Valgsystemer

Publisert: 2. juni 2022

Hva er valgsystemer?

Valgsystemer eller valgordninger er sett med regler og prinsipper for å definere hvordan valg gjennomføres og hvordan resultatene bestemmes. Valgsystemer i representative demokratier kan beskrives gjennom to dimensjoner: Hvordan mandatene fordeles i kretser og hvor mange mandater som fordeles innad i hver krets.

Hvordan ett eller flere mandater fordeles i kretser kan deles i to metoder: forholdstallsvalg og flertallsvalg. Forholdstallsvalg betyr at mandater fordeles forholdsmessig etter antall stemmer. Flertallsvalg betyr at kandidaten eller kandidatene som oppnår flest eller et flertall av stemmene får kretsens mandater.

Dersom det er snakk om ett mandat i en krets kalles dette en enmannskrets. Dersom det er snakk om flere mandater i en krets kalles dette en flermannskrets.

Et system kan ha én global eller føderal krets, men det vanligste er å ha regionale eller lokale valgkretser. Disse kan være harmonisert med ulike forvaltningsledd, som føderasjon (EU), nasjon (Norge), region (Agder) eller kommune (Bergen), selv om de ikke behøver å være det.

Flertallsvalg i flermannskretser er uvanlig. I et slikt valgsystem ville et parti som fikk flest eller et flertall av stemmene i en krets få alle mandatene i denne kretsen. For å bruke Norge som eksempel kunne Arbeiderpartiet i et slikt valgsystem få alle stortingsrepresentantene fra valgkrets Oslo, dersom de fikk flest, for eksempel 36,9 prosent, eller et flertall, for eksempel 50,1 prosent, av stemmene.

Forholdstallsvalg i flermannskretser

Ved forholdstallsvalg i flermannskretser fordeles mandater i kretser forholdsmessig. Antall mandater som fordeles innenfor hver krets kan være bestemt av ulike faktorer som antall innbyggere eller geografisk areal.

I Norge har vi 19 valgkretser, som har et gitt antall mandater basert på en kombinasjon av både antall innbyggere og geografisk areal. At også geografisk areal vektlegges bidrar til at en stemme teller mer per mandat i arealrike valgdistrikter med få innbyggere, enn i valgdistrikter med mindre areal og flere innbyggere.

Forholdstallsvalg i flermannskretser ivaretar proporsjonalitet i større grad en flertallsvalg i enmannskretser. I et system hvor flere mandater skal fordeles innenfor en bestemt krets vil flere avgitte stemmer være tellende for hvert mandat som blir valgt, enn i et system hvor det kun er ett mandat per krets.

Utjevningsmandater

Noen land, som Norge, kombinerer de opprinnelige valgkretsene med nasjonale utjevningsmandater. Utjevningsmandatene har ingen sammenheng med de øvrige distriktsmandatene, og et parti må passere en nasjonal sperregrense for å være med i konkurransen om disse. En kan argumentere for at en sperregrense for nasjonale utjevningsmandater bidrar til mindre proporsjonalitet, men det er kun dersom man har nasjonale utjevningsmandater som utgangspunkt.

Ved forholdstallsvalg kun i et gitt antall flermannskretser, altså uten nasjonale utjevningsmandater, vil proporsjonalitet være bedre ivaretatt enn ved flertallsvalg i enmannskretser og det vil oppstå en naturlig sperregrense innenfor hver enkelt valgkrets, som kan kalles en effektiv sperregrense.

Proporsjonaliteten vil imidlertid være mindre enn ved forholdstallsvalg i én samlet nasjonal flermannskrets. Utjevningsmandater blir dermed et skritt i retning nasjonal proporsjonalitet, for å bøte på manglende proporsjonalitet i noen valgkretser, mens sperregrensen begrenser den nasjonale proporsjonaliteten noe.

Flertallsvalg i enmannskretser

Ved flertallsvalg i enmannskretser velges ett mandat per krets etter hvilken kandidat som får flest eller et flertall av stemmene, også kalt simpelt og absolutt flertall. Forskjellen er at dersom man fordeler mandater etter simpelt flertall behøver kandidaten ikke over halvparten av stemmene, mens ved absolutt flertall gjør kandidaten det, for å vinne mandatet.

I motsetning til forholdstallsvalg, som i stor grad ivaretar proporsjonalitet, fordi flere stemmer ofte blir tellende for et valgt mandat, kan flertallsvalg resultere i at opptil halvparten av stemmene i en gitt krets ved absolutt flertallsvalg, og enda flere ved simpelt flertallsvalg, blir «bortkastet» i forstand av at de ikke blir tellende for et mandat.

