Lønnsstøtteordningen: Mikrotankegang i makropolitikken
Vedtaket av lønnsstøtteordningen er et eksempel på hvordan mikromanagement i den økonomiske politikken gjør at en mister totaliteten av syne.
Publisert: 9. januar 2022
NHOs sjeføkonom Øystein Dørum hadde 4. januar en tankevekkende kronikk om lønnsstøtteordningens tilblivelse. Han peker på at slike ordninger har uheldige sider fordi arbeidskraften (og kapitalen) låses inne i noen eksisterende bedrifter. Det gjøres nå i en situasjon hvor mange andre bedrifter sliter med å få tak i nok arbeidskraft. Det er lett å være enig med Dørum i det uheldige ved å snekre sammen ganske omfattende ordninger som dette i full fart uten særlige konsekvensvurderinger.
Vedtaket av lønnsstøtteordningen er et eksempel på hvordan mikromanagement i den økonomiske politikken gjør at en mister totaliteten av syne.
Det bør ikke være et mål for den økonomiske politikken å hjelpe noen bedrifter til å holde på den arbeidskraften de har. Det er til ulempe for andre bedrifter og offentlige enheter som søker etter mer arbeidskraft. For landet bidrar det til høyere lønnsvekst og inflasjon.
Da Norge ble nedstengt våren 2020 var det gode argumenter for å etablere ordninger som gjorde at bedrifter ikke gikk unødvendig konkurs. Formålet var ikke å redde eierne, men å sikre at folk raskt kunne kom tilbake i jobb etter en kort nedstengning.
Etter snart to år er situasjonen annerledes. Tilgangen på arbeidskraft fra utlandet kan være varig redusert. Den kapasiteten det vil være marked for innen enkeltnæringer kan være lavere, høyere eller annerledes enn den var i 2019.
Derfor bør en nå slutte med mikrostyring ut fra en idé om at høsten 2019 er det som vil bli normalen fremover.
Innlegget er på trykk i Dagens Næringsliv 7.1.2022.