«Jeg ville aldri sendt en ettåring i barnehage», sier KrFU-lederen, Ingrid Olina Hovland, til VG.

Hun mener det er uttrykk for en «syk kultur» at Norge topper statistikken som viser hvor mye de minste barna går i barnehage, og hvor mange eldre som er på institusjon.

«Jeg er bekymret fordi vi «outsourcer» omsorg til staten, og undergraver familien som fellesskap,» sier hun.

I resten av intervjuet i VG gjentar hun gang på gang at hun mener at foreldrene og familiene må få velge selv, og at valgfriheten bør bli enda større enn den er i dag. «Jeg ønsker først og fremst at familier skal få fleksibilitet og valgfrihet til å bestemme selv», sier Hovland.

Hvorfor blir noen så ekstremt provosert av at hun sier dette? Og hvorfor mener oppegående folk, som AUFs Gaute Skjervø, forfatteren Anne Holt og legen og samfunnsdebattanten Kahev Rashidi at dette er moralisering og kan gi foreldre skyldfølelse? Professor May Britt Drugli mener det kan skremme bort foreldre fra å ha barna sine i barnehagen.

Er folk virkelig blitt så hårsåre og lettskremte?

Det har jeg veldig vanskelig for å tro.

Norske foreldre er veldig fornøyde med barnehagene til barna sine, og stadig flere barn går i barnehage. I 2024 var ca. 90 prosent av ett- og toåringene i barnehage, mens nesten 100 prosent av 3 – 5-åringene var det.

Men vet vi at det er ubetinget positivt?

Selvsagt ikke. Som Berlingske en gang skrev: At det er blitt normalt, er ikke det samme som at det er ideelt.

Barns liv er blitt sterkt institusjonalisert i løpet av ganske få år. Og trenden fortsetter, for nå siger også heldagsskolen gradvis inn i barnas liv. Da kan vi, om noen år, være i en situasjon der barn er i en offentlig institusjon mesteparten av sin våkne tid – altså i en slags arbeidsdag – fra de er ett år (eller før) til de går ut av 7. klasse på skolen.

I Norge har vi rett til barnehageplass fra barnet er ett år. I Danmark har de «vuggestuer», der barna har rett til plass fra de er et halvt år.

Årsaken til at så mange går mye i barnehage, er at det er en forutsetning for å opprettholde vår samfunnsmodell: Vi trenger all den arbeidskraften vi kan få, og derfor må staten ta seg av omsorgen for, eller tilsynet med, våre barn.

Det kan også sies omvendt: Hvis staten skal ha mulighet til å ta seg av omsorgen for våre barn, må alle foreldre jobbe. Å gå i barnehage er dessverre også ofte barnas eneste mulighet til å treffe andre barn.

Barnehagedekningen i Norden er gjennomgående bedre enn i andre land i Europa og OECD. Og andelen barn som er lenge i barnehagen, er også høyere, og til dels mye høyere, enn i de fleste andre land.

I Norden arbeider også småbarnsforeldre mye. I Danmark, for eksempel, er det dokumentert at voksnes arbeidstid nesten er upåvirket av om de har små barn eller ikke.

Noen vil sikkert hevde at det skyldes at de i andre land er mer «tilbakestående» enn vi er i Norden, for eksempel når det gjelder likestilling.

Andre spør seg om vi er i ferd med å gjennomføre et historisk eksperiment som vi i virkeligheten ikke aner konsekvensene av.

Selv syns jeg at det er tankevekkende at det nesten ikke har betydning for arbeidstiden til de voksne at de blir foreldre.

De som debatterer dette, har en tendens til å drive cherrypicking i forskningen og velge den forskningen som passer deres eget syn best.

Det er ikke vanskelig å finne forskning som viser at barnehagen har mange positive sider og kan hjelpe barn som ellers ikke vil ha like gode vilkår. Men det er heller ikke vanskelig å finne forskning som viser at små barn trenger nær tilknytning til sine nærmeste.

Men en gang iblant kan vi kanskje si noe innlysende uten nærmere begrunnelse:

Det er opplagt at noen barn har så dårlige vilkår hjemme at det er en stor fordel å være et sted med andre kompetente voksne. Men det er også opplagt at de aller fleste barn i Norden har det godt sammen med sine nærmeste, og at det derfor ikke er opplagt at det er bedre å bli anbragt på en institusjon fra de er seks eller tolv måneder gamle.

