Media

Se video fra frokostmøtet med Flemming Rose, Jyllands-Posten, Erik Tornes, Aftenposten, og Bjørn Lindahl fra Svenska Dagbladet.

"Jeg tror Brennpunkt-redaksjonen må erkjenne at det krever omfattende forhåndskunnskap eller et tidkrevende arbeid (og kanskje mot) for å kunne påvise feil og mangler ved programmer som dette. Derfor holder det ikke at mange liker et program," skriver Kristin Clemet i Dagens Næringsliv.

"Jeg stoler selvsagt på Isungset når han skriver at mange Brennpunkt-programmer holder høy kvalitet. Men det gjelder ikke alle, og dette er et eksempel på at Brennpunkt også kan holde for lav kvalitet. Det kan dessverre svekke tilliten også til Brennpunkts øvrige programmer. Jeg syns derfor det er fint, slik Isungset skriver, at Brennpunkt vil lytte til kritikk og driver et kontinuerlig forbedringsarbeid," skriver Kristin Clemet i DN.

"Argumentene for pressestøtte – mangfold, demokrati, kvalitet, er ikke spesielt overbevisende", skriver Eirik Løkke på minervanett.no.

"Det er mer prekært med en liberalisering overfor meningsbærende institusjoner som kirken og mediene, enn helse- og utdanningsvesenet", skriver Lars Gauden-Kolbeinstveit i Vårt Land.

"Regjeringen ser ut til å leve i den villfarelse at du som velger påvirkes forskjellig av hvorvidt du ser en politisk tv-reklame på nett heller enn tv", skriver Eirik Løkke på NRK Ytring.

"Pressen flokkmentalitet medførte at Carema ble mer opptatt av å unnskylde seg, enn å forklare de faktiske forhold, hvorpå politiske beslutninger ble tatt prematurt og uten saklig grunnlag. Det er svært urovekkende. For uansett hvilken holdning man har til private aktører, illustrerer Carema-saken et fundamentalt eksempel på hvordan mediene sviktet sitt samfunnsoppdrag. Debatten offentlig vs privat fortjener definitivt bedre," skriver Eirik Løkke i DN.

I Sverige eksploderte den såkalte Carema-skandalen høsten 2011. Dette notatet redegjør for påstandene, mytene og fakta i den mye omtalte Carema-skandalen. Notatet vil vise hvordan ”skandalen” oppsto, og hvor feilaktig mediebildet var. Deretter vises det til hvordan bildet av den private tjenesteleverandøren Carema viste seg å være sterkt misvisende.

"Ytringsfriheten kan nok settes under kommersielt press, og derfor trenger vi et sterkt medietilsyn og en god mediepolitikk. Men først og fremst er det publikum og journalistene som må forsvare ytringsfriheten. Som i så mange andre sammenhenger er det litt for lettvint å skylde på «markedet»," skriver Lars Gauden-Kolbeinstveit hos Minerva.

"Flertallet av norske journalister sympatiserer med den politiske venstresiden," skriver Eirik Løkke hos Minerva: "Diskusjonen dreier seg stort sett om behovet for langsiktige reformer, aldri forslag om kortsiktige kutt. Nettopp derfor vil jeg hevde at venstresiden langt på vei har lykkes med å få problemformuleringsprivilegiet, hvor et av problemene alltid later til å være at det mangler penger."

Mina Gerhardsen burde se til Sverige, hvor de har åpnet for å likebehandle tv med andre medier. Det er lite som tyder på at det svenske demokratiet er blitt vesentlig svekket av den grunn, snarere tvert imot, skriver rådgiver Eirik Løkke.

"Dagbladet har mange kvaliteter. Lederartiklene er ikke en av dem. De er ofte preget av lavt presisjonsnivå og liten indre sammenheng", skriver Kristin Clemet i sitt blogginnlegg.

