Fremskrittspartiets fløyer og oppgjøret som ikke kom

Den liberalistiske fløyen i Fremskrittspartiet forsvant raskt fordi den ikke eksisterte. Heller ikke nasjonalkonservative er organisert i en fløy; den nasjonalkonservative strømningen i partiet er simpelthen sterkest.

Theodor Barndon Helland

Publisert: 4. april 2022

Et tilbakevendende spørsmål til medlemmer av Fremskrittspartiet er om relasjonen mellom fløyer. Det virker som utenforstående har en oppfatning om at det er klart definerte fløyer i partiet som jobber organisert for sin ideologi. Selvsagt eksisterer meningsfellesskap mellom enkeltpersoner og mellom grupper. Det hender til og med at disse finner sammen og samarbeider, men mer organisert enn som så er de såkalte fløyene ikke.

Tre strømninger

Det er derfor riktig når partiets ledelse ved ideologiske uenigheter har påpekt at det ikke dreier seg om kamp mellom fløyer. Det er likevel etter min mening minst tre strømninger i partiet som står i motsetning til hverandre og danner grunnlag for merkverdige ideologiske kombinasjoner.

Liberalister. Denne gruppen er ideologisk bevisst, har gjerne høyere akademisk utdanning og er ofte urban. Ofte har disse bakgrunn fra ungdomspartiet. Gruppen er gjerne globalistisk, stort sett pro-europeisk og positiv (eller i hvert fall ikke negativ) til innvandring. Denne gruppens viktigste anliggende er markedsliberalisme og å begrense statens omfang og makt. Det er svært få som tilhører denne gruppen.
Nasjonalkonservative. Denne gruppen er også ideologisk bevisst, men favner bredere. Både høyt og lavt utdannede og urbane og rurale er nasjonalkonservative. Gruppen er for en sterk stat så lenge den har som formål å begrense innvandring og å verne norske verdier, kultur og tradisjon. De nasjonalkonservative er motstandere av globalisme, EU og til tider FN. Noen av disse er også kristenkonservative, og selv de som ikke er det, ser på det kristne som noe som må forsvares i kraft av å være del av det nasjonale.
Populister. Denne gruppen er hverken særlig ideologisk bevisst eller konsekvent og er dermed vel anlagt for populisme. De bruker selvsagt ikke definisjonen populist om seg selv. De er ofte høyreorienterte sosialdemokrater, men kaller ikke seg selv det heller. Populistene er gjerne opptatt av ombudsrollen (som jeg må medgi er en slags individ-mot-system-tenkning), myke verdier (for å vinne kvinnelige velgere) og ellers litt av hvert. Mens noen er opptatt av statlig finansiert eldreomsorg, er andre engasjert mot bompenger. Populistene bruker liberalistiske og nasjonalkonservative argumenter når det passer dem, og gjerne om hverandre.

Blandingsideologier

Fremskrittspartiet har kanskje vært partiet med størst ideologisk spenn. Dette ideologiske spennet skiller partiet fra høyrepopulistiske partier i Europa, og har kanskje bidratt til at vi ikke har fått et slikt parti i Norge. På samme tid bidrar det ideologiske spennet til ideologisk uklarhet blant partiets egne medlemmer.

Det finnes selvsagt rendyrkede liberalister og nasjonalkonservative i Fremskrittspartiet, men mange av partiets medlemmer er ideologisk forvirret. De fleste identifiserer seg ikke med én ideologisk strømning, men henter inspirasjon fra flere av dem. Kun særs ideologisk bevisste partimedlemmer er opptatt av å skille dem fra hverandre. Dermed blir det legitimt å blande ideologiske elementer som i teorien ikke lar seg forene.

En vesentlig gruppe er de som kan anses som moderat liberale eller pragmatisk borgerlige. Disse blander elementer fra konservativ og liberalistisk tenkning. Dersom disse hadde vært organisert i en fløy, kunne de trolig hatt flertall, men det er de altså ikke. Når det er snakk om en liberal fløy i Fremskrittspartiet, er det derfor denne gruppen det er snakk om, ikke rendyrkede liberalister.

