En annen bøtteballett

Min kritikk av Rødt handler ikke om hva Rødt mener om ulikhet, privatisering eller klassesamfunnet. Det hører til i en helt ordinær politisk diskurs i et liberalt demokrati. Det jeg advarer mot er kommunisme som foreldet, forfeilet og menneskefiendtlig tankegods. Altså kommunisme som «en annen bøtteballett» enn den øvrige venstresiden. Bård Larsen i Vårt Land.

Bård Larsen

Publisert: 1. mars 2019

Prest Susanne Engell og psykiater Svein Haugsgjerd er fremdeles opprørt over mine skriverier om Rødt, men sier fremdeles ingenting substansielt om partiet. Derimot bruker de nesten all spalteplass på å spekulere i mine motiver. Utgangspunktet er ikke så rent lite konspiratorisk. Tekstene mine er et ”strategisk forsøk på å slå en kile i det saksfellesskapet i praktisk politikk som partiene på venstresiden, inkludert MDG, har begynt å bygge”, mener de. Det er i tillegg en ren kampanje på gang, for Siv Jensen advarte mot «radikalisering av Ap» i Aftenposten samme dag som mitt opprinelige innlegg sto på trykk, og det kan vel neppe være tilfeldig?

Det er ikke enkelt å svare på sånt, for det er tøv. Forfatterne forstår heller ikke hva Civita er. Jeg har skrevet om autoritære av alle støpninger i mange år, herunder kritikk av Rødt, og det er selvsagt ingen som dikterer eller styrer det jeg skriver om. I Civita står vi selv ansvarlig for det vi publiserer. For øvrig er det feil, som det skrives, at Civita har bedrevet noen spesiell kursing eller skolering av KrFU’ere. Det har aldri vært noen form for egenskolering av KrfU-ere med sikte på verken det ene eller det andre.

En av ideologienes jernlover er at toleranse og demokratisk anlegg smuldrer opp jo lenger ut av sentrum ideene forsvinner. Det henger sammen med den tiltagende kompromissløse forestillingen om egen rettskaffenhet. Det er altså snakk om det liberale demokratiets antitese. Så, hvor kom det fra, at venstresiden er monolittisk? Det er kanskje her Angell og Haugsgjerd ikke helt forstår hva jeg mener med ”det politiske sentrum”.

Det er nemlig dette de urovekkende tidene handler om: Radikale og udemokratiske krefter som sliter i og tærer på det politiske sentrum. Og her mener jeg sentrum som et felles referansepunkt for de som gir sin tilslutning til liberalt demokrati og pluralisme. Altså forståelsen for kompromisser og aksept for at det finnes ulike verdier og trosretninger – av ulike ideer om veien til lykke og velstand. Angell og Haugsgjerd maler i stedet opp et manikeisk tablå der pluralisme synes overflødig. Her bekreftes også en mildt sagt snever tolkningsramme for egen kristen etikk, der kommunister er å finne på den rette siden av evangeliet.

Venstresiden har også et ansvar for å demme opp for egen radikalisme, selv om det er fremmed for Angell og Haugsgjerd.

Hva slags samfunn ønsker Angell og Haugsgjerd med slik grovsortering, att på til med ”den kristne sosialetikk”, og derfor også, må man tro, gud selv, som trumfkort? Riktig merkelig blir det når Angell og Haugsgjerd helt feilaktig skriver at Rødt har ”tatt avstand fra tragiske historiske eksempler fra fremmede land”. Tvert i mot. I dag demonstrerer Rødt foran Utenriksdepartementet med støtte til Maduro, som sulter ut sin egen befolkning. Det er dette jeg mente med praktisk fornuft og det kristne budskap. En ”falsk dikotomi”, skrev Angell og Haugsgjerd. Slett ikke. Den falske dikotomien setter de selv opp, mens jeg påpekte at ord og handling, verden og hjemlig etikk, er uløselig vevet sammen.

Innlegget var publisert i Vårt Land 29. februar 2019.