Jean Monnet og hans metode
BREV nr. 8
Jean Monnets navn knyttes til EU-samarbeidets opprinnelse i 1950-årene. Han var en sentral inspirator og hans tanker står sentralt. Monnet mente blant annet at overnasjonalitet var nødvendig, da tradisjonelt folkerettslig samarbeid ikke var effektivt nok for å oppnå nødvendig integrasjon.
Publisert: 16. januar 2024
Jean Monnet (1888-1979) regnes blant ‘grunnlovsfedrene’ i EU. Han ble født i Cognac, en kommune omtrent 120 kilometer nord for Bordeaux. Hans familie drev internasjonal handel med druebrennevinet som knyttes til regionen. Som ung mann representerte han familiebedriften i utlandet som agent, blant annet i Storbritannia. Ved utbruddet av første verdenskrig var han 26 år, men fritatt fra militærtjeneste av helsegrunner. Monnet mente at Frankrike og Storbritannia måtte forene sin krigsinnsats for å seire. Gjennom familieforbindelser fikk han mulighet til å møte den franske statsminister og argumentere for sine ideer. Dette førte til at han ble ansatt i den militære forsyningstjeneste. Senere under verdenskrigen arbeidet han for franske myndigheter i Inter-Allied Maritime Transport Council i London. Rådet hadde som oppgave å samordne sjøtransporttjenester, først for Storbritannia og Frankrike og senere også for USA. Disse erfaringer ga Monnet mulighet for å utvikle sine tanker, blant annet om hvordan internasjonalt samarbeid kunne ordnes.
Monnet deltok i fredsforhandlingene i Versailles og ble utpekt som vise-generalsekretær da Folkeforbundet ble dannet i 1919. Han trakk seg fra stillingen i 1923, noe desillusjonert, og begynte en karriere i internasjonal finans i New York. I de følgende år arbeidet Monnet med økonomi og finans og etablerte et internasjonalt nettverk av kontakter, især i USA og Storbritannia.
Ved begynnelsen av den andre verdenskrig ble Monnet utpekt som leder i den fransk-britiske økonomiske koordineringskomite i London. Etter at Frankrike var beseiret i 1940 ble Monnet sendt til Washington DC på vegne av britenes eget forsyningsråd. Oppgaven var å forhandle om krigsforsyninger fra USA. Fra 1943 deltok han med utgangspunkt i Algerie i det Frie Frankrikes kamp for å frigjøre Frankrike. Monnet ble i 1946 utpekt som leder av det økonomiske planråd for Frankrikes modernisering og gjenoppbygging.
Et mål for denne gjenoppbygging var å øke stålproduksjonen. Forsyninger av kull fra Tyskland til fransk stålindustri måtte derfor sikres. Dette ble en sentral del av fransk Tyskland-politikk. Saarland, som lå i den franske okkupasjonssone i Tyskland, ble i 1947 gjort til et fransk protektorat og innlemmet i fransk økonomi. Dette bidro til gnisninger med USA – og i noen grad med Storbritannia – som ønsket Tyskland som en alliert i den kalde krig. Monnet forsto at USA neppe ville godta en svekkelse av Tyskland, slik fransk politikk kunne bidra til. Det var derfor ønskelig å arbeide for en vest-europeisk politisk integrasjon med utgangspunkt i Frankrike og Tyskland. Dette stemte overens med Monnets egen politiske filosofi. Forslag om ‘europeisering’ av Saarland ble ikke gjennomført, men ga inspirasjon for den videre utvikling.
Den franske utenriksminister Robert Schuman (1886-1963) lanserte 9. mai 1950 planen om et felles marked for kull- og stålprodukter (Schuman-erklæringen). Monnet var sentral i arbeidet med erklæringen. Forhandlinger førte til Traktaten om Det europeiske kull- og stålfellesskap (EKSF, 1951) mellom Frankrike, Tyskland, Italia og Benelux-landene. Traktaten trådte i kraft fra 1952.
For Monnet var det et grunnleggende hensyn at statene ble satt i stand til å sikre sine befolkningers sikkerhet, frihet og velstand i et Europa og en verden i rask endring. Erfaringene fra Folkeforbundet, og observasjoner ved dannelsen av Europarådet, tilsa sterkere rettslige bindinger av statenes handlefrihet enn det som følger av folkeretten. Han foreslo derfor et overnasjonalt samarbeid, til forskjell fra tradisjonell folkerett. Tankegangen forutsatte at EKSF-statene overførte en del av sin suverenitet til «en ny høy myndighet, som treffer avgjørelser som skal være bindende for Frankrike, Tyskland og de land som slutter seg til» (fra Schuman-erklæringen). Dette organ kunne med flertall treffe vedtak og rekommandasjoner generelt og i enkelttilfelle, og beslutningene var umiddelbart bindende for EKSF-stater og foretak de var rettet mot. Politisk integrasjon var det langsiktige mål og et felles marked var det økonomisk virkemiddel. Ved en ‘snøballeffekt’ skulle et felles marked med tiden lede til en politisk samling i en føderasjon.
