Rødt flikker og pynter jevnlig på fasaden, men landsmøtene vil ikke gi slipp på arven etter AKP. Det er ikke minst tydelig i prinsipprogrammet.

Det er vrient å se hva Amrit Kaur har gjort som er så galt, sett med Rødt-øyne. De såkalte opprørene gjør egentlig ikke stort annet enn å forholde seg til den tradisjonen Rødt og AKP er og har vært en del av.

Både Rødt og SV har en lang tradisjon for å støtte frigjøringsbevegelser rundt omkring i verden. Frigjøringsbevegelser som selvsagt måtte væpnes. Men ikke Ukraina. De skal ikke kunne frigjøre seg.

Rødt har åpenbart problemer med å forstå at virksomheter må gå med overskudd for å overleve, enten man driver en ordinær butikk, eller om man leverer velferdstjenester til befolkningen.

Å skape velstand er et av de viktigste fenomenene bak vår moderne sivilisasjon. Det er også et av fenomenene som ytre venstre er minst opptatt av.

Etter invasjonen av Ukraina har nettstedet til Rødt-medlem Pål Steigan kommet i kraftig søkelys. Oppmerksomheten rundt Steigan og kompanis ganske utilslørte støtte til Putin og Russland har blitt for kraftig kost for Rødt.

Så langt har vi i Norge vært heldige ved at Fremskrittspartiet har fungert som en trykkventil mot ytre høyre. Derfor er ingen tjent med at partiet forsøker å utkonkurrere Rødt når det kommer til populistiske forslag. Nå for tiden skal det dessuten godt gjøres.

Unnfallenheten for Rødts idégrunnlag bidrar til en svekkelse av vår demokratiske beredskap.

Det virker som om det er årevis siden Senterpartiet var et lite bondeparti og Rødt et sært prosjekt for marxist-leninister. De har mobilisert nye velgergrupper som ikke føler at politikken har sett dem.

Kraftsystemer er komplekse greier. Det tåler ikke lite gjennomtenkte løsninger.

"Rødt er for uærlig i omgangen med sin egen ideologi. For selv gode intensjoner kan brolegge veien til helvete", skriver Gard Løken Frøvoll.

Få av Rødts velgere er ideologiske kommunister. De er bare misfornøyde med det etablerte. 

"Det er uansett ingen tvil om at Rødt har en svært radikal skolepolitikk – som er godt begrunnet og som delvis har støtte i forskningen, hvis man vurderer hvert forslag for seg. Det innebærer neppe en revolusjon i ordets rette forstand. Men det ville være en skolepolitisk revolusjon."

Rødt er selverklærte revolusjonære – nevnt 14 ganger i inneværende prinsipprogram – noe som for Rødt er selve bunnplanken i det å skille seg ut i den norske, venstreradikale faunaen.

"Alt i alt er det nok en ganske fin balanse i det vi så langt har gjort, ikke minst takket være arbeidene til min kollega Bård Larsen."

"Marginene rundt sperregrensen er små. Faller Rødt eller MDG under, samtidig som senterpartister får kalde føtter, kan valgdagen bli riktig så spennende," skriver Gard Løken Frøvoll.

"Det er feil at jeg og mine kolleger kritiserer Rødts prinsipprogram bare fordi ordet «kommunisme» står i programmet", skriver Kristin Clemet.

"Sett i lys av dette er det forbløffende naivt at mange på venstresiden er så raske med å «tilgi» Rødt og ønske dem velkommen inn i varmen. Det skulle altså gå syv år fra å erklære statskupp til å bli helt vanlige venstresosialdemokrater. Dette mens Vårt Land altså mener at Rødt er et mer normalt parti enn Frp"

"I Fremskrittspartiets program står det ingen verdens ting som kan minne om revolusjon. Partiet plasserer seg godt innenfor det liberale demokratiet. Vårt Lands kommentator mener likevel at Rødt er et mer normalt politisk parti enn Fremskrittspartiet", skriver Kristin Clemet.

"Her ser vi altså ett mulig resultat når Mimirs kampfeller ikke kan lese kritisk. Det gir oss kanskje også et innblikk i hva som, blant mye annet rart, rører seg på grasrota i Rødt."

Civita er en liberal tankesmie som forsøker å utvikle og formidle ideer og kunnskap på viktige samfunnsområder. Vi driver utredningsvirksomhet, kurs og seminarer, og vi har en lang rekke møter med debatt og dialog om spørsmål som er viktige for samfunnsutviklingen.

"I sum er Rødt et dypt problematisk parti, men det er problematisk helt uten Hitler", skriver Bård Larsen.

Politikere fra Rødt sminker historien for å selge inn sine reaksjonære forestillinger.

"Rødt har en ukuelig tro på Mor Stat. Siden kapitalismen skal avskaffes, legger arbeidsprogrammet (som tross alt må forholde seg til en førrevolusjonær virkelighet) opp til en massiv statliggjøring av økonomisk virksomhet."

Rødt har begynt å skjønne at luftige, naive visjoner ikke samler en bred velgermasse. Nå skal partiet vedta et mer «realistisk program», men mellom linjene skimtes fortsatt det kommunistiske spøkelse, skriver Aslak Versto Storsletten.

Venstresidens skatteøkninger er ikke moderate, skriver Gard Løken Frøvoll.

Det blir ikke mer mangfold i barnehagesektoren med kommunisme, Rødt, skriver Aslak Versto Storsletten i VG.

Rødt ønsker “et nasjonalt forbud mot profitt i velferden», og definerer velferden som “alt fra sykehjem, asylmottak og barnehager til renovasjon, renhold og vaktmestertjenester”. Hvis dette blir resultatet av forhandlinger på rødgrønn side etter valget i 2021, får vi, for velferdsstatens skyld, håpe at penger kan vokse på trær. Kristin Clemet i Aftenposten.

I en leder i Klassekampen 16/9 kritiserer Mari Skurdal Timbros europeiske populisme-index. Skurdal tar feil på to vesentlige punkter. La meg begrunne hvorfor. Eirik Løkke i Klassekampen.

Hvis man har innsett at kommunismen er en katastrofe, er minstekravet egentlig å slutte å være kommunister. Bård Larsen i Minerva.

Min kritikk av Rødt handler ikke om hva Rødt mener om ulikhet, privatisering eller klassesamfunnet. Det hører til i en helt ordinær politisk diskurs i et liberalt demokrati. Det jeg advarer mot er kommunisme som foreldet, forfeilet og menneskefiendtlig tankegods. Altså kommunisme som «en annen bøtteballett» enn den øvrige venstresiden. Bård Larsen i Vårt Land.