Sparing — Bildet er tatt av Horst Koenemund fra Pixabay.

Landet som ble for rikt – og veier ut av problemene

Det mangler ikke på utredninger og forslag som peker riktig vei. De ligger gryteklare både i departementene og på Stortinget.

Kristin Clemet

Publisert: 29. januar 2025

Boken til Martin Bech Holte, «Landet som ble for rikt», har vakt stort engasjement og skapt mye debatt. Det i selv er både imponerende og positivt.

Bokens hovedbudskap er ikke nytt, men det er viktig:

Handlingsregelen, som skulle beskytte oss mot «hollandsk syke» og styrke vekstevnen i norsk økonomi, virker ikke lenger slik den var tenkt.

Oljeinntektene har vokst så voldsomt at regelen ikke lenger begrenser veksten i offentlige utgifter. Det har skapt en politisk kultur som i altfor stor grad arter seg som en konkurranse om å bruke mest mulig penger. Måten vi har brukt pengene på, har svekket incentivene til arbeid, investeringer og entreprenørskap. I tillegg har vi antagelig pådratt oss store produktivitetsproblemer i offentlig sektor.

Dessverre er det også avdekket mange feil og mangler ved boken. Noen av dem gir følgefeil og svekker selve grunnfortellingen. En av «heltene» i boken, en tidligere statssekretær for Arbeiderpartiet, har ufrivillig illustrert poenget. Noe av det som gjorde mest inntrykk på ham da han leste boken, har senere vist seg å være feil.

At det forekommer feil i en bok, er ikke uvanlig. Men debatten har blitt veldig polarisert, særlig i sosiale medier. Mange mener at det er smålig å påpeke feil. Men det er ikke trivielt, hvis vi slutter å stole på SSB, Finansdepartementet og Norges Bank. Derfor er det positivt at forfatteren nå har lovet å svare på kritikken. Vi får en bedre diskusjon om løsninger, hvis grunnlaget for diskusjonen er riktig.

Holte vil, i løpet av én stortingsperiode, kutte 3-400 milliarder kroner i offentlige utgifter og gjennomføre store skattelettelser. Han har fått støtte fra politikere i alle partier, unntatt SV og Rødt, i at det er i denne retningen vi bør gå. Når de samme politikerne sier at det er umulig å få til så omfattende kutt i løpet av fire år, er det ikke bare fordi de ikke er modige. Store kutt vil også ramme noen. Mange varige kutt krever dessuten endringer i lover og avtaler, og også staten må følge loven.

Holte selv presenterer få konkrete tiltak til hva som bør gjøres. Men det er interessant, hvis boken kan bidra til å øke forståelsen for at vi må gjennomføre reformer og tiltak som styrker norsk økonomi og velferd. Det mangler nemlig ikke på utredninger og forslag som peker riktig vei. De ligger gryteklare både i departementene og på Stortinget. Her er et tilfeldig utvalg:

Gjennomføre en kommunereform som gir oss færre fylker eller regioner, større kommuner og færre ansatte. Åpne for flere frikommuner, som gis fritak fra flere lover og regler.
Skape større rom for private aktører i velferden, slik at økt konkurranse og valgfrihet kan styrke innovasjonen og produktiviteten.
Gjennomføre omfattende skattelettelser til personer med lave og midlere inntekter, slik at flere vil arbeide mer.
Noen offentlige utgifter må øke. Desto viktigere blir det å kutte og begrense utgiftsveksten på andre områder. Vi bør reformere budsjettprosessen i staten, vurdere å innføre et utgiftstak i budsjettene og slutte å bevilge ekstra penger, straks noen klager på at budsjettene er for små. Det er utrolig hvilken kreativitet som kan utfolde seg, hvis kassen er tom.
Redusere antall rettigheter og bemanningsnormer i det offentlige. Slike normer gir oss ikke bedre tjenester, men det låser fast pengebruken på en uheldig måte.
Fjerne rigide arbeidstidsregler og uhensiktsmessige turnusordninger. I Norge trengs det to personer for å fylle et årsverk i helse- og omsorgssektoren, mens det i Finland bare trengs én.
For 25 år siden foreslo jeg å vurdere å redusere grunnskolen fra 10 til 9 år. Nå er tanken luftet på ny. Når nesten 100 prosent av elevene går videre til videregående opplæring, holder det med 9 år.
Det er altfor lett å få offentlig støtte til organisasjoner og tiltak i Norge. Det bør skapes større avstand mellom de som bevilger pengene, og de som får.
Det bør kuttes i subsidiene til næringslivet.
Til gjengjeld bør bedriftene få skattelettelser, slik at de kan greie seg selv, også i dårlige tider. Rammebetingelsene for private norske eiere og gründere må bli bedre. Exit-skatten bør skrotes, og formuesskatten bør fjernes.
Sykelønnsordningen er svært kostbar. Selv en moderat endring vil spare staten og bedriftene for store summer og få flere til å arbeide mer.
De såkalte STEM-fagene i høyere utdanning må styrkes, og vi kan ikke ha høyere utdanningsinstitusjoner overalt.
Vi bør ha færre departementer og færre politikere i hvert departement. Antall rådgivere på Stortinget bør også reduseres.
Det bør legges større vekt på at samferdselsprosjekter skal være samfunnsøkonomisk lønnsomme. Fornebubanen burde vært stoppet.
Landbrukspolitikken er ute av kurs. Bare i denne stortingsperioden har overføringene til landbruket økt med 65 prosent.
Det bør innføres flere og økte egenandeler, blant annet innen helse og omsorg.
Det bør innføres moderate egenandeler i høyere utdanning, slik at flere får incentiver til å fullføre raskere.
Mange seniorordninger, som for eksempel en ekstra ferieuke fra fylte 60 år, kan fjernes.
Den kostbare elektrifiseringen av sokkelen bør skrinlegges. Strømstøtten bør bli mindre sjenerøs.
Det bør igangsettes et arbeid for å dempe den enorme regelproduksjonen i samfunnet. Skal vi løse boligproblemet i Oslo, må saksbehandlingstiden drastisk ned. Det må bli færre fordyrende regler.
Det må bli lettere for mennesker som står utenfor arbeidsmarkedet, å komme seg inn. Det må være adgang til innleie, midlertidig arbeid og ulike kombinasjoner av arbeid og trygd.
Det må satses mer på vedlikehold, slik at vi tar bedre vare på den infrastrukturen vi allerede har.
Vi bør legge om innvandringspolitikken og vurdere muligheten for en mer fremtidsrettet politikk for arbeidsinnvandring.
En større andel av oljepengene bør gå til å styrke viktig infrastruktur og den innovative forskningen.
Tidspunktet for stortings- og lokalvalg bør slås sammen, slik at vi bare har valg hvert fjerde år. Det betyr mindre valgkamp og færre kostbare løfter.

Det fins ikke noe politisk parti som vil slutte seg til dette programmet. Men det er slike tiltak som må til, dersom det skal tas et krafttak i den retning Holte foreslår.

Skal det lykkes, må folk flest må være enige om at det er behov for reformer, og reformene må gjennomføres riktig.

Det krever at det føres kunnskapsbasert politikk, og at de politiske partiene samarbeider mer.

Teksten er publisert i Aftenposten 27.1.2025.

Publisert: 29. januar 2025