Jeg kjenner ikke til noen autoritativ definisjon av ‘Monnet-metoden’. Slik jeg oppfatter den, er metoden mest en systematisk prosess eller arbeidsmåte: «Europa kan ikke skapes med ett, og heller ikke etter en enhetlig plan: Det vil bygges gjennom konkrete resultater som først skaper en faktisk solidaritet» (fra Schuman-erklæringen). Integrasjonen bør skje ved små skritt knyttet til felles mål, effektivitet, nærhet og demokrati.
Felles mål: Utviklingens retning – målet – er viktigere enn valget av vei – virkemidlene. Alene å balansere ulike staters interesser vil ikke fremme integrasjon. Det må skje en sammenkobling i en prosess for å klargjøre og utvikle statenes interesser med sikte på å kunne nå omforente løsninger. Et mål kan ikke være felles dersom det er i strid med vesentlige nasjonale interesser. Hva som er – eller bør være – vesentlige nasjonale interesser er derfor avgjørende for vurderingene.
Effektivitet: Folkerettslig samarbeid ville ikke effektivt kunne fremme europeiske samling. I sine memoarer utalte Monnet om dette blant annet at «mellomfolkelige ordninger, i utgangspunktet svekket av innebygde kompromisser, ble raskt lammet av regelen om at alle beslutninger må tas ved enstemmighet» (min oversettelse). Et felles organ som treffer bindende vedtak, normalt med simpelt flertall, for å nå felles mål var nødvendig for å sikre beslutningsdyktighet og fremgang i et samarbeid mellom stater, mente han.
Nærhet – eller subsidiaritet: Nærhetsprinsippet er et allment prinsipp for å ordne et samfunn i ulike beslutningsnivåer. Tiltak i det europeiske samarbeid bør ligge på det felles nivå, når dette betyr at det blir lettere å nå målet sammenlignet med at statene enkeltvis treffer egne tiltak for å nå målet. Hensynet til statenes suverenitet tilsier en utvikling som er gradvis, som gjelder på avgrensede saksområder og hvor behovet for et felles tiltak er tydelig nok. Uten et slikt klart behov, kan tilstrekkelig oppslutning om felles tiltak ikke lett sikres, selv om tiltakene måtte antas å være virkningsfulle.
Demokrati: Det felles organ er tildelt myndighet i avtaler mellom selvstendige stater. Denne tildeling går så langt som en tolkning av avtalene tilsier. Avgjørelsen av en tvist om dette må prinsipielt ligge på det felles nivå, fordi den myndighet som utøves er felles. Et virksomt demokrati krever også en maktfordeling. Særlig den utøvende myndighet må være underlagt kontroll av en lovgivende forsamling (parlamentarisme) samt av en domstol (rettsstatstanken).
Fellesskapsmetoden beveger samarbeidet mellom selvstendige stater fremover i ulikt tempo over tid, noen ganger raskt og i andre perioder langsommere. Det er likevel en forutsetning at hver av medlemsstatene ser sine egne, samlede interesser tjent med samarbeidet, selv om en EU-stat ikke alltid bør regne med å få sin vilje gjennom mot andre EU-stater. EU-samarbeidet har vært tiltrekkende. Utgangspunktet var seks stater. I dag er det 27 stater. Flere stater ønsker EU-medlemskap, og nye utvidelser vil komme.
Fellesskapsmetoden etablerer en felles rettsorden. Når denne rettsorden godtas av statene og deres befolkninger, samtidig som EU-retten håndheves av felles organer, vil staters og mennesker adferd påvirkes. I begynnelsen av 1960-årene oppsummerte Jean Monnet på denne måte:
‘Europeisk enhet er den mest betydningsfulle hendelse i Vesten siden krigen, ikke fordi den er en ny stormakt, men fordi den nye institusjonelle metode den innfører modererer forholdene mellom nasjoner og mennesker. Menneskenaturen forandrer seg ikke, men når nasjoner og mennesker godtar de samme regler og de samme institusjoner for å sikre at reglene gjelder, da vil deres adferd overfor hverandre endres. Dette er selve sivilisasjonsprosessen’ (min oversettelse).
Moralen må være: For EU-statene og for deres folk er det bedre at de sender sine byråkrater over grensene enn sine soldater!
Relatert
Er norsk jordbrukspolitikk helt spesiell?
Den tunge veien tilbake
Hva britene fikk – og hva de tapte
Island og euroen
Island vil siste lørdag i august avgjøre om medlemskapsforhandlinger med EU skal gjenopptas. Regjeringen har fått utarbeidet en ekspertrapport om økonomiske fordeler og ulemper for Island ved å bruke euro. De økonomiske hensyn er vesentlige, men vil neppe alene være avgjørende.
Britenes nei til EU sjokkerte – og varslet en ny tid
Kort oversikt over EUs traktatrett
EU-samarbeidet er utviklet siden 1951 gjennom flere traktater og traktatendringer – frem til siste formelle endring, ved Kroatias tiltredelse 2013. Teksten gir en summarisk oversikt over utviklingen.