«Sidan regjeringa kom til makta, har den bala med nesten alt», skrev journalist Maria Dyrhol Sandvik i Klassekampen på lørdag.

Bakgrunnen for kommentaren var at det går dårlig for regjeringen. Det viser meningsmålingene.

Arbeiderpartiet fikk 26,3 prosent ved valget i fjor, mens gjennomsnittet av målingene hittil i mai er på 23,2 prosent. Håpefulle kommentatorer har i det siste fortalt oss at den nedadgående trenden som ga Arbeiderpartiet 21,9 prosent i januar og februar, nå har snudd, og at Ap er på vei oppover. Men så langt er resultatet for mai dårligere enn det var for april.

For Senterpartiet har det bare gått én vei. Partiet fikk 13,5 prosent ved valget og er hittil i mai nede på 7,1 prosent.

Dyrhol byr på de samme forklaringene som andre kommentatorer gjør: Det som plager regjeringen, er en stri strøm av kriser – fra selvskapte forventningskriser og statsrådsfall til strømpriser og Ukraina-krigen.

Noen ser ut til å mene at det ikke er mulig å gjøre det godt når omgivelsene er så krevende. Andre peker på at håndteringen av noen av krisene ikke har vært så god, og at regjeringen innimellom har fremstått som litt nølende og «bakpå». Nå, derimot, bør alt ligge til rette for fremgang, sies det, siden Jonas Gahr Støre kan briljere på det utenrikspolitiske området.

Kanskje får de rett. Det er som Dyrhol profetisk skriver: Det kan alltid bli verre, men det kan også gå bedre.

Også Hanne Skartveit i VG kommenterer det hun mener er «en usedvanlig dårlig start» for regjeringen – en start hun mener kunne vært bedre, hvis SV hadde vært med i regjering, slik Støre ønsket. Da hadde regjeringen hatt flertall i Stortinget, og Arbeiderpartiet ville befunnet seg i midten av koalisjonen. Men slik gikk det ikke – av grunner som de færreste så langt har full oversikt over.

Skartveit berører også en annen mulig forklaring, som også Hege Ulstein i Dagsavisen har skrevet om: Var Arbeiderpartiets «vanlige folk i distriktene-strategi» så smart som mange trodde? Det var en blåkopi av den strategien Mette Frederiksen og de danske sosialdemokratene valgte i 2019. De vant valget, men også i Danmark er mange kommet i tvil etter hvert – for hvordan reagerer egentlig by-velgere på at de, og de problemene som byene har, så åpenbart ikke blir sett eller prioritert? Eller på at Arbeiderpartiet igjen omdanner seg til et interesseparti fremfor å være det de har forsøkt å være i hele etterkrigstiden, nemlig et parti for alle?

Bjørgulv Braanen er blant dem som er overbevist om at «vanlige folk i distriktene»-strategien var viktig og riktig for å vinne valget. Det kan være. Men fungerer den godt etter valget?

«Denne regjeringen hater virkelig Oslo», skriver Dagbladets Marie Simonsen på Facebook i en diskusjon om nok en artikkel om temaet av Hege Ulstein. Det er overdrevet, etter min mening, men det er tankevekkende at det blir skrevet.

At regjeringen ikke alltid greier å prioritere vanlige folk – eller vet hva det vil si å prioritere vanlige folk – er i hvert fall helt på det rene.

Alle forklaringer på regjeringspartienes tilbakegang kan ha noe for seg. At venstresiden samlet sett taper terreng, må selvsagt også sees i sammenheng med Rødts og SVs vanskelige posisjon etter at NATO, EU og sikkerhetspolitikken igjen ble viktig i velgernes bevissthet.

Jeg syns likevel at det er interessant å se hvordan kommentatorer nesten alltid bedømmer regjeringer ut fra det de kan se på utsiden. De leter sjelden etter årsaker i regjeringens indre liv. De er riktig nok opptatt av splittelse og splid på kammerset, men de stiller sjelden spørsmål om hvorvidt arbeidet og samarbeidet er godt organisert og ledet.

Det virker som mange tar for gitt at det bare er én måte å «drive» en regjering på, og at det politiske mannskapets lederegenskaper er en gitt størrelse. Men slik er det selvsagt ikke. De varierer tvert om veldig sterkt.

Vi vet en god del om måten Jens Stoltenberg og Erna Solberg ledet regjeringsarbeidet på. Det er blitt forsket på, og det er blitt debattert, omtalt og skrevet om, også i bokform. Solberg og Stoltenberg ledet ikke på samme måte, men de var begge sterke og ubestridte autoriteter i sine partier, innad i regjeringen og i regjeringsapparatet.

Samtidig var forskjellene store:

Stoltenberg ledet en flertallsregjering, mens Solberg, i syv av åtte år, ledet en mindretallsregjering. Stoltenberg brukte det såkalte underutvalget enormt mye; det var der de viktigste beslutningene ble truffet. Solberg gjorde regjeringen til den viktigste beslutningsarenaen, mens underutvalget fikk langt mindre betydning. Stoltenberg tillot visstnok at statsrådene bare deltok i regjeringskonferansene under sine egne saker. Solberg mente at hele regjeringen måtte være med på behandlingen av alle saker. Stoltenberg hadde en egen samordningsminister (i praksis en konfliktløser) ved Statsministerens kontor. Solberg løste konfliktene i større grad selv. Under Stoltenberg grupperte statsrådene seg i partigrupper, som forhandlet med hverandre. Under Solberg opptrådte statsrådene mer individuelt og knyttet allianser (og hadde konflikter) på tvers av partigrenser.

Det er store forskjeller på statsministre også på andre måter:

I hvilken grad involverer de seg i statsrådenes arbeid eller når statsrådene har problemer? Hvor mye engasjerer de seg i sakene som regjeringen har til behandling? Hvordan velger og bruker de sine egne politiske medarbeidere på Statsministerens kontor (SMK)? Hvordan sørger de for å samordne og koordinere statsråder og departementer i saker av felles interesse? Og hvordan prioriterer de bruken av egen tid?

Dette vet vi altså en god del om når det gjelder Stoltenberg og Solberg, og, for den sakens skyld, Bondevik.

Spørsmålet er om vi nå begynner å se konturene også av Støres lederstil?

Har han den samme pondus som sine to forgjengere? Er han like direkte engasjert i saker og overfor statsråder i problemer? Hva slags marsjordre har han gitt når det gjelder statsrådenes og regjeringens relasjoner til Stortinget og til etater og organisasjoner som har helt legitime grunner til å ville pleie nær kontakt med regjeringen? Og hvordan fungerer samarbeidet mellom statsministeren og finansministeren, som i alle regjeringer er svært viktig?

Mitt inntrykk er at Støre har en mer distansert lederstil enn sine forgjengere. Det virker som han i mindre grad engasjerer seg i alle saker, eller, for å si det mer positivt, er mindre detaljorientert, og at han prioriterer det utenrikspolitiske arbeidet svært høyt. Det kan være viktig, særlig nå, men det kan også gå på bekostning av annet arbeid, som også er viktig. Det er vanskelig å se at regjeringen fremstår som et lag, eller som ett lag.

Regjeringens indre liv har åpenbart betydning for hvordan regjeringen «gjør det», både på godt og vondt. Hvor mye det betyr i Støre-regjeringens tilfelle er ikke godt å si før vi, som står utenfor, får mer kunnskap om livet på innsiden.