bibelen kristen — Bildet er tatt av geosilva2003 fra Pixabay.

Ideer

Kristendemokratiske idéer er hetere enn på lenge

Samfunnsutviklingen har lagt press på menneskeverdet. Det gjør kristendemokratiske verdier mer relevante enn på lenge.

Publisert: 29. desember 2023

Høstens skolevalg ble mye debattert. Særlig Høyre og Fremskrittspartiets fremgang er diskutert.

Enkelte så resultatet som et uttrykk for en uheldig individualisme blant de unge. Andre kom med grundigere og mer seriøse drøftelser av hvorfor Høyre og FRP gjorde det så bra blant unge.

KRFs fremgang havnet litt i skyggen. Forståelig nok. Et resultat på 2,8 prosent er ikke imponerende, men det er tross alt en fremgang på 0,5 prosentpoeng for partiet som stadig omtales som et parti som vil dø ut.

Feilslått kritikk

At ungdomspartiet KRFU er godt organisert og våger å mene relativt sterkere enn før, kan være en grunn til at de ikke er helt utradert blant de unge. Ungdomspartiet er tydelig for kjernekraft, og argumenterer mot en mer liberal ruspolitikk.

En slik spissing kan være nødvendig av taktiske grunner, men kan også hilses velkommen fordi det er en styrke for demokratiet med tydeligere alternativer. Små partier hverken kan eller bør forsøke å favne for bredt, slik større styringspartier må gjøre. Denne tendensen ser vi også i Unge Venstre og Venstre. En tydeligere urban og progressiv profil spisser partiet.

En vanlig kritikk av KRF, særlig fra «kulturkristne» eller mer konservative, er likevel at partiet ikke er tøft nok. For eksempel forventes det at partiet skal være mot abortloven. Her kan angivelig ikke KRF være pragmatiske. Men hvorfor er det greit å skille mellom etikk (religion) og politikk i andre partier, men ikke for KRF?

Jeg tror noe av kritikken kommer av at kristendemokrati, og hva det kan bety, ikke er så godt kjent i Norge. Kristendemokrati handler derimot langt på vei nettopp om å skille mellom religion og politikk – i tradisjonen etter Paulus og Luther. Det er fullt mulig, og helt vanlig, å se på abort som etisk problematisk eller uønsket, samtidig som man støtter loven om selvbestemt abort.

Hva kristendemokrati er, er derfor heldigvis grundig drøftet i antologien«Kristendemokrati», som kom i høst. Den er redigert av min kollega Eilev Hegstad. I denne boken gir Hegstad en bred innføring i hva kristendemokrati er, og ikke minst hvilken omfattende politisk betydning denne ideretningen har hatt på det europeiske kontinentet.

Skille mellom politikk og religion

At kristendemokrati har hatt betydning for Europa og for eksempel i Tyskland, med store kristendemokrater som Konrad Adenauer og bak ham Wilhelm Röpke og Ludwig Erhard, er det liten eller ingen historisk uenighet om.

Kristendemokratiet var sentralt i oppbyggingen av Vest-Tyskland etter krigen – det såkalte Wirtschaftswunder, og for starten på det som i dag er EU. Men hva med nåtiden og fremtiden? Hva skal vi med kristendemokrati i dag? Har denne tankeretningen en sjanse i en tid hvor sekulariseringen stadig brer om seg?

Selv om det er i kirken vi skal tro, så tror jeg KRF har en sjanse i norsk politikk. Kristendemokratiske ideer blir mer relevante når den bioteknologiske utviklingen bidrar til muligheter, som kan sette menneskeverdet under press.

Morten Magelssen, som ikke er med i antologien, er en moderat kristen tenker som har skrevet godt om dette. Han har tatt dissens på noe i det nylige abortutvalget, fordi han mener tidsrommet for selvbestemmelse ikke bør utvides. Erik Lunde, som har skrevet boken «Uønsket – mennesket i sorteringens tid» (2017), er med i antologien, og er opptatt av hvordan menneskeverdet står i fare for å bli differensiert.

Men i tillegg til tankene om abort og bioteknologi er kanskje spesielt Lundes kritikk av statsindividualisme noe som aktualiserer kristendemokrati på norsk. Statsindividualisme er riktignok et svensk begrep, men det står svært sterkt i Norge. Det handler om at offentlig finansiert utdanning og velferd skal frigjøre individet. Dette er det mye sant i. På grunn av gratis utdanning og velferd får individet likere muligheter, og det blir mindre avhengig av familien eller andres velgjørenhet og medmenneskelighet.

Denne uavhengigheten fant Harald Eia og Ole Martin Ihle i TV-serien «Sånn er Norge» (2020) ut at er en helt sentral verdi for nordmenn. Det ble også en bok. Men det som glemmes, og som kristendemokratisk makt- og utopikritikk fra blant annet Lunde avslører, er at stat i statsindividualisme også representerer makt.

Staten kan bryte ned sivile strukturer for sosial samhandling, som vi mennesker trenger, og som er mer naturlige og nære for oss.

Statens midler er innbyggernes midler

Staten konsentrerer mer makt i staten dersom politiske myndigheter ikke er opptatt av å balansere makten mellom stat, sivilsamfunn, familie og individ.

Staten kan riktignok hjelpe en industriarbeidersønn slik at han får tatt medisinstudiet om han ønsker og har evner. Det vi derimot hører i dag, er politikere på venstrefløyen som antyder at staten også bør få mer makt over hvor du tar deg jobb etter endt utdanning. Siden staten har betalt utdanningen din, bør du jobbe i det offentlige. Siden staten betaler grunnutdanningen, bør alle helst gå i offentlige skoler og barnehager. Det gir visst best resultater og sikrer tillit og likhet. Siden staten betaler permisjonspenger, bør den få mene noe om hvordan foreldrene fordeler permisjonen.

Staten blir stadig mer dominerende i en slik form for statsindividualisme. Høyredreiningen blant velgere kan sees på som en protest mot denne utviklingen. En kristendemokrat vil protestere mot å gjøre staten om til en gavmild Gud, for å parafrasere Adenauer. En kristendemokrat, liberaler eller konservativ vil påpeke at statens midler er innbyggernes midler.

Det er våre skattepenger som finansier statsindividualismen. Poenget er ikke å styrke staten, men å frigjøre individet og øke den reelle valgfriheten, noe som er vel så viktig for gode resultater, likeverd og tillit.

Innlegget er publisert i Subjekt 27.12.2023.