Vi tok løftet for norske barn. Nå bør vi gjøre det for norske eldre.

Barnehageforliket feirer 20 år. Det er på tide å vurdere en lignende reform i eldreomsorgen.

Publisert: 19. oktober 2023

De siste tre årene er det blitt gitt over 9000 avslag på søknader om sykehjemsplass og heldøgns omsorgsbolig her til lands. De fleste avslagene bunner i at søkerne ikke er syke nok. Skal du få innvilget sykehjemsplass eller heldøgns omsorgsbolig, må du ha et stort pleie- og omsorgsbehov.

Dette er ønsket politikk.

Samhandlingsreformen og andre reformer har i løpet av de siste 20 årene ført til en økende satsing på hjemmebaserte omsorgstjenester. Stortingsmeldingen «Fellesskap og meistring – Bu trygt heime», som regjeringen offentliggjorde i sommer, følger i samme spor.

Hovedbudskapet i meldingen er at vi skal bo hjemme lenger.

Det er klart at de som ønsker det og er i stand til det, skal få bo hjemme så lenge som mulig. Men flere bør få lov til å bo på sykehjem.

Mangel på plasser koster

Sykehjemsplasser koster mye for det offentlige. Det er trolig mye av grunnen til at styrende myndigheter lenge har prioritert hjemmebasert omsorg – som i stort er billigere. Men også mangelen på sykehjemsplasser koster mye.

I de senere årene har vi for eksempel sett hvordan det hoper seg opp med pasienter på sykehus rundt om i landet. Flere kommuner klarer ikke å ta imot nok utskrivningsklare pasienter, for de har nedskalert for mye i eldreomsorgen.

Dette er negativt for pasientene og koster kommunene dyrt. Det gir videre lengre ventetid og kan gi dårligere beredskap ved sykehusene.

På landsbasis er kommunenes utgifter til overliggerdøgn mer enn tredoblet på ti år, ifølge VG. Til sammen har kommunene betalt over 2,8 milliarder kroner til sykehusene i perioden.

Det virker med andre ord åpenbart at nedbyggingen av sykehjemsplasser koster mye penger, som i stedet kunne vært brukt på nettopp sykehjemsplasser. I Tromsø var det for eksempel billigere for kommunen å kjøpe private sykehjemsplasser midlertidig enn det var å ha utskrivningsklare pasientene på Universitetssykehuset.

Settes kostnaden av en eventuell eldrereform opp mot kostnaden av å ha utskrivningsklare pasienter liggende for lenge på sykehus, ser ikke utbyggingen av sykehjemsplasser ut til å bli så kostbar som ved første øyekast.

Dette er en kostnad som en rik stat bør ta seg råd til.

Grunn til bekymring

Den kanskje aller viktigste reformen i norsk barne- og familiepolitikk de siste tiårene er det såkalte barnehageforliket. Det ble forhandlet frem i 2003 og feirer 20 år. Barnehagereformen sørget for utbygging av plasser på rekordtid.

Før barnehagereformen hadde man et stort og ofte svart og uregulert marked for tjenester innenfor barneomsorg – et marked uten innsyn og uten tilsyn.

Foreløpig har vi ikke slike tilstander i eldreomsorgen. Men det er grunn til å bekymre seg for at vi ikke klarer å opprettholde et godt offentlig finansiert tilbud.

Hvis vi ikke klarer det, kan vi risikere å få litt av den samme situasjonen i eldreomsorgen som vi hadde i barnepass-sektoren før barnehagereformen – et stort, svart og uregulert marked for hjemmebaserte tjenester, hjemmehjelp og lignende.

For å sette det litt på spissen kan vi se for oss at øvre middelklasse begynner å få polske og ukrainske unge, som arbeider uten kontrakt og med dårlige arbeidsforhold, til å passe deres eldre fordi det offentlige tilbudet ikke er godt nok. Det vil føre til dårligere arbeidsforhold, dårligere omsorg og tapte skatteinntekter for det offentlige.

Etter mønster fra barnehagereformen

Utgangspunktet for en eldrereform kan derfor være, slik Frp har vært inne på, og som jeg skisserer i et nylig utgitt Civita-notat: at kommunene raskt kartlegger behovene, at staten finansierer både drift og utbygging av sykehjemsplasser, samt at det åpnes for likebehandling av offentlige og private leverandører.

Dette vil være etter mønster fra barnehagereformen – hvor de private spilte en avgjørende rolle.

Flere private leverandører innenfor eldreomsorgen vil i seg selv være positivt, ved at et mangfold av aktører skaper en god dynamikk, ved at det frigjør ressurser, og ved at det øker valgfriheten for både helsepersonell og pasienter.

Vi tok løftet for norske barn. Nå bør vi gjøre det for norske eldre.

Innlegget er publisert i Aftenposten 17.10.2023.