Det er nemlig en forskjell på barnehagelærere og foreldre, uansett hvor kompetente lærerne er:

Vi, som er foreldre, elsker våre barn betingelsesløst, uansett hvordan de er – men det kan ikke en lærer greie. Og det vet jo lærerne selv, siden de helt sikkert behandler sine egne barn annerledes enn de behandler andres barn.

Vi ser våre egne barn subjektivt, mens profesjonelle, etter beste evne, forsøker å se andres barn objektivt. Men som alle forstår: Det er ikke så enkelt. Noen barn er lettere å like enn andre.

Men motsatt kan man si: De fleste nordiske barn har det så bra og er så robuste at det kanskje spiller liten rolle fra eller til om de går i barnehage eller ikke. I noen tilfeller er det kanskje vanskeligere for foreldrene å ha så lite kontakt enn det er for barna.

I Danmark, hvor debatten kan gjennomføres med litt lavere skuldre, sies det at barnefamilienes arbeidstid «utstiller velferdsstatens eksistensielle dilemma»:

«Regeringen har gjort det til selve sin eksistensberettigelse at sikre arbejdskraft for velfærdsstatens overlevelse. Men nye tal om børnefamiliers arbejdstid viser det eksistentielle dilemma, vi hver især må tage stilling til. Hvor meget tid skal vi ofre?»

Og problemet er ganske banalt og basalt: Med mindre man er overnaturlig, kan man ikke være to steder på en gang. Hvis man er sammen med barna, kan man ikke være på jobb. Og hvis man er på jobb, er man ikke sammen med barna.

Jeg vet at noen prøver. Vi har et familievennlig arbeidsliv, men vi har også fått et ganske arbeidsvennlig familieliv. Jeg har prøvd det selv og minnet nok noen ganger om Tårnfrid da barna var små.

Er det kritikkverdig av unge – og barnløse, må vite! – Ingrid Olina Hovland å si hva hun selv ville gjort?

Tja.

Det er kanskje irriterende, men samtidig er det vel ikke så farlig, hvis man samtidig kan redegjøre for den politikken man vil føre. Og hvis politikken legger til rette for at andre kan velge annerledes, skjønner jeg ikke helt hvorfor det er så galt.

Hun er, i likhet med flere andre unge ledere i partipolitikken, flink, men så enormt mye makt som noen nå tillegger henne, tror jeg ikke at hun har.

Og jeg tror ikke at så mange ville reagert, hvis det som ble sagt, var i tråd med det de selv mener.

Selv opplevde jeg noe lignende, men samtidig helt annerledes, da jeg var utdanningsminister. Da uttalte jeg at jeg aldri ville sendt mine egne barn til en bestemt friskole, men at jeg samtidig ikke ville ta fra skolen statsstøtten, siden andre ville valgt annerledes enn meg. Men da fikk jeg kritikk for at jeg ikke avviklet statsstøtten.

Arbeiderpartiet mente det var inkonsekvent av meg å gå inn for fortsatt statsstøtte til skolen, hvis jeg ikke ville valgt den selv for mine egne barn.

Så alt oppsummert:

Dette er faktisk en viktig debatt, som vi altfor ofte forsøker å unngå. Jeg vet at det fins forskere som syns det er vanskelig å snakke om de problemene som kan følge med at små barn er veldig mye i barnehagen, men som ikke liker å snakke om det offentlig.

At noen tar det opp på en såpass provoserende måte at det kan skape debatt, må vi tåle.

For øvrig er det litt tankevekkende at noen av de som blir provosert, samtidig legger veldig stor vekt på at Hovland er ung og barnløs.

For hva er problemet med det?

Det KrF og KrFU-lederen burde ha fått kritikk for, er at forslagene deres økonomisk sett er helt urealistiske.

Hvis KrF og KrFU skal ha konservative visjoner for fremtiden, må de også bli mer fiskalt konservative.

Oppdatert: Jeg glemte en henvisning/link, og det er nå rettet kl. 20.34.