Hva er korporatisme?
Begrepet korporativ i seg selv er noe obskurt, men beskriver noe som gjelder eller er bygget på korporasjoner. Korporasjonene er ofte interesseorganisasjoner, men kan også være private bedrifter.
Korporatisme er dermed institusjonalisering av særinteresser inn i det politiske systemet. Det betyr at interesseorganisasjoner ikke lenger kun driver påvirkningsarbeid for sitt syn mot det offentlige politiske beslutningssystem, men er blitt del av det.
Den parlamentariske styringskjede
En nyttig sammenligning for å forstå begrepet er en grunnleggende statsvitenskapelig modell som forklarer politisk makt i liberale representative demokratier. Denne heter den parlamentariske styringskjede.
Den parlamentariske styringskjeden beskriver hvordan et suverent folk velger representanter til en lovgivende forsamling hvorfra en utøvende makt utgår. Den utøvende makten forbereder og iverksetter politiske vedtak ved hjelp av den offentlige forvaltningen.
Et annet navn på den parlamentariske styringskjede er den numeriske kanal, hvor den avgjørende makt er antall stemmer som gir grunnlaget for parlamentarisk makt, derav numerisk.
Den norske statsviteren Stein Rokkan sidestilte den numeriske kanal med den korporative kanal, og mente at denne kanalen for politisk makt var vel så viktig. I den korporative kanal er det interesseorganisasjoners styrke som avgjør hva som blir politikk.
Med andre ord er det å avgi stemmer i valg én kanal for politisk maktutøvelse, mens medlemskap og deltagelse i interesseorganisasjoner er en annen.
En korporativ stat
Korporatisme kan også sees som trekk ved et politisk system der hvor særinteresser får fordeler (eller ulemper) som andre ikke får som resultat av samvirke med staten. Dersom de korporative trekkene blir dominerende, får vi en korporativ stat.
Det fremste historiske eksempelet på en korporativ stat finnes i den italienske fascismen. I Benito Mussolinis autoritære fascistiske stat ble samfunnet styrt ovenfra og ned gjennom sektorielt sekvenserte interesseorganisasjoner.
For eksempel var formålet for fagforeningen for industriarbeidere å styre industriarbeidere. I det fascistiske Italia var interesseorganisasjoner til for statens interesser, og de eksisterte for å disiplinere samfunnet basert på ulike gruppers sektorielle tilhørighet.
I et liberalt demokrati er det frivillig å ta del i interesseorganisasjoner, og interesseorganisasjoner utøver politisk makt nedenfra og opp ved å forsøke å oppnå fordeler for sin sektor og sine medlemmer. Når dette systematiseres i samvirke med staten får vi korporativ pluralisme, slik som vi har i Norge.
Teksten er sist oppdatert 17.3.2022.
videre lesning
Trepartssamarbeidet
Hammer, Svein: Sosialdemokrati versus nyliberalisme – Norsk styringskunst og samfunnsforming 1814-2020
Fagforening
Relatert
Direkte demokrati
Sentralisering
Generalistkommuneprinsippet
Makt
Valgsystemer
