Jeg har aldri stemt Arbeiderpartiet, men jeg har mange venner som gjør det.
En del av dem kan nok karakteriseres som «lillavelgere», som typisk kan vurdere å stemme både Arbeiderpartiet, Høyre og Venstre.
Det ser ut som Arbeiderpartiet tar farvel med mange av disse velgerne nå. Politikken dreier mot venstre, og retorikken er blitt mer populistisk og uforsonlig.
Arbeiderpartiets nye strategi er å satse på «vanlige folk» som enten stemmer Ap, Sp eller SV. Partiet har sikkert brukt mye tid og ressurser, og gjennomført mange møter i såkalte fokusgrupper, for å finne ut at dette er lurt.
Sett utenfra virker det likevel litt merkelig.
Det virker som partiet nesten gir opp å forsøke å flytte velgere fra borgerlig side til den rødgrønne siden, og at formålet nå bare er å endre styrkeforholdet innad på den rødgrønne siden. Jobben med å rekruttere velgere fra borgerlig side er overlatt til Senterpartiet, som – hvis det blir rødgrønt flertall – skal lokkes inn i en regjering med SV, som, slik Audun Lysbakken ser det, skal være «bundet til venstresiden».
Mange kommentatorer skrøt i går av den talen Jonas Gahr Støre holdt til landsmøtet. De mente at Arbeiderpartiet nå igjen var gjenkjennelig og var blitt sitt gamle, litt mer venstredreide, jeg.
Det kan være, men det er i så fall et veldig gammelt Arbeiderparti. Det er ikke Arbeiderpartiet slik det var under Gro Harlem Brundtland eller Jens Stoltenbergs regjeringer. Mette Frederiksen i Danmark blir beskyldt for å være en slags retro-sosialdemokrat og føre en politikk som bringer tankene hen på Anker Jørgensen, som var statsminister fra 1975. Jeg fikk litt av de samme assosiasjonene da jeg hørte Støre i går, selv om det ikke virker på samme måte. Frederiksen har en lang historie som «retro-sosialdemokrat». Det har ikke Støre.
Den retoriske og politiske likheten mellom dem betyr likevel ikke at Arbeiderpartiet har valgt samme strategi som de danske sosialdemokratene har gjort. I Danmark trakk sosialdemokratene stemmer over midten som følge av en kraftig omlegging av innvandringspolitikken. Det ser ikke ut til at Arbeiderpartiet har planer om noe sånt.
Talen til Støre kan ha vært god indremedisin. Men den var bare god, hvis den ikke hadde noen intensjon om å appellere til «lillavelgere». Når man ikke levner sine politiske meningsmotstandere noen ære – men tvert om antyder at de har onde hensikter – kan man ikke regne med å hente stemmer fra moderate velgere i sentrum.
Rett før Arbeiderpartiets landsmøte åpnet avholdt Institutt for samfunnsforskning et seminar om «Sosialdemokratiet – en bevegelse også for det 21. århundre?». Flere som deltok, var selv erklærte sosialdemokrater.
Da jeg hørte på dette seminaret, slo det meg at jeg tror at et hovedproblem for Arbeiderpartiet er partiets egen selvforståelse – nemlig den forståelsen de har av at det er Arbeiderpartiet og fagvegelsen – og bare dem – som har skapt alt som er godt i Norge. De ser nærmest på Norge som sitt eget skaperverk – og virker ofte helt ute av stand til å anerkjenne andres bidrag – enten det er andre partier, sivilsamfunnet, næringslivet, arbeidsgiverne, historiske tilfeldigheter eller helt uvanlige folk – eller de politiske kursendringene i retning høyre som Ap selv har foretatt opp gjennom historien.
Dette, altså forestillingen om at Arbeiderpartiet alltid har hatt rett og gått foran, mens andre bare har diltet etter, sitter så dypt at partiets representanter ofte lirer av seg falske fakta som om de var selvfølgelige sannheter. Senest på Politisk kvarter i morges sa Arbeiderpartiets nestleder, uten å bli motsagt, at Høyre var mot opprettelsen av Statoil. Det var riktig mye diskusjon den gangen om hvordan Norge skulle håndtere oljen, både innad i og mellom partiene, men det var et enstemmig storting som stemte for å opprette Statoil. Denne bemerkningen fra Skjæran var ingen stor sak i seg selv, men den inngår i et mønster, noe bl.a. Faktisk.no har vist i denne faktasjekken.
Men når dette er sagt: Det er interessant at Arbeiderpartiet nå har valgt en så tydelig strategi, politikk og retorikk. Det vil kunne gjøre valgkampen enda mer spennende.
Mer fra bloggen
AUF har helt rett: Ord betyr noe.
Sløseriombudsmannen, Ytringsfrihetskommisjonen og kunstnerne
Fritt skolevalg er mest rettferdig
Arbeiderpartiet vil holde løftene sine om skatt. Men hva har de lovet?
Er form og formaliteter viktige i et demokrati?
