Den økonomiske politikken er i spill
Budsjettprosessen i Stortinget er på et farlig spor. De voksne i salen bør bli enige om strammere kjøreregler.
Publisert: 21. mai 2026
Pengepolitikken har kun ett virkemiddel, renten, mens finanspolitikken har et utall. Statsbudsjettets innretning, det vil si budsjettets størrelse og uttaket fra Oljefondet, påvirker den samlede aktiviteten i økonomien. Skatter, avgifter, stønader og øvrige bevilgninger kan finsiktes mot en rekke mål.
Pengepolitikken kan ikke brukes slik.
Lønnsdannelsen defineres også ofte som et politikkområde. Bortsett fra når staten opptrer som arbeidsgiver, deltar den ikke i lønnsdannelsen. I perioder har regjeringen knyttet skattelettelser til utfallet av lønnsoppgjørene. Det fungerte dårlig som et tiltak for å begrense lønnsveksten, og ble forlatt for mange år siden.
Stortinget har satt lovmessige rammer for lønnsoppgjørene. Frontfagmodellen er ikke det, men er avtalt av partene. Formålet med modellen er å knytte lønnsveksten til våre handelspartneres lønnsvekst slik at konkurranseevnen ikke svekkes.
Modellen bygde opprinnelig på at valutakursen skulle være fast. Da fastkurssystemet brøt sammen og ble avløst av mindre forpliktende fastkursordninger, fungerte dette dårlig. For høye lønnstillegg ble akseptert fordi konkurranseevnen kunne bedres ved senere devalueringer.
Frontfagmodellens forankring løsnet, og vi spant inn i en periode med høye lønnstillegg, devalueringer og høy inflasjon.
Forsker Knut Røed skriver i DN 6. mai at tilliten til pengepolitikken kan svikte hvis Norges Bank reagerer for kraftig, ikke bare hvis målet ikke nås. Ofte vil det bli behov for å reagere kraftig dersom man i lengre perioder har reagert for lite.
Manglende tillit til fastkurssystemet etter perioder med hyppige devalueringer var en årsak til at det måtte svært høye renter til for å forsvare kronekursen under valutastormen i 1992. Norge ga opp fastkurssystemet, mens Danmark sto stormen av etter å ha bygd opp tillit gjennom en konsekvent fastkurspolitikk siden 1982.
Den amerikanske sentralbanken (Fed) har også erfart at svekket tillit koster mye i form av skyhøye renter og tapt sysselsetting når tilliten igjen må reetableres. På 1970-tallet hadde Fed en sentralbanksjef som både var lydhør overfor presidentens ønsker og som la mer vekt på sysselsettingen på kort sikt enn inflasjonen. Inflasjonen ble svært høy, og det krevdes svært høye renter i noen år for å få den ned igjen.
Perioden kalles «The Great Inflation». Lærdommen har preget Feds pengepolitikk i årene etter.
De tre områdene pengepolitikk, finanspolitikk og lønnsdannelse er ikke underlagt noen koordinering. De reagerer på hverandre. Som Norges Bank skriver i sitt innspill til vurderingen av mandatet, følger pengepolitiske reaksjoner etter det som skjer i finanspolitikken og lønnsdannelsen.
Erfaringer har vist at en slik rolledeling gir mer stabil økonomisk utvikling enn alternativene.
Loven om Norges Bank sier at sentralbankens formål er «å opprettholde en stabil pengeverdi og fremme stabilitet i det finansielle systemet og et effektivt og sikkert betalingssystem». Det pengepolitiske mandatet operasjonaliserer hvordan pengeverdien skal opprettholdes. Tanken er at partene i arbeidslivet, regjeringen og Stortinget vil avholde seg fra å bidra til for høy inflasjon når de vet at Norges Bank da skal reagere med høyere rente.
Det er svært uheldig hvis et fragmentert storting ikke tar hensyn til at budsjettvedtak kan påvirke Norges Banks rentebeslutninger. «Benkeforslag» (representantforslag) med budsjettmessige konsekvenser fremmes nå hyppig uten at konsekvensene vurderes. Regjeringen inviterer i revidert budsjett til det navnet sier, budsjettrevisjon.
Flertallet av partiene på Stortinget oppfatter det mer som en ny anledning til å fremme nye reformer og utgiftsposter.
Budsjettprosessen i Stortinget er på et farlig spor. De «voksne» i salen bør bli enige om strammere kjøreregler. Representantforslag med budsjettmessige konsekvenser bør ikke kunne vedtas uten nærmere utredning. Nye forslag til pengebruk bør med få unntak behandles på høsten, ikke ved revisjonen i mai.
Videre bør det i Norge, som i de fleste andre land i Europa, innføres rullerende tre- eller fireårs statsbudsjetter.
Det er uheldig hvis LO ikke lenger står bak konklusjonen fra det første Holden-utvalget etter at inflasjonsstyring ble innført, om at lønnsveksten «må være på et nivå som både sikrer konkurranseevnen og ikke skaper behov for innstramninger i pengepolitikken». Frontfagmodellen bør hindre at folk prises ut av både fabrikkportene og hjemmene sine. Det tekniske beregningsutvalg for lønnsoppgjørene (TBU) analyserer nøye konkurranseevnen, men ikke forholdet til inflasjonsmålet.
Det er ikke mandatet for pengepolitikken som er problemet, men sviktende aksept for at sentralbankens hovedoppgave er å forsvare verdien til befolkningens penger.
Teksten er publisert i Dagens Næringsliv 19.5.2026.
Relatert
Skepsisen mot Nord-Norgebanen handler om øyne som kan se
Island og euroen
Island vil siste lørdag i august avgjøre om medlemskapsforhandlinger med EU skal gjenopptas. Regjeringen har fått utarbeidet en ekspertrapport om økonomiske fordeler og ulemper for Island ved å bruke euro. De økonomiske hensyn er vesentlige, men vil neppe alene være avgjørende.
Nord-Norgebanen er komplett galskap
Hva skal vi med sentralbanker?
Sentralbankens stilling i EU
Etter synsmåten i dag har sentralbankene i industrialiserte land en selvstendig stilling overfor politiske myndigheter. Men slik har det ikke alltid vært, heller ikke i EU-statene. Holdninger har skiftet med tiden, behovene, erfaringene og konvensjonell visdom.
