Hjem til jul
Hva er det som driver debatten i en retning som gjør at hjemmene fremstilles som et så farlig sted?
Publisert: 28. desember 2021
Forleden ble «sportsvaske» kåret til årets nyord. Hvis Språkrådet skulle ha kåret et av årets mest brukte ord, tror jeg kanskje det måtte ha vært ordet «sårbar».
Ordet «sårbarhet» er gjerne blitt brukt for å beskrive hvor sterkt samfunnet er i møte med kriser, trusler og konflikt.
Under pandemien er det blitt et ord som stadig oftere brukes for å beskrive mennesker. Studenter, barn og unge, eldre, syke, innvandrere, aleneboende, demente og homofile er bare noen av de gruppene som har vært omtalt som særlig sårbare.
Ordet blir brukt for å få frem at dette er grupper som er spesielt utsatt, og som trenger en eller annen form for beskyttelse eller hjelp.
Noen ganger kan det virke som det har gått inflasjon i bruken av begrepet. Andre ganger er det åpenbart riktig.
Best med en normal hverdag
Barn og unge er kanskje de som hyppigst blir omtalt som sårbare under koronaen. De trenger voksne som beskytter dem og vil dem vel. Det er best for barn at tilværelsen fortsetter å være så normal som mulig. Terskelen for å ty til inngripende tiltak bør derfor være høy.
At barn og unge får ha en så normal skolehverdag som mulig, er viktig for utvikling av faglige og sosiale ferdigheter. For en del barn kan barnehagen og skolen by på større spillerom og bedre fysiske utfoldelsesmuligheter enn de har hjemme. Det er også her barna møter vennene sine og kanskje får litt fri fra foreldre som krangler eller er veldig travle.
Alt dette er det bred enighet om.
Det som bekymrer meg, er måten politikere og fagfolk har begynt å snakke om dette på. Mange ser ut til å mene at den viktigste begrunnelsen for å holde skolene åpne under koronaen, er at barna må beskyttes mot sin egen familie.
Hvor omfattende er problemet?
«Vi er opptatt av at skolene skal være et trygt sted for barn som har det vanskelig hjemme», uttalte skolebyråden i Oslo før skolene likevel måtte stenge på grunn av problemer med bemanningen.
Ifølge Unicef mister barn «tilgang til trygge voksne personer» når skolene stenger. Og Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) mente at det måtte settes inn kompenserende tiltak da barna i Oslo måtte ha tre dagers hjemmeskole før jul. Skolene er nemlig en «fri-arena for barna som ikke har det trygt og godt hjemme».
Jeg har vært litt redd for å skrive dette. Det siste jeg ønsker, er å etterlate inntrykk av at jeg tar lett på vold og overgrep mot barn. Men jeg syns også det er galt at det blir etterlatt et inntrykk av at hjemmet og familien er et sted der barn ikke har tilgang til «trygge voksne».
Vi vet at mange barn blir utsatt for omsorgssvikt i hjemmet. Men hvor alvorlig og omfattende problemet er, er ikke helt lett å forstå.
Det har, ifølge Folkehelseinstituttet, vært en nedgang i rapportering av vold mot barn under pandemien, men noen mener at det kan skyldes underrapportering.
Ifølge NKVTS er 1 av 4 ungdommer blitt utsatt for vold eller overgrep, særlig mens det har vært hjemmeskole, under pandemien. Det er et sjokkerende høyt tall som, hvis det er riktig, må bety at skoleferiene er livsfarlige for titusenvis av barn.
Mindre mobbing
Hvis vi derimot leser Ungdatas store undersøkelse, så tegnes det et bilde av en ungdomsgenerasjon som stort sett har hatt det bra under pandemien, og som har håndtert utfordringene på en god måte.
Mange har selvsagt hatt det litt dårligere enn de ellers har det, blant annet fordi pandemien har begrenset muligheten til å delta i fritidsaktiviteter og på andre sosiale møter. Men forbausende mange har også hatt det bedre. De gjorde flere hyggelige ting med familiene sine og var mindre stresset.
Blåkors har opplevd en sterk nedgang i henvendelser om mobbing, og det er kanskje logisk: Barn og unge som ikke har det så bra på skolen, har hatt det bedre hjemme.
I Danmark viser undersøkelser at elevene har hatt det like bra – både sosialt og faglig – under som før pandemien. Symptomatisk nok var det ikke alle som trodde at resultatet kunne være riktig.
Fokus på problemer
Hva er det som driver debatten i en retning som gjør at hjemmene fremstilles som et så farlig sted?
Filosofen Lars Fr. Svendsen har flere ganger påvist hvordan det kan feste seg inntrykk hos mange som viser seg ikke å stemme når man studerer dataene nærmere. Nordmenn er for eksempel ikke så ensomme som mange tror, og arbeidslivet er ikke så «brutalt». Men hva er myter, overdrivelser og virkelighet når det gjelder barns trivsel på skolen og i hjemmet?
Det er nok også sånn at vi lettere fester oss ved negative nyheter enn ved de positive. NKVTS sine funn gjør selvsagt langt sterkere inntrykk enn undersøkelser som viser at mange foreldre under pandemien har deltatt mer i skolearbeidet og hatt bedre kontakt med barna sine.
Vi kommer heller ikke unna samfunnsforskningens hang til å fokusere på problemer. Eller de mange profesjonene og organisasjonene som er avhengige av at problemene oppleves som store på deres felt for at de skal tiltrekke seg oppmerksomhet og ressurser.
Politiske forskjeller
Fenomenet er dessuten ikke uten politiske undertoner. Venstre- og høyresiden har litt ulikt syn på familienes og statens rolle i barnas liv. En fremtredende SV-politiker sa en gang at det er «et forfeilet syn på barneoppdragelse å tro at foreldrene er de beste til å oppdra barn».
Han sa det for å understreke hvor viktig det er at barna går i barnehage. Og han har jo rett i at det er forskjell på lærere og foreldre. Lærere er profesjonelle. Foreldre er amatører.
Lærere skal, etter beste evne, se barna objektivt. De skal forsøke å like alle barn og elever like godt. Det er ikke lett, og de får det ikke alltid til. Undersøkelser har vist at lærere har en tendens til å like medgjørlige elever bedre enn de som er bråkete, og at de liker snille piker bedre enn urolige gutter.
Foreldre, derimot, ser sine barn subjektivt. Om de har urolige eller medgjørlige barn, spiller ingen rolle. Foreldre flest elsker barna sine, enten det er på grunn av deres kvaliteter eller til tross for deres problemer.
Derfor er det forskjell på å ta seg av andres barn og å være sammen med egne barn. Og for barna er det selvsagt også en stor forskjell. Dersom det er viktig å bli elsket, er det også viktig å være sammen med familien.
Vi vet at noen barn har det vondt hjemme. Vi bør gjøre alt vi kan for å hjelpe dem. Men skolens oppgave kan ikke primært være å beskytte barna mot deres egne familier.
Foreldres ansvar for barna sine er en viktig norm og moralsk forpliktelse. Det disiplinerer oss og gjør omsorg og oppdragelse til det naturlige og normale. Skolen kan ikke erstatte familien.
Heldigvis er foreldre flest trygge voksne. Og derfor er hjemmet fortsatt en trygg og god havn for de aller, aller fleste, også i julen.
Innlegget er publisert i Aftenposten 26.12.2021.
Relatert
Er norsk kulturpolitikk et rent subsidiesluk?
Energikrigen er ikke vunnet ennå
Russland har tapt energikrigen
Politikere må være næringsvennlige
Du kan mer enn du tror