Flertallsvalg i enmannskretser resulterer ofte i et topartisystem. I USA, hvor både Kongressens og Senatets mandater velges etter flertallsvalg i enmannskretser med simpelt flertall, har begge kamre kun to partier representert. I det britiske parlamentet, som har samme system som USA, har også noen mindre partier et fåtall mandater.

Dersom absolutt flertall kreves for å oppnå et mandat gjennomføres det ofte en andre valgrunde dersom ingen kandidat har fått over halvparten av stemmen ved første valgrunde. Alle kandidater under de to øverste elimineres, og de to gjenstående kandidatene får dermed konkurrere mot hverandre på nytt.

To valgrunder er ikke uvanlig ved presidentvalg, og benyttes av flere europeiske land, blant annet Finland, Frankrike og Tsjekkia. Det er mindre vanlig med to valgrunder i parlamentsvalg, men det benyttes i Frankrikes Assemblée nationale og Tsjekkias Senát.

Den vanligste kritikken mot flertallsvalg i enmannskretser er manglende proporsjonalitet og representativitet, fordi mange stemmer ikke resulterer i mandater. Det kan imidlertid argumenteres for en annen type geografisk representativitet og nærhet til egne velgere, fordi hver enkelt representant er eneansvarlig for sin valgkrets.

Forholdstallsvalg i én samlet nasjonal flermannskrets

Ved forholdstallsvalg i én samlet nasjonal flermannskrets vil samtlige mandater velges etter lister i én samlet krets. Forskjellen fra forholdstallsvalg i flere nasjonale flermannskretser er at man fjerner den geografiske inndelingen, slik at alle stemmer avgis innad i den samme kretsen.

I et slikt valgsystem blir sammensetning av valglistene, som i Norge gjøres av partiene selv, desto viktigere, og partienes makt øker. Når mandatene fordeles forholdsmessig til partiene som stiller liste i én nasjonal valgkrets vil det være desto større konkurranse om plassene nedover listene enn i et system hvor det stort sett er de øverste kandidatene som har sjanse til å oppnå mandater.

Dette valgsystemet vil, uten forbehold, være systemet som gir størst grad av proporsjonalitet i forstand av at færrest stemmer «kastes bort». Eksempler på forbehold som kan begrense proporsjonalitet kan være begrenset adgang for velgere til å prioritere mellom listekandidater og sperregrense for samtlige nasjonale mandater for å trygge styringsdyktighet.

Valgsystemer og representativitet

Ved én nasjonal valgkrets er det ikke tilrettelagt for geografisk representativitet. Det blir dermed opp til partiene og velgerne å ivareta – eller ikke ivareta – dette hensynet.

Dersom det forutsettes at velgere ønsker å være representert av kandidater fra sitt eget område, og har anledning til å endre på partienes lister, er det ikke usannsynlig at folkerike områder kan bli overrepresentert på mindre folkerike områders bekostning.

Det er imidlertid ikke nødvendigvis slik at velgerne har anledning til å endre på partienes valglister. I Norge er det ved dagens system slik at en listekandidat må oppnå mer enn 50 prosent av velgernes kumuleringer på en liste for at personstemmer skal være tellende overhodet.

I praksis betyr det at velgerne ikke har anledning til å endre på valglistene, og kandidatene velges i samme rekkefølge som partiene har nominert dem i – det vil si at partiene har enorm makt i til å bestemme hvem som de facto får anledning til å konkurrere om mandater.

Valgsystemer og styringsdyktighet

Systemer med svært stor grad av proporsjonalitet får gjerne svært mange politiske partier representert. I et slikt parlament kan det være enda flere politiske hensyn å ta, og enda flere partier som må samarbeide for å oppnå flertall. Det kan gå på bekostning av styringsdyktighet, i motsetning til et system som flertallsvalg i enmannskretser, hvor ofte det største partier oppnår absolutt flertall i parlamentet, og dermed har stor grad av styringsdyktighet gjennom en valgperiode.

Stor grad av styringsdyktighet når et parti har absolutt flertall kan imidlertid gå på bekostning av representativitet, og kan bidra til polarisering.

Et forbehold som kan øke styringsdyktigheten på bekostning av proporsjonalitet er en nasjonal sperregrense for samtlige mandater, tilsvarende som Norges sperregrense for å kunne konkurrere om de 19 utjevningsmandatene.

Teksten er sist oppdatert 2.6.2023.