Makt

Publisert: 13. juni 2022

Hva er makt?

Makt er i seg selv hverken bra eller dårlig, godt eller ondt – det avhenger helt og fullt av hvordan den utfolder seg. Det finnes ingen ukontroversiell definisjon av makt. Noen knytter makt til tvang, andre til frihet og atter andre til begge deler. Noen fremstiller vold som maktens motsetning, andre som maktens mest håndfaste uttrykk.

Noen forståelser av makt er så vide at det blir vanskelig å forestille seg noe sosialt fenomen som ikke er uttrykk for makt. Hvis «alt» er makt, mister begrepet analytisk kraft. Hvis man på den annen side har et snevert maktbegrep, der det forutsetter bruk av tvang, vil man miste viktige dimensjoner ved makten av syne, som den man kan utøve ved å få andre til å følge ens vilje helt frivillig.

Typer av makt

Makt vil få høyst ulikt uttrykk avheng av hva slags makt det er snakk om. For eksempel må det sies at både det norske oljefondet og den norske hæren besitter betydelig makt, av henholdsvis økonomisk og militær art, men det er ulik makt. Imidlertid kan også én type makt omsettes i en annen, som hvis man bruker ens økonomiske makt til å styrke den militære makten.

Det kan også være glidende overganger fra én type makt til en annen: Vi vil for eksempel normalt skille mellom politisk makt og militærmakt, men som Carl von Clausewitz skriver, kan krig betraktes som «en fortsettelse av politikken med andre midler».

Typisk vil vi kanskje si at makt er evnen til å få noe til å skje eller ikke skje etter eget ønske. På det alle mest grunnleggende nivået har jeg vel makt hvis jeg kan gjøre det jeg ønsker. Når vi snakker om makt, er det imidlertid som oftest som et relasjonelt fenomen, der noen har eller utøver makt over andre. Slik makt finnes i de nærmeste relasjoner og på de høyeste samfunnsnivåer. Det er vanskelig å se for seg noen relasjon der makt ikke gjør seg gjeldende på en eller annen måte.

Dahls definisjon

En av de mest kjente definisjoner av makt stammer fra den amerikanske statsviteren Robert Dahl, som sier at A har makt over B i den utstrekning A kan få B til å gjøre noe B ellers ikke ville ha gjort. Makt knyttes altså til at én aktør påvirker en annen aktør slik at denne aktøren handler annerledes enn han ellers ville ha gjort, mer spesifikt slik du ønsker at den andre aktøren skal handle.

Definisjonen kan imidlertid synes å forutsette at maktens objekt er motvillig, men det behøver slett ikke være tilfelle. Når makten utøves mot motvillige fremstår den som tvang, med den kan også utøves overfor velvillige.

Jo mektigere man er, desto mer stilltiende kan makten utøves. Hvis du må gjøre oppmerksom på den makten du har, røper det i seg selv en vesentlig begrensning ved din makt. Hvis andre lar seg lede av din vilje fordi de selv vil det du vil – eller mer presist: de ønsker å ville det du vil – uten at du har måttet gi løfter om belønning eller true med straff, har du en makt som er overlegen den som må ty til eksplisitte incentiver eller sanksjoner.

Implisitt makt

Det finnes også maktfenomener som ikke finner sted gjennom at den som har makt handler på en bestemt måte. Som Max Weber påpekte, kan jeg for eksempel utøve makt uten å fortelle noen hva jeg ønsker at de skal eller bør gjøre. For eksempel kan undersåtter forsøke å innfri de forventningene de tror at deres leder har, selv om disse forventningene aldri er blitt uttrykt eksplisitt – eller overhodet intendert – av lederen. Likevel bør undersåttenes handlinger betraktes som uttrykk for lederens makt.

Hannah Arendt hevder at jeg alene ikke kan ha makt fordi makt ikke bare handler om å handle, men snarere om å samhandle. Hun skriver at ingen simpelthen har makt, og at makten er noe som oppstår når mennesker handler sammen, og at den forsvinner i det øyeblikket samholdet oppløses.

Hva med en eneveldig hersker? Denne herskeren vil også ha makt bare den utstrekning han har makt sammen med andre. Ingen kan herske alene. Gruppen som hersker, om enn med en presumptivt eneveldig hersker som gallionsfigur, vil være langt mindre enn gruppen de hersker over, men kan likevel ha langt større makt fordi makten er bedre organisert, og de får forhindret at de mange får samlet seg til en effektiv motmakt.

Hvilken makt du har, avhenger ikke bare av din egen styrke, isolert sett, men av hvordan du er posisjonert i forhold til andre aktører. For eksempel kan små politiske partier i liberale demokratier få svært stor makt hvis langt større partier er avhengige av dem for å oppnå et demokratisk flertall.

Makt i et liberalt demokrati

I et liberalt demokrati opplever borgerne normalt ikke statens makt som tvang eller undertrykkelse, nettopp fordi denne makten er i samsvar med borgernes vilje. Da fremstår staten som noe som gjennom sin makt muliggjør frihet. Selvsagt vil en stor del av borgerne være uenige i mye av politikken som føres, men staten vil også bruke sin makt til å sikre mindretallet et rom til å ytre seg og fungere som motmakt. I autoritære eller totalitære samfunn fremstår derimot statens makt som noe som tvinges gjennom mot viljen til en stor del av folket, og vel så viktig er at staten her vil bruke sin makt til å lukke det politiske rommet der en opposisjon kunne vært en motmakt.

Det liberale poenget er ikke at makt i seg selv skulle være godt eller ondt, men at makt er farlig. Derfor må det settes grenser for makten. Det gjøres på ulike måter, ved å spre den på ulike samfunnsinstitusjoner, og ikke minst ved å spesifisere visse grenser for maktutøvelse overhodet.

Historisk var det liberale demokratiet et resultat av en lang prosess hvor statsoverhodets absolutte makt ble visket ut, dels gjennom en serie mindre reformer og dels gjennom voldsomme omveltninger. I stedet for statsoverhodets absolutte suverenitet kom tanken om at den politiske maktens legitimitet avhenger av samtykket til dem som er underlagt denne makten.

Begrensninger på makt

I demokratiet er det folket som er suveren. Det som kjennetegner det liberale demokratiet, er imidlertid at det er satt noen prinsipielle grenser for det demokratiske flertallets makt. Poenget er å forhindre at flertall opptrer som en eneveldig tyrann overfor minoriteter og individer.

Makten må organiseres og begrenses på en slik måte at den i størst mulig utstrekning gjør det mulig for den enkelte å leve livet sitt ut fra de oppfatningene han eller hun har om hva som gir dette livet mening og verdi. Det styresettet som muliggjør dette mer enn noe annet, er det liberale demokratiet.