Carema: En medieskandale blir til
Pressen flokkmentalitet medførte at Carema ble mer opptatt av å unnskylde seg, enn å forklare de faktiske forhold, hvorpå politiske beslutninger ble tatt prematurt og uten saklig grunnlag. Det er svært urovekkende. For uansett hvilken holdning man har til private aktører, illustrerer Carema-saken et fundamentalt eksempel på hvordan mediene sviktet sitt samfunnsoppdrag. Debatten offentlig vs privat fortjener definitivt bedre, skriver Eirik Løkke i DN.
Publisert: 27. mai 2013
Av Eirik Løkke, rådgiver i Civita.
Når pressen jakter i flokk, skremmes aktørene til å be om unnskyldning fremfor å forklare seg. Det er en stor utfordring for journalistikken, noe dekningen av den såkalte «Carema-skandalen» i Sverige illustrerer.
Høsten 2011 publiserte den svenske avisen Dagens Nyheter en sak om uakseptable forhold på det private sykehjemmet Koppargården i Hässelby-Vällingby like utenfor Stockholm. Avisens reportasje var starten på det som skulle bli kjent som «Carema-skandalen». Vanvittige 4000 medieoppslag fulgte i løpet av en tremånedersperiode. Det tilsvarer 45 artikler pr. dag. I løpet av få uker ble det skapt et inntrykk av at det eksisterte skandaløse forhold på Koppargården. «Carema-skandalen» formet debatten om eldreomsorg i Sverige og fungerte som et eksempel for motstandere av private velferdstilbud. Problemet er bare at det aldri var noen skandale på det Caremaeide aldershjemmet. Det var snarere mediedekningen som var et eksempel på skandaløs journalistikk.
Det store spørsmålet er hvorfor ingen av de sentrale mediene kontrollerte om påstandene fremført i Dagens Nyheter hadde rot i virkeligheten. Det hederlige unntaket var Dagens Samhälle (tilsvarende Kommunal Rapport): Våren 2012 gikk de i dybden på «Carema-skandalen» for å etterprøve artiklenes substans. Basert på grundig journalistikk kunne avisen dokumentere at skandalebilde var feilaktig. En uavhengig granskning i regi Hässelby-Vällingby konkluderte med at virksomheten stort sett fungerte bra. De ansattes egen fagforening, Kommunal (tilsvarende norske Fagforbundet), konkluderte på samme måte: Det var ingen skandale på Koppargården.
Seiglivet myte
En av de mest seiglivede mytene knyttet til «Carema-skandalen» er påstanden om at Carema veide bleier for å tjene penger. Denne myten har blitt gjentatt i norsk debatt av forfatteren av boken «Blåkopi», Wegard Harsvik. Han skriver at Carema ønsket ”å utnytte bleienes fulle kapasitet”. Hensikten er åpenbart å skape et inntrykk av at kommersielle virksomheter har lave krav til kvalitet. I et blogginnlegg fra januar 2012, forteller en Carema-ansatt om bakgrunnen for praksisen og understreker at personen «aldrig någonsin har varit med om att man sätter på en använd blöja, vägd eller inte vägd”. Faktum er at veiing av bleier er vanlig praksis både i private og offentlige sykehjem. Sveriges kommuner og landsforeninger (SKL) har et eget program kalt ”Nikola”, der veiing av bleier er anbefalt som et virkemiddel for kvalitetsutvikling.
Det enorme medietrykket medførte at de ansvarlige politikerne i Stockholm lot seg presse til å kansellere avtalen før kommunenes eget kvalitetsorgan var ferdig med sin gjennomgang. Sten Nordin, Moderaternas finansbyråd i Stockholm, erklærte at ”som en direkte konsekvens av de siste tiders skriverier, sier vi nå opp avtalen med Carema Care AB. Driften går tilbake i kommunal regi.” Denne beslutningen tok Nordin før kommunens egen forvaltning kunne fortelle at Caremas drift ”stort sett fungerer bra”. Det første Koppargården gjorde etter at hjemmet ble kommunalisert, var for øvrig å kjøpe inn 24 nye vekter for veiing av bleier, uten at dette fikk særlig oppmerksomhet i mediene. Pressen flokkmentalitet medførte at Carema ble mer opptatt av å unnskylde seg, enn å forklare de faktiske forhold, hvorpå politiske beslutninger ble tatt prematurt og uten saklig grunnlag. Det er svært urovekkende. For uansett hvilken holdning man har til private aktører, illustrerer Carema-saken et fundamentalt eksempel på hvordan mediene sviktet sitt samfunnsoppdrag. Debatten offentlig vs privat fortjener definitivt bedre.
Innlegget er på trykk i Dagens Næringsliv 27.5.13.
Se også
Civita-notat nr.9 2013: Carema, mediene og skandalen som ikke var noen skandale
I de skandinaviske landene har det offentlige lenge hatt tilnærmet monopol på å yte omsorgstjenester til eldre og syke. Spørsmålet om konkurranse i helse- og omsorgssektoren er svært omstridt. Diskusjonen om hvordan en økende andel eldre mennesker skal få god omsorg, blir derfor et kjernespørsmål i årene fremover.
I Sverige eksploderte den såkalte Carema-skandalen høsten 2011. Dette notatet redegjør for påstandene, mytene og fakta i den mye omtalte Carema-skandalen. Notatet vil vise hvordan ”skandalen” oppsto, og hvor feilaktig mediebildet var. Deretter vises det til hvordan bildet av den private tjenesteleverandøren Carema viste seg å være sterkt misvisende.
Last ned og les notatet her: Civita-notat_9_2013
Relatert
Da LO støttet norgeshistoriens største privatisering
Pressen og de kongelige: Alt til sin tid
Dekningen av saken mot Marius Borg Høiby er ute av kontroll
EØS, anbud og ideelle organisasjoner
Høyesterett har tatt stilling til spørsmålet om Oslo kommune kunne reservere en anbudskonkurranse for ideelle organisasjoner, selv om det fantes andre private tjenesteytere som kunne levere. Et hovedspørsmål var om en slik begrensning av konkurransen kunne forsvares etter EØS-retten.
Norske velferdstjenester er ikke organisert som et åpent marked
