For å komme hjem må du reise bort. Slik har det vært – Evy og alltid.

Markedet er i dag venneløst, og ses ikke på som en god tjener. Det har mistet sin legitimitet fordi venstresiden har lyktes med å fremstille det som grådig og asosialt. Det vil vi alle tape på.

Både Hallgrim Berg og Jan Inge Sørbø har skrive interessant om humor i Dag og Tid dei siste vekene, men dei verkar litt for glade i humor som dei sjølv likar.

Hvis opposisjonen ikke makter å diskutere bedre, risikerer vi at Høyre i posisjon vil måtte fremme ugjennomtenkte kutt.

I diskusjonen om ytringsansvar må vi skille mellom å oppfordre til vold, og å uttrykke uenighet ved bruk av vold.

"Mange som fortsatt sympatiserer med KrF i dag opplever at pekefingermentaliteten kommer fra nye steder. Der bedehusets predikanter og klamme ledertyper harmdirrende advarte mot samfunnshusets umoral og dans, er det predikanter i den sosialliberale skravleklassen som retter pekefinger mot mennesker som føler seg hjemme i KrFs hus. Det er ikke spesielt tolerant, og derfor er det viktig at noen tar KrF-ere i forsvar."

"Gjennom mange år med arbeid med Civitas akademi og kurs har jeg møtt flere røde og blå KrF-ere. De er enige om noe og uenige om annet. Felles for dem jeg har truffet, er at de tenker reflektert og selvstendig."

"Norsk styringskunst har vist seg på sitt beste når samfunnsøkonomiske sammenhenger har blitt hensyntatt samtidig som politisk ledelse har forankret dette hos velgerne", skriver Lars Kolbeinstveit.

Den store fortellingen om norsk kristen kultur de siste tiårene preges av modernisering og radikal åpenhet.

Den gule løvetannen i norsk partiflora representerer verdier hinsides det berømte sidevalget og ideologiske merkelapper som «konservativ» eller «liberal».

Det kan virke som at mange av KrFs kritikere blander det å være snever med å være annerledes. Ikke så overraskende, for partiet representer en motkultur i norsk partiflora. En gul løvetann som vokser for seg selv.

Det er fullt mulig å kritisere MDG uten å mistolke det partiet sier.

I klimadebatten er spørsmål som er hinsides hva som er realistisk, dessverre blitt for normalt. Det er uheldig. For vi burde ha en fornuftig diskusjon om hvordan Norge kan bidra til reduserte klimautslipp.

Noe paradoksalt bidrar sympati med et parti kanskje til en bedre analyse enn antipati.

Det kan virke rart at en fra liberale Civita hevder at alle er konservative. Men mitt poeng er spissformulert. Og dessuten er det viktig å huske at norsk konservatisme alltid har vært liberal. En viktig grunn til å tenke konservativt er at det er ved å reformere sakte, og ved å ta hensyn til norsk særegenhet, at vi best bevarer et liberalt og åpent samfunn.  

Toleranse handler om å holde ut det man ikke liker, men det utelukker ikke kritikk.

Ideelt sett burde vi kunne drøfte sak og argumenter uavhengig av verdier, interesser, livssyn eller ideologiske preferanser hos avsender.

Fruen fra havet viser oss at det ikke finnes noen kjærlighet uten frihet og fornuft, skriver Lars Kolbeinstveit.

Magnus Marsdal kan ha forståelse for Listhaug og Frps kultur og folkelighet. Men hans forakt slår ut i full blomst når temaet er økonomi, skriver Lars Kolbeinstveit.

Velferdsordninger er til for mer enn integrering. Shazia Majid er for enøyd i synet på kontantstøtten.

"KrF representer på sitt beste en liberal motvekt til sosialdemokrati fra venstre og høyre. Den motmakten skal vi som samfunn være glade for. KrF må bare huske at folk må betale for moroa selv, dersom staten skal bli mindre", skriver Lars Kolbeinstveit.

Trygge arbeidsplasser er viktig. Men det som ivaretar og skaper grunnlag for arbeidsplasser med gode lønninger, er produktiv, lønnsom og konkurransedyktig drift.

Når tiltakene lettes på, er ikke politikerne vennlige som gir oss mer frihet. De bruker mindre makt inn i sivil- og privatsfæren.

I lederen i Avisa Nordland 26. april tas det til orde for mer statlig eierskap. Om det vil fungere er høyst usikkert. Vi har lyktes med mye i norsk økonomi til nå. Det har mange forklaringer, men en vesentlig årsak er en god arbeidsdeling mellom politikk og gode rammebetingelser på den ene siden, og et omstillingsdyktig næringsliv med åpen markedskonkurranse på den andre.

Vedtaket om gatenavn i Bergen skader likestillingen, både prinsipielt og i praksis. Vanlige folk kan gå lei. Debatten overlates til krefter som verken er særlig moderate eller liberale.