Populisten Boris
Boris Johnson er i ferd med å plassere seg på feil side av historien når han anbefaler britene å forlate EU. Eirik Løkke på Minervanett.no.
Publisert: 24. februar 2016
Boris Johnson er i ferd med å plassere seg på feil side av historien når han anbefaler britene å forlate EU.
Jeg har alltid hatt sans for Londons eksentriske borgermester, Boris Johnson. Hans evne til å integrere urbane verdier i en folkelig konservatisme har gjort Boris til en moderne Tory. Det er ikke uten grunn Johnson nevnes som favoritt til å etterfølge David Cameron.
Det som imidlertid kan gjøre Johnsons vei til Downing Street kronglete, er hans anbefaling om at Storbritannia bør forlate EU. En ting er at denne posisjonen kan være taktisk uklok av ham, men langt verre er det at en ”Brexit” vil være skadelig for britene – og for EU.
En kort merknad angående semantikken her. Johnson argumenterer konsekvent for at han anbefaler britiske velgere å stemme nei til avtalen, han skriver ikke eksplisitt at han er tilhenger av at Storbritannia forlater EU-samarbeidet. Imidlertid er det nettopp det spørsmålet britene 23.juni må ta stilling til. Det eksisterer ingen plan B.
Boris Johnson har helt rett i det han skriver i sin redegjørelse i Daily Telegraph, nemlig at det er utfordringer i EU-systemet: Det politiske prosjektet har blitt for stort, Brussel detaljstyrer for mye og styringsmodellen har en legitimitetsutfordring. For ikke å glemme det absurde i at Europaparlamentet veksler mellom Brussel og Strasbourg. Men til tross for unionens mangler, har utviklingen av et felles lovverk (acquis communautaire) gjort det enkelte medlemsland sterkere enn det ville vært utenfor.
Man bør selvsagt ikke undervurdere hvor viktig nasjonalstaten er for den demokratiske legitimiteten, slik EU-eliten ser ut til å gjøre. Det har Londons borgermester rett i. Feilslutningen ligger i at Johnson ikke tar innover seg at globaliseringen utfordrer forståelsen av nasjonal suverenitet, på en måte som gjør at selv store land vanskelig kan løse store utfordringer alene – enten dette gjelder økonomi, klima, migrasjon eller sikkerhetsutfordringer. Nettopp derfor har The Economist helt rett når de understreker at i det 21. århundre er suverenitet alltid et relativt spørsmål.
Derfor må Den europeiske union i noen grad også være et politisk prosjekt. For at vi skal utøve innflytelse i andre land, må vi godta at andre land har meninger om vår politikk. Alternativet til denne tilnærmingen er, slik blant annet de høyrepopulistiske kreftene i Europa tar til orde for, en nasjonalkonservativ reorientering. De landene som skulle velge en slik tilnærming vil ikke oppnå større nasjonal selvråderett – kun større grad av isolasjon. Boris Johnson er i ferd med å plassere seg på feil side av historien når han argumenterer for å forlate EU.
Linjen er også et klart brudd på britisk utenrikspolitikk helt tilbake til den gang Edward Heath overbeviste Georges Pompidou om at britisk medlemskap også var i Frankrikes interesse. En av erkjennelsene britene gjorde etter Suezkrisen i 1956, var at landets imperiedager var over, og at landet ikke lenger kunne utøve global innflytelse alene. Løsningen var naturligvis å utøve innflytelse gjennom et mer forpliktende europeisk samarbeid.
Det synes således åpenbart at britene også i fremtiden vil være tjent med å være på innsiden av EU. Dette fordi de lettere vil kunne utøve innflytelse og påvirke politikk som er i deres nasjonale interesse fra innsiden, heller enn å forsøke å påvirke fra utsiden.
Britenes ønske om å begrense trygdeeksport er fornuftig, men den type politikk burde blitt diskutert som del av vanlig EU-prosedyre, og ikke i lys av at britene truer med å trekke seg ut. Landet har tjent stort på å knytte seg til det indre marked. Derfor er det meste av britisk næringsliv tilhengere av fortsatt medlemskap, ettersom ”Brexit” vil medføre store utfordringer for den britiske økonomien. Og nettopp det økonomiske argumentet tror jeg kommer til å vippe avstemningen i favør av britisk medlemskap.
Imidlertid fordrer et fortsatt medlemskap at britene forstår at EU er et samarbeidsprosjekt. For som Gulsum Koc skrev tidligere på Minerva, er EU bygget på prinsippet om felles regler og likebehandling, og derfor kan ikke britene forvente særbehandling. Det vil jo i så fall åpne opp for at andre land vil ha særfordeler. Og en slik tilnærming vil effektivt undergrave fordelene med et forpliktende europeisk samarbeid.
Europa trenger et velfungerende samarbeid. Ikke nødvendigvis et Europas forente stater, men et Europa som deler verdifelleskap og troen på felles løsninger. Her har utvilsomt Storbritannia en viktig rolle å spille. Men det fordrer at det er David Cameron, og ikke Boris Johnson, som vinner kampen om velgerne 23. juni.
Innlegget var publisert på Minervanett.no onsdag 24. februar 2016.
Relatert
Vil populismen definere Europa i vårt århundre?
Ullevål sykehus-saken: Oslo tingrett kan komme i en vanskelig situasjon
Jordbrukspolitikken i Norge og EU blir likere
Seiersdagen og løgnens imperium
Kan et EU-medlemskap styrke norsk jordbrukspolitikk?
Sentralbankens stilling i EU
Etter synsmåten i dag har sentralbankene i industrialiserte land en selvstendig stilling overfor politiske myndigheter. Men slik har det ikke alltid vært, heller ikke i EU-statene. Holdninger har skiftet med tiden, behovene, erfaringene og konvensjonell visdom.