Vi kan ikke faktasjekke oss ut av informasjonskrigen

Russerne opererer etter mottoet «all oppmerksomhet» er god oppmerksomhet. Derfor har faktasjekk bare begrenset nytteverdi. Men hva kan mediene selv gjøre for å motvirke fake news og alternative fakta?

Bård Larsen

Publisert: 7. oktober 2024

Nylig lanserte VG, NRK, Norsk Journalistlag, Faktisk.no, Redaktørforeningen og Mediebedriftenes Landsforening et forslag om et nytt senter for kildekritikk.

Senteret skal «bekjempe desinformasjon og styrke folks motstandskraft mot falske nyheter» og anslår et driftsbudsjett på 70-100 millioner kroner.

Det høres jo bra ut å bekjempe falske nyheter, men det er likevel noen spørsmål som det er verdt å belyse og drøfte.

Selv er jeg blant dem som lenge tenkte at faktasjekk er en solid motvekt mot all verdens bullshit. Men jeg er blitt mer i tvil.

Russerne bekymrer seg ikke for om du faktasjekker det de kommer med, mener den amerikanske historikeren David Satter. Jo mer du snakker om det, jo bedre er det fra deres synspunkt. Fordi du sprer desinformasjonen deres.

Formålet med desinformasjon er ikke primært å overbevise folk om noe, men å skape forvirring om hva som er sant og hva som ikke er sant.

Dessuten, mener Satter, er ingen i stand til å sjekke fakta raskt nok til å holde tritt med løgnene deres og feilrepresentasjonene deres. Løgnene er designet for å appellere til folk som er ikke-faktiske, på et følelsesmessig nivå.

Derfor trenger de god informasjon, mener han. Og hvis vi ikke er i stand til å gi dem god informasjon, så kan du ikke bli overrasket om russerne lykkes med propagandaen.

Satter er altså skeptisk til å bruke for mye tid og ressurser på faktasjekking. I stedet for å faktasjekke, og derfor indirekte spre desinformasjon, bør vi heller bruke tid og krefter på å fortelle folk hvem avsenderne av løgn og bedrag er.

Sagt mellom linjene – du ikke skal snakke medkonspirasjonsteoretikere og propagandister. Du skal snakke om dem.

Habermas’ idealistiske oppfatning om at kraften alltid ligger i de bedre argumenter, er ikke ment for løgn og bedrag. Du kan ikke overbevise noen om sant eller usant når de har bestemt seg for å oversvømme offentligheten med dritt, slik Trump-ideologen Steve Bannon har som uttalt mål.

Så kan man saktens si at den norske offentligheten ikke flommer over av russisk desinformasjon, selv om vi også har en skjerv av den, og selv om norsk presse til tider gjengir russiske «kilder» temmelig ufiltrert.

Trumpismen, som er rotfestet i en av de grådigste løgnene i Vestens etterkrigshistorie, har heller ikke fått riktig fotfeste hos oss.

Det er ikke dermed sagt at vi skal gi opp å faktasjekke. Det ville være rart. Men det kan være at det planlagte 100-millioner-kroner-i-året-senteret for «kildekritikk for å bekjempe desinformasjon» er feil bruk av ressurser.

Fra før finnes nettstedet Faktisk.no, som, i og for seg, gjør en god jobb, men som vi egentlig hører ganske lite fra. Er det grunn til å tro at et nytt senter vil være så veldig annerledes?

Ved siden av å kunne virke kontraproduktivt, er det et par andre grunner til å være tvilende til planene.

Det er litt paradoksalt at pressen selv til stadighet etterlyser mer faktasjekk. På noen måter er de såkalte hovedstrømmediene selv skyldige i spredning av bullshit og må selv ta ansvar for sine redaksjonelle prioriteringer.

De gjør det dermed lett for seg ved å spille ballen videre. De kan, som Satter foreslår, heller bruke mer ressurser på kritisk journalistikk.

Pressen kan også bli bedre til å ignorere tull. Fordelen med å bli bedre er at man kan gi publikum fakta uten å blande inn all mulig støy.

I en del medier hersker forestillingen om at de kun er budbringere av det som tenkes i kriker og kroker, og at dette er noe folk bør vite om, slik at det kan falsifiseres av folk som kan sine ting.

Man skyver altså ansvaret for å verifisere over på publikum.

Da er vi ved problemet med «falsk balanse».

Falsk balanse viser til praksisen der journalister, som i sin iver etter å være rettferdige, eller i sin iver etter å generere klikk, presenterer hver side av en debatt, selv når de faktiske bevisene er tungt stablet på den ene siden.

Kjernen i falsk balanse er å presentere vitenskap og pseudovitenskap i et likestilt format, som gir et falskt inntrykk av at en sak er vitenskapelig eller omstridt.

Enda verre, det gir frie tøyler for tvilsomme motivasjoner til å forkle seg som en vitenskapelig, eller på andre måter seriøs, mening.

Med for store ambisjoner står faktasjekkere også i fare for å røkte mer enn det gror. Det er en umulig oppgave, og man roter seg nesten helt sikkert inn i endeløs sutring om at man er ute etter å kneble avvikende stemmer.

Slike såkalte «metadebatter» kan fort gå i de «knebledes» favør, fordi mange der ute reagerer på autopilot, mot «sensur» og bedrevitere. Ikke fordi at det er sånn, men fordi det oppleves og ikke minst føles sånn.

Noen vil sikkert mene at senteret vil bli et slags sannhetsministerium, underforstått at ytringsfriheten nok en gang er under angrep.

Ikke bit på den.

Det er ikke, og har aldri vært, et angrep på ytringsfriheten å være kritisk og stille kvalitetskrav til etterprøvbarhet.

Ingen har rett til å bli publisert eller omtalt i mediene, og mediene er i sin fulle rett til å vurdere hvilke debatter de mener er fornuftige, nødvendige og sannferdige.

Selvsagt skal vi heller ikke falle i den svenske fella, der all debatt om innvandring ble jaget ut av «åsiktskorridoren». Det handler, for å si det litt banalt, om å oppføre seg voksent og ansvarlig.

Kanskje en like god idé kan være at faktasjekkere, med de ressursene de har, også konsentrerer seg mer om å kvalitetssikre hovedstrømmediene, som et ris bak speilet?

Kanskje trenger vi også en mer aktiv mediekritikk av mediene – altså at de kritiserer hverandre?

Dessverre er det nok også slik at mange medier slåss om leserne. Det er ikke sikkert at de kan, eller vil, prioritere så veldig annerledes.

Hvis medieflommen blir performance og underholdning, er vi i trøbbel, mente medieviteren Neil Postman, i sin smått profetiske bok «Vi morer oss til døde.»

I skrivende stund har Dagbladet følgende toppoppslag: «Tre tegn på at mamma er narsissist», «Intimskole er unødvendig» og «Løper rundt med puppene ute».

Teksten er publisert i VG 5.10.2024.

Publisert: 7. oktober 2024