Forleden publiserte VG en oversikt som viser at Ap-regjeringen taper veldig mange saker i Stortinget.

Ulike flertall, som går på kryss og tvers, stemmer regjeringen ned. Det kan gjelde saker som regjeringen har lagt frem, eller saker som stortingsrepresentantene selv legger frem, og som får flertall mot Arbeiderpartiets ønske.

I morges problematiserte Høyre-leder Ine Eriksen Søreide dette på NRKs Politisk kvarter.

Hun pekte på at de fem partiene som har pekt på Jonas Gahr Støre som statsminister, og som derfor er regjeringens parlamentariske grunnlag, mangler en samarbeidsavtale, og at også budsjettavtalen nå er brutt. Hun mener at regjeringen har «mistet kontrollen» på Stortinget allerede et halvt år ut i denne stortingsperioden. Fortsatt gjenstår det syv budsjettrunder og en lang rekke andre saker som kommer til behandling i Stortinget før valget i 2029.

Arbeiderpartiets parlamentariske leder, Tonje Brenna, som også var i studio, mente at samarbeidet på den rødgrønne siden går bra, og at det er naturlig at det spriker litt, siden de er fem ulike partier. Hun anklaget også Høyre for å bidra til kaoset, siden partiet gikk inn for, og fikk flertall for, å senke veibruksavgiften.

Men hvem har rett?

Har regjeringen mistet kontrollen? Spiller det noen rolle om regjeringen har kontroll? Og hvilket ansvar har i så fall opposisjonen for å sikre Ap-regjeringen kontroll?

Mímir Kristjánsson fra Rødt skriver på Facebook at han syns det er en merkelig kritikk fra Høyre. Det er velgerne som har satt sammen Stortinget, og regjeringen kan ikke forvente å ha «kontroll» når den er en mindretallsregjering. Han mener dessuten at det ikke blir mer utrygg styring av at regjeringen går på så mange nederlag, og at Høyre eventuelt må la være å påføre regjeringen nederlag, hvis partiet mener at det er så farlig.

Senterpartiets forrige parlamentariske leder, Marit Arnstad, skrev forleden, også hun på Facebook, om det samme, men med en annen innfallsvinkel: Hun peker på at den smått kaotiske situasjonen er Arbeiderpartiets ansvar: Det er Arbeiderpartiet som har ønsket å være en mandatmessig svært svak mindretallsregjering, og at det er Arbeiderpartiet som ikke har ønsket å ha en samarbeidsavtale med sitt parlamentariske grunnlag, altså Rødt, SV, MDG og Senterpartiet, i tillegg til Ap selv.

Jeg mener at alle glemmer å snakke om det viktigste.

Det er selvsagt ikke noe mål i seg selv at regjeringen skal ha kontroll på Stortinget, at man skal unngå «kaotiske» tilstander på Stortinget eller unngå vekslende flertall.

Det viktige er at vi har en diskusjon om virkningene av en mer fragmentert og «kaotisk» politisk situasjon.

Kristjánsson har et poeng:

Når vi har mange partier, og mange partier som er av omtrent samme størrelse, er det, på én måte, flere velgere som blir hørt.

Satt på spissen kan vi da si at folkestyret virker godt, og at det virker enda bedre i Danmark, siden Danmark har en sperregrense på bare to prosent. Det fører jo gjerne til at enda flere partier blir representert i Folketinget. Og i så fall er det aller mest demokratiske landet i Europa Nederland, for der har de ikke noen sperregrense overhodet.

Problemet er at en slik fragmentert situasjon også har noen uheldige sider for velgerne, og her er noen av dem:

• Det blir vanskeligere å danne regjering. Nå er det tre uker siden valget i Danmark, og fortsatt er ikke danske politikere i nærheten av å kunne danne en regjering. I Nederland har det tatt opp til ti måneder å danne regjering. Og poenget er: Det er mye vanskeligere å samarbeide når det trengs mange partier for å danne flertall. I Norge trengs det nå fem partier for å danne flertall.

• Politikken blir, samlet sett, svært uforutsigbar og usikker. Det kan være et problem for borgerne – men det er, ikke minst, et stort problem for næringslivet. Bedrifter, som skal gjøre store investeringer, må kunne «regne ut» om investeringene, med en viss sannsynlighet, lønner seg. Hvis ikke det er mulig, tør de ikke å investere. I verste fall velger de å lokalisere eierne og/eller bedriftene i andre land med mer forutsigbare vilkår. Uforutsigbarheten rammer også kommuner og offentlige virksomheter.

