Skolepolitikk

Skolepolitikken er tilbake! Dessverre er det hverken til elevenes eller lærernes beste.

De siste ukene er den norske skolepolitiske debatten blitt revitalisert. Det startet med full lærernorm-seier til KrF i forhandlingene om statsbudsjettet for 2018, skriver Mats Kirkebirkeland.

Mats A. Skogheim Kirkebirkeland

Publisert: 8. desember 2017

Etter at Bondevik II-regjeringen foreslo og fikk flertall for reformen Kunnskapsløftet, med utdanning- og forskningsminister Kristin Clemet i spissen, har norsk skolepolitikk i stor grad vært preget av enighet. Da SV, som lenge var blitt sett som Høyres motpol i skolepolitikken, overtok Kunnskapsdepartementet ved dannelsen av Stolenberg II-regjeringen, ble Kunnskapsløftet fra den forrige regjeringen videreført. Øystein Djupedal, daværende kunnskapsminister for SV, ga sitt eget parti karakteren stryk når det gjaldt vektlegging av kunnskap i skolen.

Men de siste ukene er den norske skolepolitiske debatten blitt revitalisert.

Det startet med full lærernorm-seier til KrF i forhandlingene om statsbudsjettet for 2018. En norm for lærertetthet på maksimalt 15 elever per lærer i 1.-4. trinn og 20 elever per lærer i 5—10. trinn, i snitt per skole, skal innføres delvis i 2018 og med full virkning i 2019.

Både Elevorganisasjonen og Utdanningsforbundet jublet over budsjettet, mens regjeringspartiene erkjente nederlaget i saken. KS, kommunesektorens interesseorganisasjon, er heller ikke fornøyd med normen, som de mener vil begrense kommunenes mulighet til å prioritere ressursene slik de mener er best ut fra lokale forutsetninger.

En beregning fra Kunnskapsdepartementet viser hvor absurd en statlig styrt lærernorm vil slå ut: Oslo, fylket som kan vise til noen av landets beste skolebidragsresultater, vil få 678 nye lærere med KrFs lærernorm, mens Finnmark, ofte regnet som det fylket som sliter mest med dårlige skoleresultatater, kan få fem ekstra lærerressurser. Hele 173 norske kommuner risikerer å sitte igjen uten én eneste ny lærer. KS stiller også spørsmål ved om lærerne som skal fylle opp normen, finnes, og frykter at kommunene må ansette flere ufaglærte lærere for å fylle opp lærernormen.

I forrige uke bidro KrF til enda et skolepolitisk nederlag for Solberg-regjeringen. Saken dreier seg om et forslag som ber regjeringen fremme en sak for Stortinget om en ordning som sikrer elever på 1.-10. trinn minst én times fysisk aktivitet hver dag, innenfor dagens timetall. På grunn av KrFs stemmer fikk forslaget flertall i helse- og omsorgskomiteen (sic!).

Mens Utdanningsforbundet jublet over lærernormen uken før, var de svært negative til denne flertallsinnstillingen, og mente at det er lite gjennomtenkt, i direkte strid med tidligere stortingsvedtak på flere områder, og at det bryter med den lokale metodefriheten. KrFs store skolepolitiske seier med lærernorm ble altså «nullet ut» av lærernes fagforening på litt over en uke.

At Utdanningsforbundet mener at lærerne bør slippe sentralstyrt detaljstyring, mens kommunene ikke skal ha handlefrihet når det gjelder prioritering av ressurser, kan forklares med at forbundet først og fremst er en fagforening. Men at forslaget om minst én time fysisk aktivitet per dag kom fra Senterpartiet, som ellers alltid er imot sentrale vedtak fattet av menn i dress i Oslo og som blir tredd ned over hodet på «det lokale», er merkverdig.

Disse to vedtakene vitner om at de skolepolitiske stridene er tilbake. Tidligere utdanningsminister Kristin Clemet mener at SV er på full fart tilbake til 1990-tallets skolepolitikk. Strykkarakteren partiet ga seg selv for rundt 10 år siden, er altså muligens glemt.

De fleste forventet at det ville bli flere nederlag for regjeringen når Venstre og KrF ikke lenger har en bindende avtale med regjeringspartiene. Men det var nok få som trodde at skolepolitikken skulle bli en frontlinje. For nå har det lenge vært fremgang i den norske skolen.