Kristin Clemet blogger om Dagbladets lederartikkel: "Dagbladet står altså frem som en prinsipiell motstander av merkelappklistring og tar avstand fra "fordummende merkelappreduksjon". Det er nesten så man ikke tror sine egne øyne. For lederen er jo ikke bare et oppgjør med alle som bruker denne debattteknikken. Den er også et oppgjør med utallige ledere og kommentarer som Dagbladet selv har publisert."

"Civita har gått gjennom dekningen av partiene, for å se om det stemmer at Frp blir dårlig behandlet av norsk presse. Klassekampen valgte å slå opp at rapporten avdekket «blå kjeftekultur», siden Høyre og Frp leverer direkte kritikk av andre partier. Dette er en feiltolkning av rapporten. Det er umulig å trekke slike generelle konklusjoner," skriver Eirik Vatnøy.

Eirik Vatnøy skriver hos Minerva om Civita-notatet om mediedekningen av de største partiene: "Selv tror jeg Frp har mindre og mindre å tjene på å anklage mediene for forskjellsbehandling. Om pressedekningen i 2011 kan by på noen oppskrift til økt oppslutning, så er det å jobbe for positive nyhetsoppslag, samtidig som man opprettholder tydelig kritikk av politiske motstandere."

Dette notatet undersøker pressens dekning av Fremskrittspartiet og sammenligner den med dekningen av Arbeiderpartiet og Høyre. Utgangspunktet for analysen er påstanden om at Fremskrittspartiet får mer negativ behandling i rikspressen enn de andre partiene får. Frp kommer dårligst ut av partiene i analysen, det vil si at partiet får mer negativ dekning enn Ap og Høyre. Forskjellene mellom partiene er imidlertid ikke påfallende, og den kraftige kritikken enkelte FrP’ere har rettet mot pressen, får ikke støtte i analysen.

"Menneskelige svakheter er ofte grunnlaget for selve skandalen. Blant våre drifter og motivasjoner finner man trekk som ikke ser delikate ut når de møter dagslyset. Paradokset er at selv om høyere posisjoner i politikken gir større muligheter til å leve ut sine ønsker og gleder, kan man i mindre grad faktisk gjøre det. I dagens situasjon, der media til og med skriver om en parlamentarisk leders manglende månedskort på toget, kan man regne med at alle feilskjær kommer ut," skriver Ove Vanebo i Dagbladet.

Eirik Løkke, rådgiver i Civita, skriver i Minerva: "det er fremdeles svært vanskelig å se hvorfor Kulturdepartementet skulle beskjeftige seg med å sikre gratis sport på TV – i og med at de innebærer lite annet enn å adressere et problem som ikke eksisterer. Utover at det er hyggeligere (i mangel på bedre ord) å få ting ”gratis”, er det svært vanskelig å se hva som egentlig er utfordringen i Regjeringens problembeskrivelse."

Høsten 2011 er det ti år siden Tidsskriftet Minerva ble relansert som det eneste liberalkonservative tidsskriftet i Norge, og fem år siden minervanett.no ble etablert. I den anledning inviterer Minerva til debatt om norsk borgerlig offentlighet anno 2011.

Brendan O'Neill skriver om etterspillet av den britiske avlyttingsskandalen: "The Murdoch backlash has been soured by distasteful elitism and a lack of regard for press freedom. It is testament to the low esteem in which press freedom is now held that serious commentators can openly entertain the idea of resuscitating a long-dead system of government control over the press."

Språkviter i Civita, Eirik Vatnøy, er gjestekommentator i Nationen, og skriver om norske valgsendinger på TV: "De politiske sakene forsvinner til fordel for det politiske spillet og vurderinger av hvordan politikerne «klarer seg» i debatten. Den tilsynelatende utbredte oppfatningen at politikere bare krangler må delvis tilskrives de vilkårene for samtale som settes i mediene."

"En ikke uvanlig aktivitet blant politikere er å adressere løsninger på utfordringer som i utgangspunktet ikke eksisterer. Sist ute er Kulturdepartementet, som har foreslått å listeføre de viktigste sportsbegivenhetene for å sikre at disse kommer på såkalt fri-tv," skriver prosjektmedarbeider Eirik Løkke i Aftenposten.