid for Tyskland og Frankrike i fred og sikkerhet» ble fremhevet i begrunnelsen.
Selv om hver generasjon av europeere må vurdere for sin del om EU gir et tilstrekkelig grunnlag for europeisk samarbeid, bør grunntanken for Robert Schumans virke kunne være like gyldige nå som da: Fred mellom Tyskland og Frankrike i en føderal unionsdannelse mellom to selvstendige stater.
Relatert
Den tunge veien tilbake
Hva britene fikk – og hva de tapte
Island og euroen
Island vil siste lørdag i august avgjøre om medlemskapsforhandlinger med EU skal gjenopptas. Regjeringen har fått utarbeidet en ekspertrapport om økonomiske fordeler og ulemper for Island ved å bruke euro. De økonomiske hensyn er vesentlige, men vil neppe alene være avgjørende.
Britenes nei til EU sjokkerte – og varslet en ny tid
Kort oversikt over EUs traktatrett
EU-samarbeidet er utviklet siden 1951 gjennom flere traktater og traktatendringer – frem til siste formelle endring, ved Kroatias tiltredelse 2013. Teksten gir en summarisk oversikt over utviklingen.
