Skip to main content
  • Personer
  • Publikasjoner
  • Arrangementer, kurs og seminarer
Civita
Seksjoner
  • Demokrati og rettigheter
  • Ideer
  • Økonomi
  • Politikk og samfunn
Om oss
  • Om Civita
  • Personer
  • Civita i media
  • Personvernerklæring
  • Kontakt oss
Innhold
  • Politisk ordbok
  • Politisk bokhylle
  • Podcaster
  • Clemets blogg
  • Arrangementer, kurs og seminarer
  • Notater
  • Rapporter
  • Bøker
Meld deg på nyhetsbrevet
norge jæren hjem
Politikk og samfunn

Det er godt å komme hjem

For å komme hjem må du reise bort. Slik har det vært – Evy og alltid.

Lars Kolbeinstveit

Publisert: 12. januar 2023

Den nye NRK-serien Evy og alltid er svært god og morsom, og ligger åpent på NRK nett-TV. Den bør du se. Serien forteller noe allment om å komme hjem, om det norske bygdedyret som ikke bare preger Sandnes, som er stedet serien handler om. Sandnes er ingen bygd, vil patriotene hevde. Det er sant. Det finnes mange steder med formell bystatus i Norge, men i en forstand er det bare en by her til lands. Det er bare Oslo som er en stor by uten enhetlig identitet og kultur. Oslo er identitetsløs. Oslo er rotnorsk fordi du her kan være individuell og fri. Om du kan føle deg hjemme i Oslo er likevel en annen sak. På de fleste andre steder i Norge, som i Sandnes, kan det virke smalere og mindre fritt. Evy og alltid handler om nettopp dette. Sandnes har kultur og identitet. Det gjør det trangere, men samtidig gir det deg noe håndfast å gripe fatt i. Det er i Sandnes hovedpersonen Evy (spilt av Malene Wadel) kan gripe det hun egentlig vil. Men for å klare det måtte hun bort.

Evy har studert humaniora ved Universitetet i Bergen. Her har hun fått utvidet den såkalte horisonten. Derfor er hun i tvil om hun vil finne seg til rette i Sandnes. Denne problemstillingen er allmenn for alle som reiser bort for å studere i Norge. Problemstillingen settes på spissen når unge fra Rogaland forlater det gründerske oljefylket for å studere humaniora. Avstanden mellom kultur og kapital er stor. 

Jeg gjorde det samme som Evy. Da jeg studerte i Bergen, og senere i Berlin og Oslo, var det en sterk identitetsmarkør for meg å hevde at jeg aldri skulle flytte hjem til Stavanger, som for lengst har vokst sammen med Sandnes. Fordommene mine fikk jeg bekreftet hver ferie på Gladmatfestivalen (Gladmaset) eller for eksempel sommeren 2005 da jeg havnet på den gamle oljearbeiderpuben Dickens i Stavanger. I baren møtte jeg en fremoverlent ung mann som kunne fortelle at han jobbet i oljå. Han tjente 500 000 i året skrøt han; 

– I praksis e det jo ein million då. E jo i Nordsjøen halva tiå.

– Så flott då!

– Du då – ka du drive med?

– Eg studere filosofi i Bergen

– Åja – ka bejynnårlønnå når du e ferige?

– Usikker

– Jaja. Samma det. Få se på hendene dine

(jeg legger hendene på bardisken)

– Ser du ikkje har ring på fingeren. Du må komma her på lørdag. Møje stramt!

Slike dialoger er normalt i Rogaland. Og serieskaperne Silje Salomonsen og Arild Østin Ommundsen beskriver det helt perfekt. En av seriens herligste og helt typiske Sandnes-karakterer er Geir – «Geggi». Skuespiller Ole Christoffer Ertvaag overspiller ikke. Folk er sånn i Rogaland. Og det er kanskje en av grunnene til at Ertvaag og Åse Godal som spiller kona «Maddi», spiller så godt. Det er nok av inspirasjon å finne for skuespillerne. 

