Det europeiske forsvarsfellesskap, 1952
BREV nr. 3
Et begynnende forsvarssamarbeid i Vest-Europa etter andre verdenskrig kom i skyggen av NATO fra 1949. Statene i Det europeiske kull- og stålfellesskap (1951) avtalte et europeisk forsvarsfellesskap i 1952. Dette skulle gi Vest-Tyskland mulighet til å utruste forsvarsstyrker i en europeisk sammenheng innenfor NATO. Avtalen ble imidlertid avvist av den franske nasjonalforsamling i 1954. – Behovet for å ha et sterkere forsvarspolitisk samarbeid i EU er i dag tydeligere enn i 1950-årene.
Publisert: 5. desember 2023
Frankrike, Storbritannia og Benelux-landene etablerte i 1948 i en forsvarsallianse i Vestunionen. Den var rettet mot Sovjetunionen, men også mot Tyskland. Den nord-atlantiske forsvarspakt (NATO) ble stiftet i 1949. Den kalde krig var i full sving, og NATO ble den relevante forsvarsallianse for land i Vest-Europa. I tillegg til USA og Canada og statene i Vestunionen, deltok Italia, Portugal, Danmark, Island og Norge fra begynnelsen av.
De tre vestlige okkupasjonsmakter i Tyskland etablerte i 1949 Forbundsrepublikken Tyskland som en stat med sin egen grunnlov. USA ønsket å gjøre det mulig for dette Tyskland å etablere et militært forsvar, som en del av det vestlige forsvar i den kalde krig. Motstand mot tysk opprustning var imidlertid dypt forankret i mange vest-europeiske stater, ikke minst i Frankrike. Den franske regjering tok i denne situasjon, som et alternativ til at Vest-Tyskland deltok i NATO, initiativ til forhandlinger om et europeisk forsvarsfellesskap (European Defense Community – EDC) organisert i NATO.
Forhandlingene om EDC skjedde delvis parallelt med forhandlingene om kull- og stålfellesskapet (EKSF). Tankegangen var likeartet: Frankrike og Tyskland, og de øvrige stater i vest, måtte møte fremtiden i fellesskap. Dette syn hadde full amerikansk støtte. Frankrike ville nøytralisere tysk militærmakt, mens Vest-Tyskland ønsket likebehandling og sikkerhetspolitiske garantier. Den institusjonelle ordning av EDC var inspirert av EKSF-traktaten.
En traktat om EDC ble signert i 1952. Etter dens fortale skulle samarbeidet ‘bidra til å opprettholde fred, særlig ved å sikre forsvar av Vest-Europa mot enhver aggresjon, i samarbeid med de frie nasjoner, i FN-paktens ånd og i nært samarbeid med organisasjoner med det samme formål’ – altså NATO. Traktatpartene ønsket å ‘forene så fullstendig som mulig, i samsvar med militære krav, mennesker og materiell i deres forsvarsstyrker i en overnasjonal europeiske organisasjon’. Slik integrasjon ville føre til en rasjonell utnyttelse av statenes ressurser, især ved å etablere et felles budsjett og et felles rustningsprogram. Partene ville også ‘sikre de åndelige og moralske verdier som er deres folks felles arv’ og de var overbevist om at ‘en felles hær satt sammen uten forskjellsbehandling mellom statene, ikke ville svekke, men snarere styrke nasjonal fedrelandskjærlighet, som ville bli befestet og forsonet’ i en bredere ramme. Statene var seg bevisst at de dermed tok ‘et nytt og vesentlig skritt på veien til dannelsen av et forent Europa’.
Samarbeidet var ‘overnasjonalt i sin karakter’ og skulle bestå av ‘felles institusjoner, felles væpnede styrker og et felles budsjett’ (etter artikkel 1). Felleskapet skulle utelukkende tjene til forsvar. Det skulle sørge for traktatpartenes sikkerhet mot aggresjon, som deltakere i det vestlige forsvar gjennom NATO, og ved å etablere felles væpnede styrker i EDC. Et væpnet angrep mot en av traktatpartene eller de felles væpnede styrker, skulle ‘anses som et angrep mot alle traktatparter’. Da var traktatpartene og de europeiske forsvarsstyrker forpliktet til å gi all militær og annen hjelp i deres makt (artikkel 2). En sikkerhetsgaranti av denne natur er kjernen i NATO-pakten.
EDC skulle samarbeide nært med NATO (artikkel 5) og skulle bestå av et råd, en forsamling, en kommisjon og en domstol (artikkel 8). Forsamlingen og domstolen skulle være de samme som organene i EKSF. En slik organisering skulle bestå inntil fellesskapet ble avløst av en føderal eller konføderal struktur, basert på maktfordelingsprinsippet og på et representativt tokammersystem (artikkel 38). Budsjett og økonomi var også regulert i traktaten.