Onsdag denne uken ble resultatene fra PIRLS (Progress in reading literacy study) for 2016 publisert. Denne undersøkelsen måler blant annet leseferdighetene til elevene i Norge og over 50 andre land. Elevene er i 10-årsalderen, og ferdighetene måles hvert femte år.

Undersøkelsen viser blant annet at norske 5. klassinger leser nest best og har minst forskjeller mellom minoritetsspråklige og majoritetsspråklige elever i Norden. Forbedringen fra resultatene i 2006, som er året da Kunnskapsløftet ble innført, er på 22 poeng, noe som tilsvarer et halvt skoleår.

Men hva sier studien om sammenhengen mellom klassestørrelse og resultater?

I rapporten/boken (side 147-148) som oppsummerer de norske resultatene, konkluderer forskerne slik om klassestørrelse (min uthevning):

«I tabell 7.16 har vi vist de norske elevenes leseresultater (gjennomsnittsskår) fordelt etter hvor mange elever det er i klassen. Vi ser at det bare er rundt 5 prosent som går i klasser med 15 elever eller mindre. Snittskår på leseprøven for disse elevene er noe lavere sammenlignet med elevene i de tre andre kategoriene for klassestørrelse på begge trinn, men forskjellen er ikke signifikant. De tre andre kategoriene som er anvendt for klassestørrelse, er relativt jevnstore med hensyn til antall elever. Tabellen viser at gjennomsnittsskåren for alle disse tre kategoriene er på 560 poeng på 5. trinn. På 4. trinn skårer elevene i klasser på mellom 16 og 20 elever noe svakere på PIRLS-prøven sammenlignet med de elevene som går i klasser med mer enn 20 elever. Resultatene indikerer at klassestørrelse i liten grad har betydning for elevenes leseferdighet, slik den er målt i PIRLS.»

Selv om det virker intuitivt riktig at færre elever per lærer vil gir bedre læringsresultater, så finner altså forskerne ved Lesesenteret ved Universitetet i Stavanger at klassestørrelse har liten betydning for elevenes leseferdigheter.

Dette bekreftes av annen ny norsk forskning fra SSB (Leuven og Løkken, 2017), der forskerne finner at klassestørrelse i ungdomsskolen ikke har betydning for om man tar høyere utdanning og tjener mer som voksen. En gjennomgang av internasjonal og norsk forskning av Jan Arild Snoen og Jan Erik Grindheim konkluderer med at «redusert klassestørrelse gir blandede resultater, og som oftest er effekten liten, særlig sett i lys av kostnaden ved tiltaket».

KrFs lærernorm vil for øvrig koste staten to milliarder kroner i året.

Det eksisterer riktignok enkeltstudier (fra utlandet) som viser at elever i mindre klasser lærer bedre, men de aller fleste, inkludert Hatties store metastudie, finner liten eller ingen sammenheng mellom klassestørrelse og elevprestasjoner.

Norges Idrettshøyskole utarbeidet en kunnskapsoversikt om fysisk aktivitet på ungdomstrinnet i 2016. Av de ni studier som har undersøkt forholdet mellom fysisk aktivitet og læringsutbytte, er det få resultater som er entydige og resultatene varierer dels i grad og effekt mellom grupper av elever (kjønn, alder og lignende) og bør tolkes med forsiktighet.

Når det kommer til psykisk helse, finner man, i enkelte studier, klare sammenhenger mellom fysisk aktivitet og psykisk helse, mens andre finner svake og manglende sammenhenger.

Det ble satt i gang flere norske forskningsprosjekter for å teste ut ulike modeller med fysisk aktivitet både i 2016 og 2017. Stortingsflertallet burde ventet til resultatene fra disse foreligger, før man bare valgte seg en modell.

Skolepolitikk skaper ofte stor debatt. Den viktigste grunnen er nok at dette politikkområdet har så sterk påvirkning på våre barn og barnebarns fremtid, men også fordi vi alle har vært elever i den norske fellesskolen og man har mektige interesseorganisasjoner i skolesektoren.

Derfor er det ekstra viktig at endringer og reformer både skjer langsomt, og ikke minst er basert på kunnskap.

Vedtak om lærernorm og forslaget om minst én times fysisk aktivitet i hver skolehverdag kvalifiserer ikke.

Innlegget er publisert hos Minerva 6.12.17. Se også notat fra 2015: