En av historiens heldigste generasjoner?
Er norske ungdommer mer plaget, presset og psykisk syke enn generasjonene før dem – eller er de, tvert om, en av historiens heldigste og friskeste generasjoner?
Publisert: 20. november 2024
Forleden publiserte Statistisk sentralbyrå (SSB) noe VG burde ha kalt en «sjokkmåling».
Den viser at livskvaliteten blant de unge øker.
Tilfredsheten med livet stiger i hele befolkningen, men den øker mest blant unge mellom 18 og 24 år.
De er blitt mer tilfredse, både med fysisk og psykisk helse, med stedet de bor, med fritiden de har, og den økonomiske situasjonen. Og unge menn er litt mer fornøyde enn unge kvinner.
Jeg skvatt litt da jeg leste om undersøkelsen.
Vi er, tross alt, blitt tutet ørene fulle av et annet budskap de senere år: om at unge mennesker er stresset og presset av skolen, kroppspress og sosiale medier, og at omfanget av psykiske plager bare øker.
Begge deler kan selvsagt være sant samtidig. Et mindretall kan ha det dårlig, selv om det store flertallet har det bra. Dessuten er det ikke rart at tilfredsheten øker etter at den sank under pandemien.
Men hva er sannheten om de unge, hvis vi ser litt stort på det? Er norske ungdommer mer plaget, presset og psykisk syke enn generasjonene før dem – eller er de, tvert om, en av historiens heldigste og friskeste generasjoner?
Jeg holder en knapp på det siste.
Ungdata-undersøkelsen
Det mangler ikke på rapporter og undersøkelser som forteller oss at de unge har det dårlig.
Og to populære forklaringer er altså at de opplever for stort prestasjonspress på skolen, og at bruken av sosiale medier stresser dem og kan ødelegge selvtilliten og selvfølelsen. For mye «skjerm» i skolen har fått en helt særegen forklaringskraft.
At det er noe sant i dette for noen, er åpenbart. Men det er neppe sant for det store flertallet av unge.
En norsk undersøkelse som ofte blir brukt, er Ungdata, der skoleelever svarer på spørsmål om hvordan de har det.
I medieoppslagene om undersøkelsen får vi ofte vite at psykiske helseplager og stress-symptomer øker, og at det er en sammenheng mellom skolepress og de psykiske plagene. Da en av undersøkelsene ble presentert, var overskriften «Stress, press og psykiske plager blant unge».
Men det er ikke bare skolen som får skylden.
En bok, som det ofte blir referert til, er Jonathan Haidts «Generasjon engstelig». Han mener å kunne observere en tydelig knekk i de unges psykiske helse fra smarttelefonen kom i bruk rundt 2012.
Men har de rett?
Flere innvendinger
Jeg er selvsagt ikke mer kompetent til å si noe sikkert om det enn andre.
Men jeg har registrert flere innvendinger mot påstanden om at de unges liv er blitt dårligere. Det er for eksempel ikke lett å vite om vi virkelig er blitt sykere enn vi var før, eller om vi bare har senket listen for hva som bør betraktes som sykdom.
En annen innvending er at vi blir «lurt» av mediene, fordi de ofte er mer begeistret for dårlige og dramatiske nyheter enn for gode og vanlige nyheter.
Et godt eksempel er Ungdata-undersøkelsen. Det er sant at enkelte unge svarer at de gruer seg til å gå på skolen, og at mange svarer at de kan bli «stresset» av skolearbeidet. Men samtidig er det mange flere som kjeder seg på skolen. Hvorfor de kjeder seg, vet vi ikke så mye om, men det kan jo skyldes at det ikke stilles nok krav, og at forventningene er for lave.
Det «sykelige» språket
En tredje innvending, som nylig ble omtalt i Morgenbladet, er at vi ikke forstår de unges språk.
