Alexander Hamilton, USAs første finansminister, gjorde delstatenes gjeld til en felles sak. Det var et viktig skritt for USA på veien fra konføderasjon til føderasjon.

Finanspolitikken bør frikobles fra vår finansformue, som er utsatt for store svingninger. Det vil være dristig å trappe opp bruken av oljepenger fra dagens nivå selv om fondet skulle vokse videre.

Det er flere store kostnader med ekspansiv finanspolitikk kombinert med desto høyere rente.

En inflasjonsspiral kan ikke brytes hvis alle deler av økonomien gis full kompensasjon for økte priser og kostnader. Nå gjør staten nettopp det – med over 60 prosent av norsk økonomi.

Marcus Hagedorns massive, faglige angrep på økonomkolleger koker ned til nesten ingenting: Han mener det legges for stor vekt på å få inflasjonen ned.

Flere av skatteøkningene virker lite gjennomtenkt og dårlig forberedt. Det kan ha sammenheng med at regjeringen altfor sent innså at budsjettet var for ekspansivt.

Kanskje har han dempet forventningene så mye at folk flest blir lettet når budsjettet kommer. Og kanskje kan situasjonen bidra til at vi får en ny politisk kultur, som i mindre grad er preget av en konkurranse mellom partiene om å bevilge mest mulig. 

Vi bør frykte Stortinget mer enn vi frykter Stoltenberg. Politikerne må holde godt på pengepungen og la pengepolitikken virke.

Jonas Algers, økonom i Manifest, hadde i mandagens avis et innlegg der han polemiserer mot min kronikk om stagflasjon i DN i forrige uke.

Vårt store oljefond, som gjør det mulig å sende oss alle ut i tre års betalt permisjon, må ikke bli en sovepute til å la være å vurdere kostnader, i vid forstand, opp mot nytte.

Kostnadene med tiltak må veies opp mot det en kan oppnå. At slike avveininger må gjøres mangler i det meste av den offentlige debatten.

Rødt ønsker “et nasjonalt forbud mot profitt i velferden», og definerer velferden som “alt fra sykehjem, asylmottak og barnehager til renovasjon, renhold og vaktmestertjenester”. Hvis dette blir resultatet av forhandlinger på rødgrønn side etter valget i 2021, får vi, for velferdsstatens skyld, håpe at penger kan vokse på trær. Kristin Clemet i Aftenposten.

Derfor er forslaget til revidert nasjonalbudsjett enda verre enn hva kritikken tilsier. Haakon Riekeles i Minerva.

Å skape god utnytting av samfunnets ressurser krever god kapitalstyring. Lars Kolbeinstveit i Dagbladet.

"Mye tyder på at både når det gjelder SPUs størrelse og bidrag til statsbudsjettet, handlingsrommet fremover, og håndteringen av utfordringene i Perspektivmeldingen er nedsiden betydelig større enn oppsiden. Det virker det ikke som den økonomiske politikken fullt ut har tatt høyde for," skriver Haakon Riekeles.

Regjeringens forslag om å senke handlingsregelen til tre prosent i tråd med den lavere forventede realavkastningen er nødvendig. Samtidig er det minst tre grunner til at dette i seg selv ikke gir en ansvarlig politikk. Steinar Juel og Haakon Riekeles i Dagens Næringsliv.

Jonas Gahr Støre har et par poenger når han i DN 10. desember skriver om høyresidens manglende økonomiske ansvarlighet, men han underkommuniserer hvor stor betydning det har for vår velstand at høyresidens ideer om økonomi har fått stort gjennomslag, skriver Lars Gauden-Kolbeinstveit i DN.

"Solberg-regjeringen har snakket varmt om å gjøre den norske økonomien mindre oljeavhengig, men realiteten er at Solberg-regjeringen har erstattet økonomiens oljeavhengighet med en enda større avhengighet av offentlig sektor," skriver Mats Kirkebirkeland i Dagbladet.

Jeg ønsker landsmøtene lykke til med alle strykningsforslag, skriver Anne Siri Koksrud Bekkelund i Internrevisjonen i Aftenposten.

Hvis den historiske utviklingen i kvaliteten på velferdstjenestene fortsetter, står velferdsstaten de kommende tiårene overfor store utfordringer – både finansielt og bemanningsmessig. Det er ikke realistisk å legge til grunn at dagens kvalitet i offentlig sektor skal ligge fast. Dette notatet tar for seg velferdsstatens utfordringer de neste femti årene.

"Den amerikanske sentralbanken er i ferd med å gå tom for ammunisjon og tyr til stadige mer marginale virkemidler. Hovedproblemet er gjeldsoverhenget i privat sektor. Så lenge disse gjeldsproblemene vedvarer, har pengepolitikken sluttet å virke som normalt og har liten effekt på økonomien," skriver Marius Gustavson på E24.no.

"Obama innser behovet for reformer av det amerikanske trygdesystemet og de føderale helseprogrammene, og utfordrer dermed sine partikolleger som hittil har vist liten vilje til å gripe fatt i disse problemene. Når det gjelder inntektssiden, svikter dømmekraften. Demokratene ønsker å heve skattene for de med høyest inntekt. Obama holder fast ved at middelklassen skal vernes. Dette er urealistisk," skriver Marius Gustavson hos E24.

"Man trenger ikke reise langt for å oppdage at det er de politikerne som ikke har vært opptatt av budsjettbalanse som er de virkelige kynikerne. Min kronikk var blant annet en kritikk av en politisk kultur hvor det å være kritisk til økte offentlige utgifter blir oppfattet som ensbetydende med å være kjedelig, kald eller kynisk," skriver Lars Gauden-Kolbeinstveit i et svar til bystyrerepresentant Odd E. Rambøl i BT.

"Sentrumsorienterte økonomer som ønsker å styre unna den ideologisk ladete debatten – peker på det som synes som den eneste gode løsningen: vedtak i dag om reformer av statsfinansene som sikrer langsiktig bærekraft, samtidig som man opprettholder underskuddbudsjetteringen på kort sikt for å støtte opp om en økonomi i kraftig motvind." skriver Marius Gustavson om amerikansk økonomi