Jeg har forresten en kompis fra Stavanger som vi kaller Maddi (Marius). At det er ei dame i Sandnes viser at kulturen ikke er så snever som jeg antyder. Skraper vi litt i overflaten er det mange skjulte skatter. Snakker vi nærmere med fyren som selger Asfalt (tilsvarende =OSLO), eller tar oss tid til å lytte til alle Maddi-damene og de sjarmerende meglertypene de ligger med, har de alle mer å komme med. Lag for lag avdekker Evy og alltid at karakterene er mer kompliserte enn førsteinntrykket vi får. Unntatt Geir da. Han er bare seg selv lik hele tiden – hundre prosent. En klassisk mann og far, som ikke våkner før det er for sent.

Utviklingen til Evy viser at vi alle har en historie. Hva våre foreldre og besteforeldre drev med, og hvor de kom fra preger oss, og det er ved å se bakover vi kan finne ut hva vi vil – og komme hjem. 

Det er lenge siden jeg studerte filosofi i Bergen. Identitetsmarkeringsbehovet mitt er endret. Det er når Evy ser mot havet hun føler seg hjemme. Salomonsen og Ommundsen viser i serien hvor vakkert det er i Rogaland og ved havet på Jæren. Finere sted finner du ikke, men du må ofte bort for å se det. Nå vil jeg bare hjem.

Innlegget er publisert i Minerva 10.1.2023.

Publisert: 12. januar 2023
Del på: Del link Del på twitter Del på facebook

Relatert

kunst kultur dans
Aslak Versto Storsletten

Er norsk kulturpolitikk et rent subsidiesluk?

Økte bevilgninger har liten påvirkning på befolkningens kulturkonsum. Politikken er ikke tilpasset til kulturens siste paradigme.
Offentlige utgifterKultur
gass
Mats Kirkebirkeland

Energikrigen er ikke vunnet ennå

Kinas gjenåpning kan forlenge energikrisen og skape ytterligere inflasjonspress i verden. Europa vant energikrigen mot Russland denne vinteren, men kan tape til neste vinter.
Politikk og samfunnInternasjonaltØkonomi
fabrikk energi
Mats Kirkebirkeland

Russland har tapt energikrigen

Det er likevel lenge igjen til at Putin ikke lenger kan finansiere krigen i Ukraina. Den beste måten å ramme Russland på er å hjelpe Ukraina med å slå russerne på slagmarken.
InternasjonaltPolitikk og samfunnØkonomiNæringspolitikk
Skjalg Stokke Hougen

Politikere må være næringsvennlige

Mistilliten som næringslivet på Sørlandet nå kjenner på, er dessverre en del av et større problem. Store deler av venstresiden mangler forståelse for viktigheten av verdiskaping.
Norsk politikkNæringspolitikk
sykkel ungdom
Kristin Clemet

Du kan mer enn du tror

Kan en ekstra time i matte føre til at elevene opplever mestring? Eller vil det bare føre til mer stress? Det vi tror, sier kanskje noe om vårt menneske- og samfunnssyn.
Politikk og samfunnSkolepolitikkUtdanning og forskning
Sovjet Russland kommunisme
Bård Larsen

Det røde vrakgodset: Russland er en forlengelse av Sovjetunionens kriminelle system.

Et av våre tids største paradokser er at Vladimir Putin begynte karrieren sin som portvokter for det sovjetiske kommunistpartiet, og endte opp som diktator i en stat hvis ideologi er å finne på den andre ytterkanten. Putin og den russiske makteliten ligger nært opptil vår tids fascisme. 
InternasjonaltNazisme og fascismeKommunisme

Nyhetsbrev og invitasjoner

Meld deg på nyhetsbrevet og få siste nytt levert i innboksen:

This field is for validation purposes and should be left unchanged.

Støtt Civita

Bidra til at Civita kan fortsette arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

Gi støtte

ARTIKLER

  • Ideer
  • Demokrati og rettigheter
  • Politikk og samfunn
  • Økonomi

Annet innhold

  • Politisk ordbok
  • Publikasjoner
  • Podcasts
  • Arrangementer, kurs og seminarer
  • YouTube

Om Civita

  • Om Civita
  • Medarbeidere
  • Støtt Civita
  • Kontakt oss
  • Retningslinjer for refusjon og retur

Følg oss

Civita - Twitter

Civita - LinkedIn

Civita - Instagram

Civita - Facebook

Civita - Youtube

  • Information in english
  • Personvernerklæring
[email protected]
Civita logo