I Klassekampen 28. februar hevder Linn Herning at jeg har påstått at markedskritikk og faglighet ikke lar seg kombinere. Det har jeg aldri påstått.

Barnevernet svikter for ofte. Men det skyldes ikke at det fins private aktører.

Hvis det blir for mange eksempler på dårlig funderte utredninger, vil hele institusjonen miste respekt og legitimitet. Det vil være et tap for Norge.

De kommersielle aktørene har vist seg mer fleksible enn det offentlige når det gjelder å innrette tilbudet mot barn med spesielt høy problembelastning.

Oppgaven fremover bør være å spørre hvordan vi kan regulere og bruke offentlige, ideelle og kommersielle aktører på en best mulig måte. Det kunne vært et fint oppdrag til et offentlig utvalg.

Barnevernet svikter for ofte. Men det skyldes ikke at det fins private aktører.

Uten offentlig finansierte kommersielle velferdstilbud risikerer vi mer todeling i velferdssamfunnet, der de med best økonomi, selv kan kjøpe private velferdstjenester.

Mari Skurdal har rett i én ting (10. februar): Jeg burde ikke brukt ordet «tips» da jeg skrev et blogginnlegg om bråket i Avkommersialiseringsutvalget.

Der noen skisserer mulige løsninger på eldreomsorgen i Norge, bruker Arbeiderpartiet tiden på å forklare at det finnes problemer i Sverige.

Det er feil å påstå at penger bevilget til private barnehager går fra barn til børs. Tvert imot fører det til at vi videreutvikler en av verdens beste barnehagesektoren.

Nullprofittutvalget kan paradoksalt nok føre til at det offentlige må ut med store summer til de samme aktørene som man ønsker å forby.

Velferdstjenestene bør organiseres slik at man får best og flest mulige tjenester ut av skattepengene. Merkelig nok er ikke det angitt som utgangspunkt for mandatet til nullprofitt-utvalget.

Regjeringen sliter med noe som er veldig enkelt.

Dessverre er det mangelfulle data på hvordan norske sykehjem driver, enten de er kommunale, ideelle eller kommersielle.

Vi har mer å lære av vårt naboland Sverige, enn USA, Canada eller Storbritannia når det kommer til privat kontra offentlig drift.

Når ytre venstre jakter på alt som ikke representerer «demokratisk styring», kan det tyde på at ideelle velferdsleverandører er de neste på listen.

Et mangfold av private aktører, med ulike eier- og organisasjonsformer, har lenge spilt, spiller fortsatt og vil lenge spille en svært viktig rolle for at staten skal oppfylle sine velferdsgarantier til befolkningen.

Det er oppsiktsvekkende at ikke de tre partiene Ap, Sp og SV er mer nysgjerrige på hvordan vi kan få mest mulig ut av de offentlige ressursene vi i fellesskap har til rådighet.

Når presset på helse- og omsorgssektoren øker i fremtiden, er mitt tips at vi vil se tilbake på debatten om fortjeneste med stor forundring.

Et forbud mot kommersielle aktører, slik Magnus Marsdal metodisk argumenterer for, kan få store negative, utilsiktede konsekvenser for norske skattebetalere og norske barn, skriver Aslak Versto Storsletten.

Det har etter hvert blitt svært vanskelig å forstå hvorfor venstresiden mener at det er fornuftig å fase ut alle offentlig finansierte kommersielle velferdstilbud. Det inntrykket man får, er at det, av en eller annen grunn, er galt å tjene penger på velferd. Men hvorfor er det galt?

Når Anders Skrede angriper min problematisering av ideelle aktørers kapasitet og interesse i velferden, kommer hans manglende kunnskap om både tidligere og nåværende tider til syne.

Burde ikke den innsatsen private bedrifter har gjort og fremdeles gjør under pandemien, anspore til mer åpenhet og tillit, fremfor ekstrem mistillit og profitør-beskyldninger?

øril Bjerkan har rett når hun i Aftenposten 10. desember skriver at «konsernbidrag» ikke er betaling for felles tjenester, for eksempel regnskapstjenester, i et barnehagekonsern. Slik betaling heter gjerne «administrasjonsbidrag».

Dersom vi forbyr offentlig finansierte private tilbud, utover de små ideelle, vil det føre til at flere velger helprivate tilbud. Da får vi den todelingen som venstresiden påstår at den frykter.

Tematikken som de ansatte jobber med, er tung. Brukerne er ofte ekstremt sårbare, vanskelige og utagerende. Dette gjelder enten institusjonen er offentlig eller privat.

Kravet om at alle barnehager skal være et eget rettssubjekt innebærer betydelige økte kostnader.

Regjeringens politikk kan føre til at vi ikke får et helhetlig og tilstrekkelig godt tilbud innenfor barnevernet.

Hurdalsplattformen og dens inspirasjonskilde representerer et angrep på noe som faktisk er en nødvendighet i norsk barnehagesektor.

I mine øyne er dette et gode, en viktig del av rettssikkerheten og vårt demokrati. Rettssikkerhet er helt nødvendig for næringslivet, for at bedrifter skal tørre å investere og påta seg langsiktige forpliktelser. Det fremstår fortsatt som uklart hva Bjerkan mener om dette.