Fakta om Osloskolen er ikke endret

Oslo-skolen greier å løfte både de svake og sterke elevene, skriver Mats Kirkebirkeland og Haakon Riekeles.

Publisert: 11. september 2017

I Aftenposten hevder Marianne Nordli Hansen og Jørn Ljunggren, begge ved Universitetet i Oslo, at Oslo-skolen ikke består lakmustesten i sosial utjevning.

Påstanden er basert på et kapittel av Hansen om Oslo-skolen i boken Oslo – ulikhetens by, som Ljunggren har redigert. I tillegg nevner forfatterne en rapport om skolekvalitet fra Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU).I et Civita-notat har vi gjennomgått forskningen om Oslo-skolen. Vi finner at påstandene er i strid med det Statistisk sentralbyrå (SSB) og Senter for økonomisk forskning ved NTNU (SØF) har konkludert med i sin forskning, som er grundigere, metodisk bedre og har sikrere resultater.

Det tyder på at Oslo-skolen greier å løfte både de svake og sterke elevene.

Hansens analyse har flere metodiske svakheter. Én av dem er at hun bruker avgangskarakterer for å måle prestasjoner.

Avgangskarakter settes av lærerne, og karaktersettingen varierer fra skole til skole og fra kommune til kommune.

Et bedre mål for å sammenligne på tvers, er eksamenskarakter. Disse er nasjonalt standardiserte og satt av eksterne sensorer. Standpunktkarakterer settes gjennomgående høyere enn eksamenskarakterer, men i en del fag er denne differansen mindre i Oslo. Det gjør det problematisk å bruke standpunktkarakterer til å analysere prestasjoner.

En annen svakhet ved analysen er at den ikke systematisk korrigerer for sosioøkonomiske faktorer. Dette har SSB og SØF gjort.

SSB finner at Oslo-skolen har et signifikant høyere bidrag til elevenes prestasjoner enn snittet for elever med innvandrerbakgrunn og elever med foreldre med lav utdanning. At Hansen ser bort fra disse konklusjonene, som er basert på svært grundig forskning, er oppsiktsvekkende.

Hansen fremhever at Oslo-skolen gir enda større bidrag til læringen til elever med foreldre med høy utdanning enn til dem med foreldre med lav utdanning, og at bidraget i ungdomsskolen ikke er over snittet for landet.

Det vesentlige er imidlertid at Oslo-skolen gir klart høyere bidrag til læring for sterke og svake grupper enn skoler i resten av landet, når man ser grunnskolen som helhet.

Oslo-elevene har klart høyere gjennomføringsgrad totalt enn resten av landet, men marginalt lavere på både studiespesialiserende og yrkesfag hver for seg. Det er mulig fordi en større andel av elevene i Oslo går studiespesialiserende enn i resten av landet.

Hansen tolker det som at Oslo-skolen er dårligere på gjennomføring når man korrigerer for den høyere andelen på studiespesialiserende. Men det korrigerer ikke for elevenes forutsetninger og er bemerkelsesverdig svakt resonnert av en forsker.

Tall fra Utdanningsdirektoratet viser at for de svakeste elevene (med færre enn 40 grunnskolepoeng) er sannsynligheten høyere for å fullføre yrkesfag enn studiespesialisering. Når flere i Oslo velger studiespesialiserende, betyr dette at det er mange flere «svake» elever som går studiespesialiserende i Oslo enn andre steder, og færre «sterke» elever som går yrkesfag.

Om færre i Oslo tok studiespesialiserende og flere tok yrkesfag, altså mer likt fordelingen i resten av landet, ville fullføringsgraden i Oslo øke ytterligere, mest sannsynlig godt over landssnittet, for begge studieretningene og totalt.

Hansen viser videre til NIFUs nylig publiserte skolekvalitetsindikatorer. På noen av disse indikatorene havner Oslo-skolen under snittet når det gjelder gjennomføring, fullføring og forventet fullføring for studiespesialiserende, mens de samme indikatorene for yrkesfag er positive. Det som ikke nevnes, er at ingen av fylkesresultatene fra disse indikatorene er statistisk signifikante.

NIFU finner riktignok enkeltresultater fra noen elevkull ved noen av Oslo-skolene som er statistisk signifikant forskjellig fra landssnittet. Men når man studerer statistisk signifikante funn fra NIFU-rapporten, er det betydelig flere positive enn negative funn.

Mange skoler i Oslo bidrar altså til å løfte elevene, justert for sosioøkonomisk bakgrunn.

SØF, som har sett på det samme som NIFU, konkluderer at: «Skolekvaliteten er høyest i Oslo og Akershus. De videregående skolene i disse fylkene gjør det spesielt godt på normert progresjon, norskeksamen og skriftlig eksamen.»

At Hansen og Ljunggren ikke nevner annen forskning på skolebidragsindikatorer, som både er bedre metodisk og har et høyere statistisk signifikansnivå, hvor Oslo-skolen er godt over landssnittet, viser tydelig at de har konkludert på forhånd.

Det er derfor paradoksalt at de avslutter sin artikkel med å anklage kunnskapsministeren for å «velge sine egne fakta». De gjør det i høy grad selv, og det er til og med tvilsomt om det er fakta.

Innlegget er på trykk i Aftenposten 7.9.17.