• Politikken blir lite helhetlig. Det høres kanskje ikke så farlig ut – men risikoen er at ett vedtak slår det andre i hjel. Det hjelper jo ikke å få flertall for ett godt vedtak, hvis det neste gode vedtaket opphever virkningen av det første. Og det kan skje, når det ikke er det samme flertallet som har ansvaret for begge vedtak.

• En beslektet effekt går på pengebruken. Summen av vedtak kan bli så stor at det i virkeligheten ikke er noen som mener at den er forsvarlig. Ikke fordi Norge ikke har nok penger, men fordi for høy pengebruk får andre virkninger som for eksempel økt rente og økt arbeidsledighet.

• En ytterligere grunn, som man kan se tegn til både i Danmark de senere år og i Nederland: Politikken blir retningsløs. Men hvis den blir retningsløs, er det heller ingen vits i å skifte regjering, ettersom den vil ha det samme problemet som tidligere regjeringer har hatt. Og skjer det, begynner regjeringene å ligne på forretningsministerier eller teknokrati. Det svekker respekten og interessen for politikk.

• Når det er «kaos» på Stortinget, fordi det fattes mange vedtak med mange ulike politiske flertall, blir det vanskeligere å stille politikerne til ansvar. Det er lett å miste oversikt over hvem som har ansvaret for hva. For hvem skal man felle en «dom» over på valgets dag, hvis man ikke vet hvem den skyldige er?

Det er altså mange potensielt uheldige konsekvenser. I mange andre land har man, hvis det blir veldig vanskelig, anledning til å utskrive nyvalg, men det har vi ikke i Norge. Jeg tror ikke vi kan utelukke at den debatten dukker opp på nytt også hos oss, dersom «kaoset» fortsetter eller blir verre.

Men når dette er sagt, og for å vende tilbake til Marit Arnstad:

Hvem har ansvaret for at det er så kaotisk?

Det nytter selvsagt ikke å peke på velgerne. Vi har satt sammen det Stortinget vi har fått.

Utgangspunktet må være det flertallet som utgjør det parlamentariske grunnlaget for den regjeringen vi har: Arbeiderpartiet, SV, Rødt, MDG og Senterpartiet.

Det hadde vært en fordel om de greide å samle seg og tilby litt tryggere styring, men man kan ikke pålegge alle parter det samme ansvaret.

Det er Arbeiderpartiet som burde ha sørget for at disse partiene kunne samarbeidet bedre. I dag kan vi peke på den parlamentariske lederen, Tonje Brenna, men det burde, ideelt sett, ha skjedd under ledelse av Jonas Gahr Støre rett etter valget.

Man kan avvise en slik tanke med å si at for eksempel Senterpartiet aldri ville ha innlatt seg på et mer forpliktende samarbeid.

Det kan være, men har det vært prøvd?

Mitt inntrykk, sett fra utsiden, er at det gjøres veldig flyktige og overfladiske forsøk på å snakke sammen, og at man ikke helt er villig til å bruke den tiden som skal til for å bygge en tillit som er holdbar.

Jeg lider muligens av en «yrkesskade» som tidligere borgerlig politiker, men erfaringen min er i hvert fall at samarbeid er noe som må bygges svært konsekvent og over veldig lang tid.

Hva så med den borgerlige opposisjonen, altså FrP, Høyre, Venstre og KrF? Hvilket ansvar har de for å dempe «kaoset»?

Jeg mener at alle stortingsrepresentanter og partigrupper som er i opposisjon når vi har en mindretallsregjering, bør dempe trangen og lysten til å fremme såkalte representantforslag når hensikten åpenbart bare er å demonstrere eller lage trøbbel for regjeringen. Jeg, og mange andre, har beskrevet dette problemet mange ganger før, så jeg går ikke nærmere inn på det her.  Alle partier som har vært representert i mindretallsregjeringer, er enige i dette når de er i regjering, så da bør de også huske det når de er i opposisjon.

Men man kan ikke generelt kreve at den borgerlige opposisjonen skal holde seg helt tilbake fra å fremme forslag de er for eller, særlig ikke, for å stemme i tråd med eget program. De borgerlige partigruppene bør ha et ansvar for å oppføre seg konstruktivt og bidra til at regjeringen har levelige arbeidsvilkår. Men de kan ikke ta ansvaret for at regjeringens eget parlamentariske grunnlag ikke greier å gjøre det.

Så for å oppsummere:

Det er ikke i seg selv et poeng at regjeringen har «kontroll» på Stortinget.

Men det er poeng at vi får en politikk som henger sammen og er rimelig forutsigbar.

Den borgerlige opposisjonen har et ansvar for å bidra til det.

Men det er regjeringen og regjeringens parlamentariske grunnlag som har hovedansvaret.