EU og EØS

EUs nye arbeidslivsbyrå: Hvor står dere, Ap?

Spørsmålet er ikke om EØS-avtalen bør sies opp, men hva som kan gjøres for å motvirke de negative følgene av prinsippet om fri bevegelse av arbeidskraft som følger med EØS-avtalen. Jan Erik Grindheim i Dagsavisen.

Jan Erik Grindheim

Publisert: 28. april 2019

I de 25 årene vi har hatt EØS-avtalen, har det vært bred politisk enighet mellom Høyre, Arbeiderpartiet, KrF, Venstre og i stor grad også Fremskrittspartiet om at denne avtalen har vært spesielt viktig for Norge, for norske bedrifter og arbeidsplasser, og at den må forsvares mot de partiene og politikerne som arbeider mot den. Det vil si Rødt, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet, deler av Ap og nå også Frp.

Dersom vi ser nærmere på de politiske partienes programmer, er ikke Rødt, SV og Sp bare imot EØS-avtalen, men generelt sett det som kalles multilaterale avtaler for internasjonal handel og investeringer. Det vil si avtaler som utvikles av flere land i fellesskap for å oppnå et felles beste. Slike avtaler vil Rødt, SV og Sp si opp, og innføre bilaterale avtaler ut fra norske interesser i stedet.

Dette er samme type politikk Brexit-forkjemperne i Storbritannia og president Donald Trump i USA arbeider for, som et alternativ til det som ofte kalles den liberale orden for internasjonalt samarbeid gjennom multilaterale avtaler. Her er norsk venstreside altså på linje med de nasjonalistiske partiene på ytterste høyre fløy i Europa og deres kamp mot EU.

EØS-avtalen har utvilsomt skapt enkelte utfordringer knyttet til norsk arbeidsliv, spesielt som følge av den frie bevegelsen av arbeidskraft i EUs indre marked. Det gjelder ikke minst for enkelte lavtlønnete grupper, som ikke har fått del i den sterke reallønnsveksten norske arbeidstakere generelt sett har opplevd siden EØS-avtalen ble iverksatt for 25 år siden. Det viser mye av forskningen på Norges forhold til EU.

Men EØS-avtalen har også gjort sitt til at norsk næringsliv går godt og at det i dag er sysselsettingsvekst i alle norske fylker. Spørsmålet er derfor ikke om avtalen bør sies opp, men hva som kan gjøres for å motvirke de negative følgene av prinsippet om fri bevegelse av arbeidskraft som følger med EØS-avtalen.

Ett tiltak Regjeringen Solberg har fremmet i den sammenheng, er å gi sin støtte til EU-kommisjonens forslag om å opprette et nytt arbeidslivsbyrå for EUs indre marked. Akkurat nå diskuterer medlemslandene i EU hvor byrået skal plasseres, men når det er på plass i løpet av 2019, skal det arbeides for å (1) sikre at EUs regler på arbeidslivsområdet håndheves på en rettferdig, enkel og effektiv måte i alle EUs medlemsstater, (2) støtte medlemsstatene i saker som angår mobilitet over landegrensene, for eksempel den frie bevegelsen av arbeidstakere og koordinering av trygdeordninger, og (3) fremme et samarbeid mellom medlemsstatene om å bekjempe uredelighet og utnyttende forhold i arbeidsmarkedet.

Men dette har partiene på venstresiden så langt gått imot, og selv Arbeiderpartiets nestleder, Hadia Tajik, sa i forbindelse med en debatt om det nye arbeidslivsbyrået for ett år siden at det er uaktuelt for hennes parti å være med på at «det skal lages reguleringer fra annet hold enn norsk» (Dagsavisen 12.04. 2018).

Norske politikere deltar ikke i diskusjonene rundt dette byråets mandat og virkeområde, siden Norge ikke er medlem av EU. Men gitt at det er knyttet til EUs indre marked, er det EØS-relevant, og vi vil måtte ta stilling til hvordan Norge skal forholde seg til dette byrået når det opprettes. Regjeringen støtter norsk tilslutning, men gjør opposisjonen det?

Artikkelen er på trykk i Dagsavisen 26.4.19. Les også notatet kronikken bygger på:

https://www.civita.no/publikasjon/vil-et-europeisk-arbeidslivsbyra-styrke-eus-indre-marked