For cirka 20 år siden ble Michael Ignatieff, en sympatisk og respektert professor, overtalt til å gå inn i politikken i Canada.

Han ble leder og statsministerkandidat for det liberale partiet i 2008, men valget i 2011 ble en nedtur. Ignatieff mistet sitt eget sete i parlamentet, og partiet fikk sitt dårligste valgresultat noensinne. Ignatieff tok konsekvensen av valgresultatet og forlot politikken.

Det er sikkert mange årsaker til at Ignatieff ikke lyktes i politikken. Han mente selv at han ikke behersket den formen for kommunikasjon som preger den politiske debatten, eller det han kalte «strategisk kommunikasjon».

Med «strategisk kommunikasjon» mente han at politikere ikke bare sier det de mener – men at de ofte sier det de tror at det lønner seg å si.

Mens det akademiske idealet er dialog, er politikken preget av duell, der det er om å gjøre å vinne debatten. Dermed er politikere ofte veldig opptatt av å finne ut hva det er lurt å si for å vinne flere velgere.

Men politikere er ikke bare opptatt av hva de bør si.

De er også, i likhet med mange andre, opptatt av hvem de bør være enige med og hvem de bør ta avstand fra.

 «Den største demokratiske dyd er at man kan lytte til hva som blir sagt uavhengig av hvem som sier det», sa en dansk journalist en gang – og det er det ikke så mange som greier. Og dette er nok noe som Fremskrittspartiet ofte har opplevd.

Flere burde forstå det forfatteren Arthur Koestler forsto: «Frykten for å havne i dårlig selskap er ikke et uttrykk for politisk renhet. Det er et uttrykk for mangel på selvtillit.»

Fordi det er slik, vekker det alltid oppsikt når en fremtredende politiker eller eks-politiker roser eller sier seg enig med et helt annet parti enn det vedkommende tilhører selv. Det hender riktig nok at noen roser motstanderen bare fordi vedkommende tror at det er taktisk lurt. Men hvis det er oppriktig ment, virker det både overraskende, raust og sympatisk.

Alle politikere (og mange andre) argumenterer og kommuniserer strategisk.

Det er ikke feil i seg selv. Det er selvsagt at man ikke snakker på samme måte til ungdomsskoleelever som til professorer.

Men noen politikere går veldig langt og nærmer seg en nesten behendig og uærlig form for kommunikasjon. Og metodene er mange:

Man går til angrep på personen fremfor argumentet.

Man gjengir motstanderen feil.

Man karikerer den andres standpunkt.

Man argumenterer mot stråmenn.

Man mistenker motiver.

Man stempler motstanderens standpunkt som illegitimt eller ondskapsfullt.

Og man fordreier fakta om egen politikk.

De dyktigste strategene greier å formulere seg slik at hvert ord er sant, men på en slik måte at det de sier, til sammen blir en slags løgn.

Et utsagn fra Arbeiderpartiets nestleder Jan Chr. Vestre fra høsten 2022 kan illustrere poenget:

Denne høsten kom Ap/Sp-regjeringen med det mange har karakterisert som et «skattesjokk» for næringslivet: Det kom uforutsigbare skatteendringer, nye skatter, økte skatter, dumme skatter, skatter som ikke var utredet skikkelig, og skatter som skulle gis tilbakevirkende kraft. Tilliten fra næringslivet til regjeringen sank som en stein, og i ettertid har statsminister Jonas Gahr Støre erkjent tillitssvikten, og at regjeringen nå har et behov for å gjenoppbygge tilliten.

Men da det skjedde, kom det ingen innrømmelser. I stedet kunne den daværende næringsministeren, Jan Chr. Vestre, uttale følgende fra Stortingets talerstol:

«Det er riktig, det, at skatter og avgifter er en del av rammevilkårene for norske bedrifter. Derfor er det viktig at vi beholder det på et konkurransedyktig nivå.

Det er grunnen til at selskapsskatten i neste års statsbudsjett er seks prosent lavere enn for 10 år siden. Også formuesskatten er lavere.

Ser en bort fra skatte- og avgiftsendringer i næringer med høy grunnrente – havbruk, kraft, som det går veldig godt med – og de situasjonsbestemte tiltakene – arbeidsgiveravgiften – så reduserer denne regjeringen skatte- og avgiftsnivået for norsk næringsliv til neste år».

Det Vestre sier her, er at regjeringen ikke kom med noe skattesjokk, men at den faktiske reduserte skatte- og avgiftsnivået for næringslivet.

Det var det selvsagt ingen i næringslivet som ville kjent seg igjen i eller trodd på. Vestre uttrykte seg så utspekulert at han på en heldig dag kanskje ville passert en løgndetektor. Men det fremsto som spinn.

Den gode nyheten er likevel at norske politikere veldig sjelden serverer en blank løgn, lyver bevisst eller lyver fordi de er skjødesløse på en uakseptabel måte.

Når det en sjelden gang skjer, er reaksjonene sterke. Det var det regjeringen og Arbeiderpartiet opplevde i valgkampen, da blant andre Høyre reagerte så sterkt på Arbeiderpartiets kampanjer i sosiale medier. Det er også det de har opplevd nå: Det etterlatte inntrykket er at flere i valgkampen har løyet eller formidlet løgn mot bedre vitende eller vært utillatelig skjødesløse i arbeidet med budsjettet eller når de har formidlet usannhetene videre.

Dessverre kan det virke som Arbeiderpartiet har uttalt seg mot bedre vitende også om andre spørsmål, slik Dagens Næringsliv nå påpeker. Men la oss håpe at vi ikke får flere slike nyheter.

For når støvet har lagt seg etter denne første kaotiske og skuffende uken etter at statsbudsjettet ble lagt frem, kan vi glede oss over dette:

Løgn er heldigvis fortsatt uvanlig i norsk politikk.