Forskerne som ble intervjuet, viste til at vi blir presentert for en rekke påstander om at de unge mistrives som følge av «høye krav, høyt tempo og store forventninger», og at de unge «lider av angst, depresjon og plutselig sammenbrudd» på grunn av «resultatskolen» og smarttelefonen.
Men hva om det handler mer om språk enn om å ha det vondt? spurte forskerne. De unge bruker kanskje det «sykelige» språket som de blir oppmuntret til å bruke, fremfor å betrakte ubehag og vanlig livstrøbbel som nødvendige humper på livets vei. Det er også tema for boken «Bad Therapy – Why the Kids Aren’t Growing Up» av Abigail Shrier.
Forskerne som ble intervjuet i Morgenbladet, mener at det er grunn til å avlyse hele mistrivselskrisen blant de unge.
Fokusert for mye på det negative
Også en annen forsker, professor Ane Qvortrup, er inne på det samme. Hun har spurt over 11.000 unge dansker om hvordan de har det, og fikk, ifølge Berlingske, «et overraskende svar». De unge hadde det nemlig langt bedre enn tidligere undersøkelser viser. Årsaken, mener forskeren, er at det har vært fokusert altfor mye på det negative.
Hun har brukt en annen metode for å kartlegge trivselen blant de unge enn det som har vært vanlig, og da finner hun at over 80 prosent har det godt. Kun veldig få har det svært dårlig.
Den norske Ungdata-undersøkelsen er basert på selvrapportering. Der blir de unge blant annet bedt om å oppgi hvor ofte de i løpet av den siste uken har vært plaget av «søvnproblemer», «følt deg ulykkelig, trist eller deprimert», «følt håpløshet med tanke på framtida» eller «bekymret deg for mye om ting».
Men hva svarer man på sånt? Og hvor syke er vi, hvis vi har hatt søvnproblemer? Blir små problemer store fordi vi voksne, i større grad enn før, skåner de unge for større utfordringer?
«Problembransjen» har gode tider
En fjerde innvending er at mange i samfunnet er altfor opptatt av å produsere problemer, fordi de er tjent med det. Problemproduksjonen er rett og slett for høy.
Mange forskere vil gjerne avdekke problemer, og når de gjør det, fører det kanskje til at de får finansiering til å forske mer.
Profesjoner og organisasjoner melder seg også på, fordi det kan gi dem økte bevilgninger til å gjøre mer for å forsøke å forebygge eller redusere problemene.
Også kommersielle aktører er til stede. De vet, som alle andre, at foreldre kan bli veldig nervøse hvis de tror at det er noe «galt» med deres eget barn. Mange er redde for å få en diagnose. Andre håper å få det, fordi det utløser mer ressurser og hjelp.
Alt i alt har altså «problembransjen» gode tider.
Mange blir livredde hvis barnet deres er annerledes, og derfor må alle «avvik» på en eller annen måte fjernes eller kompenseres for.
De unges mistrivsel kan rett og slett bli et produkt. Og de unge selv, som hele tiden hører at de mistrives og har psykiske plager, begynner kanskje å tro det selv.
En fare ved å tegne et for negativt bilde av de unges livskvalitet er altså at det kan være selvforsterkende, og at det blir vanskeligere å identifisere og hjelpe dem som virkelig trenger hjelp.
Oppgjør med stakkarsliggjøring
SSB-undersøkelsen kan neppe tolkes inn i en politisk kontekst.
Likevel er det interessant å registrere at den såkalte høyrebølgen blant de unge også er et oppgjør med den stakkarsliggjøringen som de unge er utsatt for.
Kanskje gir det igjen mening for mange å ta et større ansvar for sine medmennesker og for sin egen situasjon.
Det ville vært bra.
Teksten er publisert i Aftenposten 18.11.2024.
Relatert
Gud er tilbake. Men nordmenn ser litt annerledes på saken
Den tunge veien tilbake
Det er tre år igjen til neste stortingsvalg. Hva har vi i vente?
Hva britene fikk – og hva de tapte
Britenes nei til EU sjokkerte – og varslet en ny tid
