Fascisme

Publisert: 30. januar 2018

Hva er fascisme?

Fascisme. (it. fascismo, fra latin fascio «knippe» eller «bunt» opphavlig symbol for høye romerske embetsmenn, senere symbol for ulike politiske sammenslutninger, det italienske fascistpartiet er det mest kjente). I likhet med marxismen er fascismen preget av troen på historiske drivkrefter. I motsetning til marxistenes forestilling om at kampen mellom klassene ubønnhørlig fører til sosialisme og klassenes oppløsning, mener fascistene at historien drives frem av nasjoners kamp for sin egenart. Enkelt forklart er fascismen altså å finne i nasjonalismens ytterkanter. I den fascistiske staten ansees sosiale klasser å være naturgitte og nødvendige rangordninger.

Fascismens opprinnelse

Fascismen oppsto som en reaksjon på kommunismen og har blant annet sine ideologiske røtter i den italienske bondekulturen, hvor kommunistenes ideer om å avskaffe eiendomsretten naturlig nok ikke var særlig populær. Fascismen ble utformet av Benito Mussolini tidlig på 1920-tallet. Han ble senere diktator i Italia og omtalte sitt eget styresett som totalitært. Mussolini innsatte seg selv som fører av nasjonen (Il Duce) i 1922 og hersket frem til 1943. Hans styresett var meget voldelig. Mussolini tok systematisk livet av opposisjonen. Adolf Hitler var sterkt influert av Mussolini. Nazismen kan betraktes som en radikalisering av fascismen. Det plasserer Hitler i en særstilling blant fascistiske førerskikkelser.

Nasjonalisme

For å forstå fascismen må begrepet nasjonalisme nyanseres. I Norge har vi en liberal, statsborgerlig nasjonalisme, som har sitt utspring i idéen om demokrati og maktfordeling basert på folkesuverenitet, hvor folk kan ha ulike verdier, men ha felles interesser i nasjonalstatens innretning.

Dette står i sterk kontrast til fascismen, som er basert på idéen om etnisk og politisk homogen nasjonalisme, innenfor forskningen også kjent som integralnasjonalisme. Her er kulturell og etnisk likhet en forutsetning, og nasjonen betraktes som evig og organisk, m.a.o. som et speilbilde av Darwins utviklingslære.

I fascistisk teori er det bare de sterke nasjonene som overlever, og en sterk nasjon må være ren, rank og samlet. Ifølge fascistene var diktaturet og en sterk førerskikkelse forutsetninger for å samle nasjonen, og demokratiet var tilsvarende svakt.

Sentralt i fasciststaten sto også korporativismen, hvor arbeidstagere og arbeidsgivere under strengt diktat kom til enighet om lønn og arbeidsvilkår. Ikke av egeninteresse, men til det beste for nasjonen. Summen av alt dette kalles ofte for et organisk statssyn hvor individer betyr lite, og nasjonen betyr alt. Mennesket kan bare finne mening i det nasjonale fellesskapet.

Moderne fascister finner vi gjerne blant aggressive innvandringsmotstandere preget av kulturpessimistisk utålmodighet. De mener at en elite undergraver friheten vår gjennom multikulturell eksperimentering, og de topper pessimismen med en enda farligere revolusjonær agenda: Dette må vi gjøre noe med, kan hende med våpen!

Kjennetegn

Fascismen kjennetegnes nettopp ved et eksplisitt revolusjonært grunnsyn, som sitt røde motstykke, kommunismen. Fascister vil enten forkaste det parlamentariske system eller ha et instrumentelt syn på demokratiet som et verktøy for å oppnå makt for å opprette fasciststaten.

Et annet fascistisk vannmerke er det forskeren Roger Griffin har kalt palingenese, som kan oversettes til gjenfødelse av en gyllen (men som oftest mytisk) storhetstid. Både Hitler og Mussolini var besatt av tanken om at det fantes en tysk eller italiensk ”ur-rase”, et folk som en gang var av edleste sort, men som hadde blitt ødelagt og forrådt av demokrater og svake statsledere. Fascismens oppgave var altså å gjenopprette tapt ære.

Fascisme er grunnleggende sett også det historikeren Norman Cohn kalte en millenaristisk ideologi, hvor målet er total transformasjon av samfunn og individ frem mot et tusenårsrike, som tanken om den totale stat, kjent fra italiensk fascisme. Eller som hos nasjonalsosialistene: das Volk som primatet og staten som redskap for rasens organiske utvikling.

Tolkninger av fascisme

Begrepet fascisme blir ofte feiltolket, bevisst eller ubevisst. Ikke sjelden omtales Pinochet-tiden i Chile og Francos styre i Spania som fascistisk, mens disse egentlig var nasjonalistiske despotier som ikke hadde fascismens totalitære og historiserende grunntrekk. Fra høyresiden dukker det fra tid til annen opp forsøk på å fremstille fascismen som et sosialistisk prosjekt. De som hevder dette, ser på den tradisjonelle høyre-venstreaksen i økonomisk politikk, og at fascistene ønsker mer stat og kontrollert marked.

Innenfor totalitarismeforskningen har man riktignok også påpekt en rekke likheter mellom kommunismens og fascismens virkemidler og statlige struktur, men den mytologiske ultranasjonalismen, i motsetning til den sosialistiske tanken om et globalt fellesskap, plasserer likevel fascismen solid til høyre på den ideologiske skalaen. Fascistenes tanker om et naturgitt klassesystem og andre rangordninger mellom mennesker er også fjernt fra venstresiden.

Mange norske venstreradikale var under den kalde krigen overbevist om en reaksjonær sammensvergelse i Europa. Vest-Tyskland ble omtalt som fascistisk, forbundskansler Konrad Adenauer ble ansett for å være brun. Dette var direkte avskrifter av agitasjonspropaganda fra kommuniststatene. Offisielt begrunnet Øst-Tyskland (DDR) Berlinmuren som et vern mot fascismen i vest, en Antifascistischer Schutzwall. På sitt mest ekstreme ble alt høyreavvik omtalt som fascistisk i visse kretser, som da AKP(m-l) omtalte SV som sosialfascister på 1970-tallet.

Enkelte mener at fascismen ikke bare er et resultat av nasjonalisme, men også at fascisme ligger i den naturlige forlengelsen av nasjonalisme. Altså at nasjonalisme er fascisme. Den svenske forfatteren Henrik Arnstad gjorde seg bemerket i Norge med å navngi Fremskrittspartiet som fascister. Den norske 17. maifeiringen, med barnetog, is og bunader, er derfor, for å sitere Oscar Wilde, ”brutalitet på ferie”.

I våre dager debatteres det hvordan vi kan gjenkjenne moderne fascister. Roger Griffin bruker diffuse utrykk som glidning og fascistiske tendenser i en slags fascismeskala. Essensen i fascismen, ny eller gammel, er imidlertid fremdeles diktaturet, førerkult, revolusjon og kulturell homogenitet. Eksempler på fascisme i vår samtid finner vi hos Anders Behring Breivik, men også hos partier som Gyllent Daggry i Hellas.

Artikkelen er sist oppdatert 30.1.20.