Euroen blir en god løsning – i fremtiden
Spørsmålet om norsk EU-medlemskap kan raskt dukke opp igjen. Da både må og bør vi ta i bruk euroen, etter en overgangsperiode vi trolig selv kan bestemme lengden på.
Publisert: 25. august 2024
Av Per Christiansen, Øystein Olsen og Steinar Juel.
Etter folkeavstemningen om norsk EU-medlemskap i 1994 har det skjedd store endringer både i Norge, EU og den globale sikkerhetssituasjonen. Dette er endringer som påvirker debatten om et norsk EU-medlemskap.
EU omfatter i dag de fleste landene i Europa. EU-samarbeidet er blitt dypere og videre, blant annet gjennom realiseringen av Den økonomiske og monetære unionen (ØMU) med euro som et hovedelement. Den sikkerhetspolitiske situasjonen er kraftig forverret, og samarbeidsklimaet globalt, også om handel, er svekket.
Med den store usikkerheten som preger den internasjonale situasjonen, kan spørsmålet om norsk EU-medlemskap dukke opp raskere enn vi i dag kan se. Spørsmålet om å erstatte kronen med euro vil da melde seg med full tyngde.
I årene etter 1994 har det vært fordelaktig for Norge å ha en egen valuta. Uten en fleksibel valutakurs og en pengepolitikk tilpasset særnorske forhold, ville et større press i arbeidsmarkedet frem til finanskrisen trolig bidratt til at de relative lønningene i Norge hadde steget mer enn hva tilfellet har vært.
I årene etter oljeprisfallet i 2014 ville den relative kostnadsmessige konkurranseevnen ikke kunnet bedre seg så raskt som det vi faktisk erfarte. Uten en svekkelse av valutakursen må man anta at arbeidsløsheten ville blitt høyere og i så fall mer langvarig.
Det tar lang tid og er politisk komplisert å korrigere et kostnadsnivå som er blitt for høyt kun gjennom lavere lønnsvekst enn handelspartnerne har.
Petroleumssektoren utgjør fortsatt en stor og viktig del av norsk økonomi. Etter hvert vil imidlertid olje- og gassvirksomhetens betydning avta. Klimatrusselen medfører nok også at sluttfasen for petroleumsnæringen har rykket nærmere i tid. Fordelene ved mest mulig stabile valutaforhold kan da igjen stå frem som et foretrukket alternativ.
Situasjonen i norsk økonomi gjennom de siste par årene viser hvordan svingninger i valutakursen kan bidra til å forsterke innenlandsk inflasjon. Dette er prisimpulser som ikke direkte kan møtes med en nasjonal pengepolitikk. Skulle forstyrrende fluktuasjoner i valutakurser vedvare, vanskeliggjøres gjennomføringen av den økonomiske politikken. Samtidig blir det vanskeligere å planlegge for private aktører i økonomien.
EU-landene er Norges viktigste handelspartnere. Ved å ta i bruk euroen ville vi fjerne valutarisiko i forhold til de andre eurolandene. Prisimpulsene fra utlandet ville bli dempet.
En tilknytning til euroen ville også representere en tilbakevending til en langvarig norsk fastkurspolitikk, som den europeiske utviklingen i vår tid inviterer til.
Euroen er nå vel etablert, tross en dyp krise for vel ti år siden. Den har eksistert i over 20 år, og antall EU-land som bruker den, har økt fra 11 til 20. Danmark var EU-medlem da ØMU ble vedtatt, men fikk et unntak fra å ta euroen i bruk etter at danskene først i en folkeavstemning sa nei til Maastricht-traktaten. Ingen land som er blitt EU-medlemmer etter 1991, har fått unntak.
Som EU-medlem ville Norge trolig raskt kunne være kvalifisert for å bli med i ØMU og valutaunionen. I et nytt Civita-notat diskuterer vi hvordan en overgang til euroen kan skje når et norsk EU-medlemskap igjen blir aktuelt.
Noe unntak fra å innføre euro når vilkårene for det er oppfylt, slik Danmark har, kan ikke Norge forvente å få. Men selv om Norge må godta EU-retten om ØMU og euroen, vil Norge i praksis selv kunne styre tidspunktet for å gjennomføre overgangen til euro. Sveriges situasjon viser det.
I en folkeavstemning i 2003 sa svenskene nei til å gå over til euroen. Europakommisjonen og eurostatene har i praksis godtatt dette.
Det er opp til oss selv å ta stilling til deltagelse i ERM2 (EUs Exchange Rate Mechanism), som er ett av kravene for overgangen til euro. Et avgjørende argument er om kostnadsnivået i Norge i rimelig grad er konkurransedyktig i forhold til våre handelspartnere i EU.
Samtidig må det tas høyde for at petroleumssektoren fortsatt utgjør en viktig del av norsk økonomi. Det kan tilsi at Norge bør bruke noe tid på en overgang til euroen.
Stabile valutakursforhold er en fordel for bedrifter og husholdninger. Det gjør det lettere å planlegge økonomisk aktivitet over landegrensene. En ensidig tilknytning til euroen, slik enkelte har foreslått i det siste, bør ikke være aktuelt. Våre erfaringer med denne typen fastkurspolitikk er dårlige. Men i en økonomi som gradvis må omstilles og bli mindre oljeavhengig, vil argumentene for valutakursstabilitet fremstå som stadig sterkere.
Da er eurosamarbeidet det eneste reelle alternativet.
Teksten er publisert i Dagens Næringsliv 23.8.2024.
Relatert
Den tunge veien tilbake
Hva britene fikk – og hva de tapte
Island og euroen
Island vil siste lørdag i august avgjøre om medlemskapsforhandlinger med EU skal gjenopptas. Regjeringen har fått utarbeidet en ekspertrapport om økonomiske fordeler og ulemper for Island ved å bruke euro. De økonomiske hensyn er vesentlige, men vil neppe alene være avgjørende.
Britenes nei til EU sjokkerte – og varslet en ny tid
Kort oversikt over EUs traktatrett
EU-samarbeidet er utviklet siden 1951 gjennom flere traktater og traktatendringer – frem til siste formelle endring, ved Kroatias tiltredelse 2013. Teksten gir en summarisk oversikt over utviklingen.