Ved å befinne seg i et slags krysspress mellom strømningene kan et medlem være motstander av innvandring, bompenger og EU som sitt primære anliggende og samtidig identifisere seg som liberalist. Det finnes også variasjoner og kombinasjoner av markedsliberalisme og verdikonservatisme.

Dermed har det oppstått en situasjon hvor partimedlemmer som egentlig ikke kan kalles liberalister, identifiserer seg med liberalismen. Og at disse identifiserer seg med liberalismen, kan gjøre at nasjonalkonservatismen som kommer til uttrykk, tross alt blir mildere enn den ellers ville ha vært.

Kompromisser

Fremskrittspartiets politikk er derfor et resultat av et spesielt syn på kompromisser mellom de ulike strømningene. Til tider hender det til og med at motsetningene mellom strømningene dyrkes basert på en tro på at den beste politiske løsning finnes i kompromisset mellom dem.

Denne troen på at konflikt mellom strømningene gir gode politiske vedtak, er en utbredt oppfatning i Fremskrittspartiet. Dermed er selve konflikten og dragningen mellom ideologiene til tider ønsket, og kompromisset man ender med, blir et mål i seg selv.

Som jeg nylig har vist i et Civita-notat, er dette synet på kompromisser svært tydelig til stede også i partiets prinsipprogram. Fremskrittspartiet definerer egen ideologi som liberalisme, men begrunner ideologiens utgangspunkt i det kollektive, som nasjonalstaten, familie, norske og vestlige verdier, tradisjoner og kulturarv.

På dette viset kan Fremskrittspartiets medlemmer finne det de vil finne i partiets program. Om medlemmet er liberalist, vil han finne formuleringer som tilsier at partiet er liberalistisk. Om medlemmet er nasjonalkonservativt, vil han finne formuleringer som tilsier at partiet bygger sin ideologi på alt det som nasjonalkonservative bygger sin ideologi på. Om medlemmet er populist, kan han velge og vrake. Denne merkverdige ideologiske sammenblandingen mellom liberalisme og nasjonalkonservatisme har mange partimedlemmer levd godt med lenge.

Oppgjøret som ikke kom

Dikotomien mellom liberalisme og nasjonalkonservatisme ble igjen aktualisert da Siv Jensen varslet sin avgang som partileder, men kanskje mindre enn forventet. For de mest ideologisk bevisste liberalistene var det nok en skuffelse at Sylvi Listhaug kom til å bli leder, fordi oppfatningen hos mange var at hun representerte det nasjonalkonservative og særlig innvandringsmotstand. Siv Jensen på sin side representerte tilsynelatende ingen strømning, og var dermed spiselig for alle – kanskje med unntak av dem som ønsket radikal nasjonalkonservatisme, blant annet i fylkeslaget i Oslo. Mange forventet et slags oppgjør mellom fløyer da det ble klart at Listhaug ville overta som leder: de liberalistiske mot de nasjonalkonservative. Et slikt oppgjør har ikke funnet sted, og kommer heller ikke til å gjøre det.

Årsaken til det er at det hverken eksisterer en rendyrket liberalistisk kandidat eller en liberalistisk fløy. Det eksisterer ikke en nasjonalkonservativ fløy heller, men over tid er den nasjonalkonservative strømningen i partiet blitt såpass mye sterkere enn den liberalistiske at det aldri var aktuelt med et reelt oppgjør mellom de to. Det er en utvikling jeg tror kommer til å fortsette.

Fremdeles melder nok noen liberalister seg inn i Fremskrittspartiet, og særlig i Fremskrittspartiets Ungdom. Dette bidrar forhåpentligvis til å opprettholde et visst ideologisk spenn, inntil videre. Samtidig har jeg vanskelig for å peke på tydelige liberalistiske profiler i partiet eller klare liberalistiske eksempler i partiets politikk.

Derfor lot den liberalistiske fløyen seg så enkelt utslette. Fordi den egentlig ikke eksisterte. Hva dette betyr for de gjenværende moderat liberale og pragmatisk borgerlige gjenstår å se. Jeg frykter at de vil bli stadig færre etterhvert som nasjonalkonservatismen tiltar.

Artikkelen er publisert i Minerva nr. 1-2022.