Sykelønnsdebatt på høyresiden

Hvis opposisjonen ikke makter å diskutere bedre, risikerer vi at Høyre i posisjon vil måtte fremme ugjennomtenkte kutt.

Publisert: 23. november 2022

Kritikere av Regjeringen sier både at den prioriterer feil, og at statsbudsjettet ikke er stramt nok. Begge kritikkene treffer, men at en rødgrønn regjering prioriterer offentlig sektor og øker skattene for å få statsbudsjettet i balanse, burde ikke overraske. Det er standard venstrevridd politikk. Dessuten er det en stund siden Senterpartiet var borgerlig, og Arbeiderpartiet er ikke lenger et utpreget samfunnsøkonomisk reformparti, slik det var på sitt beste under Gro og Jens.

Et annet poeng som opposisjonen bruker, er at skatteøkningene er lite gjennomtenkte. Økningene – og prosessen – strider mot den forutsigbarheten næringslivet bør kunne forvente. Høyres Tina Bru har sagt at regjeringen forsøker å skattlegge oss ut av krisen. Alle skal på dugnad, unntatt staten.

Det er en ganske treffende kritikk. Men partipolitiske kritikere bør i tillegg ha klare alternativ, som det er realistisk å få flertall for, dersom de havner i posisjon.

Det er alternativene og mulighetene for flertall for borgerlige reformer på sikt, som er interessante. I Dagsnytt 18 14. november var det diskusjon om Venstres budsjettforslag. Sveinung Rotevatn forklarte Venstres syn på sykelønnsordningen og la frem et etterlengtet borgerlig forslag til kutt.

Venstre skal ha ros for å fremme forslag til reform av sykelønnsordningen. Den samme viljen finner vi ikke hos Høyres Henrik Asheim når Altinget spør om Venstres forslag. Asheim sier at Rotevatn bidrar til å spore av debatten om sykelønn, og at «du ikke får mindre kreft av å gå ned i lønn.» Det høres ut som Rødts argumentasjon og tar ikke argumentene for reform på alvor. Poenget er selvsagt ikke at sykelønnsreform gjør folk friske, like lite som pensjonsreformen har gjort folk yngre.

Høyre kan for øyeblikket bare lene seg tilbake, fremme tidligere standpunkter og se på at partiene på venstresiden ødelegger for hverandre. Men høyresiden kan ikke forvente at denne situasjonen vedvarer.

Riktig utformet kan kutt i sykelønnsordningen være fornuftig politikk. Det finnes svært mange ulike forslag, utvalgsrapporter og forskjellig forskning som bør drøftes bredt, og tas i bruk for å fremme en reform. Skal det skje, bør ikke debatten spore av på grunn av enkel retorikk.

Poenget er at sykefravær koster, og at noen må ta regninga. I dag tar arbeidsgiver hele regningen helt i starten, før staten tar over. Det er en ubalanse som bør rettes opp, både for å spare penger og for å gi bedre incentiver.

Slik er de aller fleste velferdsordninger utformet i dag: Arbeidsledighetstrygd er ikke lavere enn full lønn fordi vi tror det skaper jobber. Den er lavere fordi vi har balansert ulike hensyn i den velferdsstaten alle vil bevare: Utgiftene kan ikke være for høye, men samtidig er inntektssikkerhet avgjørende for innbyggernes trygghet. Og vi erkjenner at incentiver har en viss effekt. Høyresiden må klare å prioritere, og dempe veksten i offentlige utgifter hvis vi skal skatte mindre.

Asheim kan riktignok støtte seg til Høyres program, og det er bra at han åpner for diskusjon om en jevnere balanse i arbeidsgivers ansvar for sykelønnen. Men hovedreaksjonen inviterer ikke til debatt. Det er synd. For Venstres forslag er ingen avsporing. Hvis opposisjonen ikke makter å diskutere bedre, risikerer vi at Høyre i posisjon vil måtte fremme ugjennomtenkte kutt. Da kan det igjen bli Vedums tur til å lene seg tilbake mens han stiger på målinger og ler av borgerlig kaos.

Innlegget er publisert på Altinget.no 21.11.2022.

Publisert: 23. november 2022