Derfor bør ikke KrF lukes bort
Den gule løvetannen i norsk partiflora representerer verdier hinsides det berømte sidevalget og ideologiske merkelapper som «konservativ» eller «liberal».
Publisert: 9. september 2021
Havner KrF under sperregrensen, vil vi fort få en ny diskusjon om sidevalget i 2018. Diskusjonen vil sannsynligvis forsterke unntaket fra regelen om at seierherrene skriver historien. For taperne har dominert historien til nå.
For det første fremstilles det nærmest som om Ropstadfløyen startet kampen om sidevalget. Det var tvert om. I tillegg ser vi en tendens til at Ropstad får skylden for abortdebatten. Det er riktig at abortloven var tema da KrF skulle velge side, men hva andre partier mener, kan ikke sømløst analyseres som en effekt av dette.
Partier og deres landsmøter bør selv ta ansvar for sine vedtak og sin politikk. Det har i årevis vært krefter i Rødt, SV og Ap som har ønsket å utvide grensen for selvbestemt abort. Gro Harlem Brundtland advarte mot dette så sent som i 2019.
Modernisering fortsatt velkomment
En annen fortelling er at et snevert KrF vant sidevalget. Den utdøende delen av partiet kvittet seg visstnok med en siste mulighet til modernisering.
Siste fortellingen er ikke bare usann, men det finnes fortsatt krefter i partiet som er for modernisering. Men som den tidligere domprosten i Stavanger – den liberale Per Frick Høydal – skrev en gang, betyr ikke det at noe er sant, at ikke også mye annet er sant.
KrF består for eksempel av mange ikke-sosialistisk og internasjonalt orienterte personer, som finner dagens regjeringskonstellasjon mest naturlig, samtidig som de ønsker en modernisering av partiet velkommen.
Motstemme mot enøyd fremtidsoptimisme
En vanlig misforståelse er at KrF vil bli luket ut av historien, fordi det ikke er på lag med fornuften og fremskrittet. Opplysning, velferdsstat, teknologi, markedsøkonomi og medisin har stadig ført til fremskritt.
Men det betyr ikke at alt blir bedre, og at vi som stiller spørsmål ved utviklingen, ikke er på lag med fremtiden. Kristendemokrater har alltid advart mot enøyd fremtidsoptimisme. Ikke fordi samfunnet ikke kan bli bedre, men fordi det fort blir verre, dersom vi tenker ukritisk.
For fremtidsoptimister og perfeksjonister er ofte kritiske stemmer en plage – løvetann som må lukes vekk.
KrF er en motstemme som advarer mot strømlinjeforming av velferdsstaten, eller nedsider av bioteknologisk utvikling. KrFs egen ideolog Erik Lunde har skrevet mye godt om dette. Han har en treffende kritikk av hvordan statsindividualismen – fra venstre og høyre – snevrer inn andre kilder til velferd: familien, det sivile samfunn og lokale initiativ.
For fremtidsoptimister og perfeksjonister er ofte kritiske stemmer en plage – løvetann som må lukes vekk. Slik luking «gartnerimpulsen» advarte sosiologen Zygmunt Bauman mot – tendensen som vennlig innstilte mennesker har til å ville luke vekk feil og avvik for å perfeksjonere samfunn og politikk.
Etisk viktig mindretall
Et mye rødere Storting vil forrykke den verdimessige aksen i norsk politikk. Der det før var mer ro rundt en fungerende lov der KrF representerte et politisk ubetydelig, men etisk sett viktig mindretall, har vi nå en åpen politisk konflikt mellom de som forsvarer dagens lov, og de som vil utvide grensen for selvbestemt abort.
Dagens abortlov var, sett med pragmatiske øyne, et fremskritt i forhold til måten dette feltet ble regulert på før. Men det betyr ikke at en utvidelse av abortloven vil bety et nytt fremskritt. Og det er ikke KrF alene om å mene.
Undersøkelser viser at dagens lov om selvbestemt abort har stor støtte. Mer støtte blant eldre enn yngre, men det betyr ikke nødvendigvis at de unge er på lag med fremtiden. De kan tenke annerledes om spørsmålet når de blir eldre. Men skal det skje, og skal de få muligheten til å reflektere over det de mener, trengs det verdimangfold i norsk politikk.
Verner valgfriheten
Fjerning av kontantstøtte kan øke ulikhet på kort sikt, men det er ikke det avgjørende ankepunktet mot å en fjerne den. Argumentene for kontantstøtten, eller for mindre rigid regulering av foreldrepermisjonen, handler om å verne velferdsordninger som sikrer familier mer valgfrihet.
Olaug Bollestad skrev 31. 8. en kronikk der hun forsvarte familier som «opplever å bli «shamet» for valgene de tar». Rollen som partifloraens «mørkemenn» er altså i høy grad overtatt av mer sekulære partier, som ikke vil gi familier så mye frihet.
KrF representerer verdier hinsides det berømte sidevalget
Sentralt for en modernisering av KrF vil være større anerkjennelse av at politikk handler om å være pragmatisk. Krefter på grasrota i partiet, som er mer konservative eller prinsipielle, kan ha relativt gode argumenter teologisk eller etisk ståsted.
Men politikk er mer enn kristen etikk. Politikk er i høy grad pragmatikk.
Representerer viktige verdier
Emil André Erstad skrev nylig meget interessant om hvordan åpenheten om partiets krise kan redde partiet over sperregrensen. Erstad skrev at «leiarskapet i partiet ser ut til å ha lukkast med å skape ei forståing i dei konservative delane av kristen-Norge om kva som er i spel.»
Men det er ikke bare for konservative kristne noe står på spill. KrF representerer verdier hinsides det berømte sidevalget og ideologiske merkelapper som «konservativ» eller «liberal».
De mer venstrevridde eller folkekirkekristne vil kanskje se til Knut Arild Hareide. Jeg tipper han fortsatt stemmer KrF.
Innlegget var publisert i Vårt Land 7. september 2021
Relatert
Hvorfor jeg ikke er kristenkonservativ
Alasdair MacIntyres moralfilosofi – et korrektiv til dagens etikkundervisning?
Kamerat Jesus vender tilbake
Kampen om fremtiden er aldri tapt
Autoritære og giftige uttrykk ses på som forankret i gudstro og frelse
