
Usant om norsk skolepolitikk
Det nasjonale kvalitetsvurderingssystemet Norge fikk tidlig på 2000-tallet, var ikke inspirert av USA.
Publisert: 1. februar 2025
I en kronikk i Aftenposten 29. januar advarer professorene Hilmar Mjelde og Tom Are Trippestad mot at norske utdanningspolitikere skal kopiere USAs president Donald Trumps utdanningspolitikk.
Dessverre tyr de til rene usannheter når de skal begrunne at dette kan skje. De skriver blant annet følgende: «I arbeidet med skolereformen Kunnskapsløftet fra 2006 hentet Kristin Clemet (H) politisk retorikk og teknologier fra den amerikanske utdanningsreformen No Child Left Behind: målbare resultater, standardiserte nasjonale prøver, sammenligninger, mer makt lokalt og heving av lærerkvalifikasjoner.»
Dette er ikke sant, og derfor er det heller ikke dokumentert i artikkelen. I stortingsmeldingen som lå til grunn for Kunnskapsløftet, er ordene «USA», «amerikansk» og «No Child Left Behind» nevnt null ganger. Etter min mening bør alle politikere forsøke å lære og inspireres av andre, både nasjonalt og internasjonalt. Det er også helt vanlig i utdanningspolitikken.
Men USA er ikke et særlig velvalgt eksempel, siden utdanningspolitikken varierer sterkt mellom de ulike statene. Noen stater kan vise til gode resultater, i andre er resultatene svært dårlige.
Det normale i Norge er at vi lærer mest, på godt og vondt, av de landene som står oss nærest og ligner oss mest. Men nordmenn har nok også reist på studietur til enkelte delstater i USA og Canada.
Norge var et av de siste landene, blant dem vi vanligvis sammenligner oss med, som fikk et nasjonalt kvalitetsvurderingssystem tidlig på 2000-tallet. Det var ikke inspirert av USA, men av utallige utredninger og debatter i Norge på 1980- og 1990-tallet.
I den grad vi nevnte USA den gangen, var det mest for å advare mot de dårligste amerikanske systemene. At vi ville satse på økt metodefrihet, bedre utdanning og mer etter- og videreutdanning for lærere, var noe vi greide å pønske ut selv – helt uten å tenke på USA.
Teksten er publisert i Aftenposten 30.1.25.