Mediene må skjerpe seg
Dekningen av Marius Borg Høiby-saken har tatt en usmakelig vending.
Publisert: 23. november 2024
Når til og med Dagsrevyen dekker et spørsmål om varetektsfengsling som om det skulle dreie seg om en ventet og svært viktig nyhet, har det gått for langt.
Normalt offentliggjør ikke mediene navn på personer som er i politiets søkelys, eller mens en etterforskning pågår. I de fleste tilfeller blir vi ikke engang kjent med navnet når en person er dømt.
Jeg tror likevel alle forstår at det har offentlighetens interesse at Marius Borg Høiby er blitt pågrepet av politiet, og at det foreligger en mistanke om at han har begått flere ulovlige forhold som politiet nå etterforsker.
Krigstyper og store overskrifter
Men mediene trenger ikke å informere oss om den minste lille utvikling i denne saken, og de trenger ikke å gjøre det med krigsoverskrifter og store bilder.
At Borg Høiby og forsvareren hans beslutter å ikke anke en varetektsfengsling på én uke, er ikke viktig.
Hvorfor bør mediene skjerpe seg og dempe dekningen av denne saken?
Svaret står å lese i pressens egen Vær Varsom-plakat. Der heter det blant annet at pressen skal unngå forhåndsdømming i kriminal- og rettsreportasjer, og gjøre det klart at skyldspørsmålet for en mistenkt, anmeldt, siktet eller tiltalt først er avgjort ved rettskraftig dom.
Det står også at pressen skal ta hensyn til hvordan omtale av ulykker og kriminalsaker kan virke på ofre og pårørende, og at den skal vise hensyn overfor mennesker i sorg eller ubalanse.
I paragraf 4.7. står det: «Vær varsom med bruk av navn og bilde og andre klare identifikasjonstegn på personer som omtales i forbindelse med klanderverdige eller straffbare forhold. Vis særlig varsomhet ved omtale av saker på tidlig stadium av etterforskning, i saker som gjelder unge lovovertredere, og der identifiserende omtale kan føre til urimelig belastning for tredjeperson».
Ofre og pårørende
I Borg Høibys sak er det veldig mange som kan kategoriseres som ofre og pårørende, og som,helt uforskyldt, er i en svært vanskelig situasjon.
Belastningen på dem må antas å være enormt mye større enn selve den alvorlige saken tilsier, fordi pressedekningen er så omfattende.
Borg Høiby selv er ikke dømt, men hvis han blir det, har han allerede fått en voldsom tilleggsstraff gjennom den mediedekningen som har funnet sted, og som også blir forsterket av de sosiale mediene.
Noen vil sikkert si at det er fortjent, men ingen som har gjort seg skyldig i de forholdene som det her er snakk om, fortjener så mye straff at det blir umulig å reise seg igjen.
Det mest problematiske med mediedekningen er at saken kan komme til å pågå i mange måneder før den enten blir henlagt eller tatt opp til doms. I mellomtiden kan politiet komme på sporet av nye, mulige forbrytelser, som ytterligere vil forlenge etterforskningen.
Vi kan heller ikke utelukke at politiet selv lekker til mediene, hvilket bare gjør saken enda verre.
Marius: Også et menneske
At mediene i denne perioden skal dekke den minste lille utvikling i saken, er rett og slett ikke forsvarlig.
Også Marius Borg Høiby er et menneske med krav på en rettferdig behandling.
Situasjonen forsterkes av den fortvilte og håpløse situasjonen familien hans er i.
De er, får vi tro, like dypt ulykkelige som alle andre familier ville vært. Men i motsetning til alle andre familier i samme situasjon, vet vi hvem de er – uten at de har muligheten til å si noe.
Mange i mediene mener at de burde ha «snakket ut» eller stilt seg til disposisjon for et skikkelig intervju.
At mediefolk tror at det er en løsning, vitner om liten selvinnsikt.
Media bør ta en diskusjon med seg selv
For hva vil skje, dersom for eksempel kronprinsparet tråkker litt feil i måten de uttaler seg på nå mens saken etterforskes og kanskje havner i retten? Og hva skjer, hvis de gir et intervju nå, og det skjer en ny utvikling i saken i neste uke?
Denne saken forsvinner ikke. Men nettopp derfor bør mediene ta en diskusjon med seg selv.
Det er, som det heter i Vær Varsom-plakaten, pressens rett å informere om det som skjer i samfunnet og avdekke kritikkverdige forhold.
Og vi skjønner at mediene ikke offentliggjør alt de vet.
Men det står også at det er pressens plikt å sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle.
Det bør de gjøre nå.
Teksten er publisert i Nettavisen 21.11.2024.
Relatert
Gud er tilbake. Men nordmenn ser litt annerledes på saken
Den tunge veien tilbake
Det er tre år igjen til neste stortingsvalg. Hva har vi i vente?
Hva britene fikk – og hva de tapte
Britenes nei til EU sjokkerte – og varslet en ny tid
