Hvordan hadde Europa sett ut om EU-motstanderne fikk bestemme?
Norge er definitivt tjent med et stabilt Europa. Det sikrer vi best gjennom å delta i et forpliktende samarbeid som fullverdig medlem av EU.
Publisert: 8. august 2018
I sin utmerkede bok om første verdenskrig beskriver Norman Stone hvordan den ekstreme nasjonalismen på begynnelsen av 1900-tallet erstattet det foregående århundrets liberale ortodoksi. Resultatet kunne vi observere i 1918: Milliontalls drepte og et kontinentet i ruiner.
Når vi i år markerer 100 år siden første verdenskrig, bør vi legge oss på minne at europeisk sikkerhet ikke er et trivielt forhold. Det var nettopp denne erkjennelsen som la grunnlaget for det europeiske fellesskap (senere EU) – og det er knapt mulig å overvurdere dens betydning for freden Europa.
Hvor viktig EU (eller i det minste velfungerende internasjonale institusjoner) er for fredelig sameksistens kan illustreres gjennom å studere foranledningen til første verdenskrig.
Som den britiske historikeren A.J.P. Taylor påpekte, var det ingen av statsmennene som ønsket krig – men i det som likevel endte med å utløse verdenskrigen, spilte en rekke ulike faktorer som opprustning, mobilisering og hemmelige allianser sentrale roller.
En underliggende årsak finner vi i den britiske og franske redselen for at Tyskland etter samlingen i 1870 skulle vokse seg for sterk, samtidig som tyskerne fryktet at Russland skulle vokse seg for sterk. Dette, kombinert med sterke nasjonale spenninger innad i det Habsburgske riket, gjorde at en krig ingen egentlig ønsket brøt ut.
Hadde EU eller en liknende organisasjon eksistert, ville Europa antakelig avverget katastrofen. Ikke fordi et mer samlet Europa hadde vært fri for nasjonale motsetninger, men fordi effektive institusjoner kan kanalisere motsetninger i politiske fora, framfor å løse uenigheter ved bruk av militære virkemidler.
Denne innsikten delte Europas «founding fathers». Statsmenn som Schuman, Monnet, Adenauer, Spaak og De Gaspieri ønsket således å knytte europeiske nasjoner sammen i et skjebne fellesskap – ikke for å oppløse nasjoner – men for å binde dem sammen.
Europa anno 2018 er mer urolig enn på lenge: Brexit, populisme, og Trumps konflikt med allierte, er alle forhold som truer stabiliteten. For oss i Norge innebærer det at vi må ta en ny debatt om hvordan vi skal forholde oss til europeisk sikkerhetspolitikk.
I en tid hvor det liberale demokrati og den liberale verdensorden er under press, er EU viktigere enn noensinne. Det innebærer at alle som ønsker å forsvare etterkrigsfreden har et ansvar for å styrke EU.
Dessverre har vi i Norge, gjennom å avvise EU-medlemskap, ikke vært villig til å ta vår del av ansvaret for freden i Europa. Det er i grunnen lite som er mer nedstemmende enn å observere norsk EU-debatt, især hvordan Nei-bevegelsen har lyktes med sin sterke nasjonalistiske og populistiske retorikk.
Slagordet «Nei til salg av Norge» er et ekko av Trump og Brexit, for ikke å glemme hvordan denne retorikken propaganderes av EU-fiendtlige krefter på ytre høyre. EUs betydning for fred i Europa blir simpelthen ignorert av Nei-bevegelsen. Og man må spørre: Hva hadde skjedd om det var Nei-bevegelsen i Norge som hadde formet etterkrigs-Europa? Hvordan hadde Europa sett ut dersom Monnet, Schuman, Adenauer, De Gaspieri og Spaak ikke hadde lyktes med sitt prosjekt? Og deler nei-bevegelsen virkelig synspunktet til Donald Trump om at det beste for Europa er at EU oppløses?
Et interessant paradoks kunne vi observere under Brexit-debatten, da flere mente det var skuffende at Storbritannia stemte for å forlate Unionen, samtidig som de mente at Norge ikke burde være med. Underforstått – det er fint at britene forplikter seg til å sikre freden i Europa, men det gjelder visstnok ikke for Norge. Historien har lært oss farene ved et Europa som ikke er institusjonelt knyttet sammen. Statsmenn med gode intensjoner er ikke nok, noe Jean Monnet minnet oss om med ordene: Intet er mulig uten mennesker. Intet er varig uten institusjoner.
Norge er definitivt tjent med et stabilt Europa. Det sikrer vi best gjennom å delta i et forpliktende samarbeid som fullverdig medlem av EU.
Artikkelen er publisert hos Dagbladet 6.8.18.
Relatert
EUs verdigrunnlag er rettslig prøvbart
EUs verdigrunnlag følger av artikkel 2 i Traktaten om Den europeiske union. Regelen ses av flere som en politisk erklæring, uegnet for rettshåndhevelse. EU-domstolen deler ikke dette syn. At en dom om dette feller Ungarn for krenkelser av EU-retten under Fidesz’ regimet, er mer naturlig enn tilfeldig.
Vil populismen definere Europa i vårt århundre?
Ullevål sykehus-saken: Oslo tingrett kan komme i en vanskelig situasjon
Jordbrukspolitikken i Norge og EU blir likere
Kan et EU-medlemskap styrke norsk jordbrukspolitikk?
Sentralbankens stilling i EU
Etter synsmåten i dag har sentralbankene i industrialiserte land en selvstendig stilling overfor politiske myndigheter. Men slik har det ikke alltid vært, heller ikke i EU-statene. Holdninger har skiftet med tiden, behovene, erfaringene og konvensjonell visdom.