Om militære forhold kan nevnes regler (i artiklene 68 følgende) for eksempel om de felles styrkes øverstkommanderende; om styrkenes grunnenheter, som hver skulle ha den samme nasjonale tilknytning; om fordeling av personell og materiell; om samordning mellom nasjonale styrker under NATO-kommando og de felles europeiske styrker; om rekruttering og mobilisering; om forholdet til krigens rett med videre.
I protokoller vedlagt avtalen var det nærmere regler blant annet om militære forhold, samarbeidets budsjett og om forholdet mellom de felles europeiske styrker og NATO. Målet var så langt som mulig å oppnå stor fleksibilitet uten overlapping av ansvar og funksjoner. Dette skulle skje blant annet ved gjensidige konsultasjoner mellom NATOs råd og EDCs råd. En medlemsstat i NATO eller i EDC som følte sin integritet eller sikkerhet truet, kunne be om et felles møte mellom rådene i de to organisasjoner for å drøfte situasjonen. Ordninger for informasjonsutveksling og ansvarlige kontaktpersoner skulle etableres. Alle EDC-styrker skulle knyttes til hovedkvarteret for styrkenes øverstkommanderende, som hadde ansvar overfor NATO. EDC kunne kanskje beskrives som en regional samordning av EDC-statenes militære kontingenter i NATO. Forholdet til Storbritannia var regulert i en egen avtale.
Den franske regjering la traktaten frem for nasjonalforsamlingen til ratifisering i 1953. Endringer i det politiske samarbeid i nasjonalforsamlingen i 1954 hadde imidlertid ført til regjeringsskifte. Den nye regjering gikk mot avtalen, og nasjonalforsamlingen stemte mot ratifikasjon. Bakgrunnen for motstanden var sammensatt. Mistillit til Tyskland var fortsatt en del av tradisjonell fransk patriotisme. Frankrike var godtatt som en av de allierte stormakter i andre verdenskrig, men kjempet i 1950-årene på vikende front mot kommunistisk fremmarsj i Vietnam. Mens EKSF var avgrenset til et felles marked for kull og stål, riktignok med større langsiktige mål, skulle etter traktaten EDCs institusjoner revurderes når en føderal eller konføderal struktur for statenes samarbeid kunne skapes. I Charles de Gaulles ånd måtte imidlertid Europa komme i stand uten at Frankrike ble ødelagt! Tyskland, derimot, hadde kapitulert betingelsesløst i 1945. For Vest-Tyskland var EDC en av veiene tilbake til folkerettssamfunnet.
Forsøket fra Frankrikes side på å hindre at Tyskland utviklet et eget militærvesen ble altså avvist av Frankrike … Begivenhetene førte deretter til at Vest-Tyskland, med støtte fra USA, fikk NATO-medlemskap i 1955 og landet kunne utvikle sitt militærvesen. Tiden for et overnasjonalt samarbeid i Vest-Europa om forsvarspolitikk var ikke kommet.
Vest-europeisk sikkerhet var garantert i NATO under den kalde krig. Etter Berlin-murens fall kom en rolig periode med nedrusting og optimisme, men situasjonen har endret seg. I denne sammenheng kan blant annet nevnes utvidelsene av NATO, aller sist med Finland og Sverige; utviklingen i USA, hvor Trump ble valgt som president i 2016 og kan vinne igjen; Kinas tiltagende politiske og økonomiske ambisjoner, særlig i Asia; og et ustabilt Russland på krigsfot i Ukraina. Disse trekk i utviklingen kan stille NATOs/USAs sikkerhetsgaranti for europeiske stater i et annet lys. I 2017 sa den tyske kansler, Angela Merkel, at ‘tidene da vi fullt ut kunne stole på andre, de er litt forbi’ («die sind ein Stück vorbei»), og at ‘vi europeere må virkelig ta vår skjebne i egen hånd’ («unser Schicksal wirklich in unsere eigene Hand nehmen»).
En reorientering av amerikansk forsvars- og sikkerhetspolitikk kan få betydning for NATO og dermed for en utvikling på det forsvars- og sikkerhetspolitiske område i EU. For Norge blir det vanskeligere å se bort fra følgene av en slik reorientering i forsvars- og sikkerhetspolitikken. Ifølge Forsvarskommisjonen av 2021 (NOU 2023:14) er Norges sikkerhetsforankring i NATO, men kommisjonen anbefaler blant annet et forsterket samarbeid med EU i form av en rammeavtale om utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitikk.
Relatert
Den tunge veien tilbake
Hva britene fikk – og hva de tapte
Island og euroen
Island vil siste lørdag i august avgjøre om medlemskapsforhandlinger med EU skal gjenopptas. Regjeringen har fått utarbeidet en ekspertrapport om økonomiske fordeler og ulemper for Island ved å bruke euro. De økonomiske hensyn er vesentlige, men vil neppe alene være avgjørende.
Britenes nei til EU sjokkerte – og varslet en ny tid
Kort oversikt over EUs traktatrett
EU-samarbeidet er utviklet siden 1951 gjennom flere traktater og traktatendringer – frem til siste formelle endring, ved Kroatias tiltredelse 2013. Teksten gir en summarisk oversikt over utviklingen.
