Politikk og samfunn

Uklart om tv-reklame

Mina Gerhardsen burde se til Sverige, hvor de har åpnet for å likebehandle tv med andre medier. Det er lite som tyder på at det svenske demokratiet er blitt vesentlig svekket av den grunn, snarere tvert imot, skriver rådgiver Eirik Løkke.

Eirik Løkke

Publisert: 3. november 2012

Av Eirik Løkke, rådgiver Civita

Mina Gerhardsen forsøker i DN (1. nov) å bortforklare EMD-dommen mot Norge for brudd på ytringsfriheten. Det lykkes hun dårlig med. Hennes forsvar for Regjeringens tiltak for å imøtekomme dommen er heller ikke betryggende. Spesielt ille er Regjeringens forsøk på å bruke NRK som bolverk mot politisk reklame. Utover at det er prinsipielt betenkelig å endre NRKs vedtekter, er det svært uklart hva dette faktisk innebærer i praksis. Gerhardsen understreker at vedtektsendringen ikke må anses som et inngrep i NRK-sjefens redaksjonelle ansvar, hvilket gjør det svært vanskelig å se at vedtaktsendringen er relevant.

For hva gjør de mindre partiene, dersom vedtektsendringen i NRK ikke medfører at den politiske redaksjonen tilgodeser dem med sendetid? Gitt at Regjeringen faktisk ikke har tenkt å pålegge NRK redaksjonell dekning for de mindre partiene, er det fint lite som er forandret. Altså er vi i en lignende situasjon som den som var bakgrunn for at Pensjonistpartiet gjennom TV-Vest bestemte seg for å sende en politisk reklame, hvorpå den norske stat ble dømt i Strasbourg. Regjeringen mente i etterkant av dommen at den såkalte «Frikanalen» kunne ivareta småpartienes ytringsbehov, noe som var en ren avledningsmanøver, fremfor å adressere de reelle utfordringene som forbudet mot politisk tv-reklame innebærer.

Det er derfor gledelig at Gerhardsen nå erkjenner det komplett meningsløse i å henvise til en kanal få har hørt om og enda færre bruker. Men sett at Frikanalen hadde blitt en seer-suksess, hadde mottakerne av den politiske reklamen tatt vesentlig mer skade av å se den på TVNorge fremfor Frikanalen? Paradoksene er enda flere: Digitaliseringen (Netflix og Apple tv) visker ut forskjellen mellom tv og nett, hvilket betyr at det er fullt lovlig å se en politisk reklame på tv, dersom innholdet formidles via internett, mens det er ulovlig å se den samme reklamen på eksempelvis TVNorge.

Gerhardsen henviser i likhet med mange av sine meningsfeller til «pengeargumentet» (prisnivået på reklame). Dette er en relevant innsigelse, men fordelen med stor pengebok gjelder ALLE sider ved politisk kampanje. Det er ikke en god nok grunn til å forskjellsbehandle tv-reklame, ettersom det er prinsipielt svært betenkelig og svært vanskelig å gjennomføre i praksis. Mina Gerhardsen burde se til Sverige, hvor de har åpnet for å likebehandle tv med andre medier. Det er lite som tyder på at det svenske demokratiet er blitt vesentlig svekket av den grunn, snarere tvert imot.

Innlegget er på trykk i Dagens Næringsliv lørdag 2.november