EU-retten og abort
BREV nr. 92
Abort er et følsomt tema. På ulikt moralsk, etisk og religiøst grunnlag trekker velgere ulike konklusjoner, og synspunktene varierer fra land til land. Dette tilsier at EUs lovgiver er tilbakeholden. EU-retten omfatter ikke abort direkte, men den spiller likevel en viss rolle.
Publisert: 13. januar 2026
Etter artikkel 168 om folkehelsen i Traktaten om Den europeiske unions virkemåte, skal EU respektere medlemsstatenes ansvar for å fastsette sin helsepolitikk og for å organisere og yte helsetjenester. Medlemsstatene fastsetter helsetjenestene og fordeler budsjettmidlene. Hvordan EU-statene innretter sitt helsestell er i hovedsak opp til hver medlemsstat, særlig hvilke tjenester som skal tilbys og vilkårene for det.
Retten til liv kom inn i den irske forfatning da følgende bestemmelse ble vedtatt (1983): «The State acknowledges the right to life of the unborn and, with due regard to the equal right to life of the mother, guarantees in its laws to respect, and, as far as practicable, by its laws to defend and vindicate that right» (artikkel 40.3.3). Lovgiver ville sikre rettstilstanden ved grunnlovsendring for å hindre en domstolskapt, liberal utvikling slik som i USA (Roe v Wade, 1973). Vanlig lovgivning fastsatte regler for svangerskapsavbrudd. Abort var straffbart, med unntak av situasjoner hvor det var en ‘virkelig og vesentlig risiko’ for kvinnens liv, noe som kunne omfatte risiko for selvmord. Praksis var streng og omstridt.
Irsk høyesterett hadde fastslått at det å medvirke til abort utenlands var i strid med bestemmelsen i forfatningen. En studentgruppe drev opplysningsvirksomhet om klinikker i Storbritannia, hvor abort ble utført. Dette kom i 1991 opp ved en irsk domstol, som rettet spørsmål til EU-domstolen i saken (C-159/90, Grogan). EU-domstolen slo fast at medisinsk avslutning av svangerskap, som er lovlig i EU-staten aborten skjer, er en tjeneste etter EU-retten. En svanger kvinne har bevegelsesfrihet etter EU-retten, og kan søke helsetjenesten i en EU-stat hvor abort er lovlig.
Studentgruppen hadde imidlertid ingen økonomisk tilknytning til abortklinikkene, og informasjonen de ga var derfor ikke en del av klinikkenes tjenestetilbud. Forbindelsen mellom studentenes virksomhet og tjenesteleverandør var derfor for svak til at den irske rettstilstand kunne bedømmes som en restriksjon etter EU-retten. Spørsmålet falt da utenfor EU-domstolens domsmyndighet. EU-domstolen nevnte imidlertid at virksomheten kunne ses i lys av ytringsfriheten. Saken illustrerte EU-domstolens varsomhet med å gå inn i tematikken rundt abort.
Det hører her med at mange kvinner fikk bistand fra irske ‘velferdsklinikker’. Denne sak endte ved Den europeiske menneskerettighetsdomstol (Open Door and Dublin Well Woman v Ireland, 14235/88), som kom til (1992) at hensynet var legitimt, men den irske regulering var i strid med Den europeiske menneskerettighetskonvensjons ytringsfrihet.
Maastricht-traktaten ble forhandlet på denne tid, og Irland fikk godkjent en protokoll som hadde denne ordlyd: «Ingen bestemmelse i traktatene, i traktaten om opprettelse av Det europeiske atomenergifellesskap eller i traktater og akter som endrer eller utfyller de nevnte traktater, berører anvendelsen i Irland av artikkel 40.3.3 i Irlands forfatning» (Protokoll 35 til Maastricht-traktaten). Den har senere mistet betydning, for begivenhetene førte etter hvert til irsk lovgivning som tillot irske kvinner å få svangerskapsavbrudd i Storbritannia. I en folkeavstemning i 2018 om abort stemte 66 prosent for liberalisering av lovgivningen. Den irske forfatning artikkel 40.3.3 ble endret slik: «Provision may be made by law for the regulation of termination of pregnancy.» Endringen har gitt en moderne irsk abortlovgivning, som er mer på linje med flertallet av andre EU-stater.
Det er imidlertid store forskjeller mellom nasjonal abortlovgivning i EU-statene ut fra ulike holdninger og vurderinger. Det er for eksempel ulike prosedyrer for avgjørelsen; ulike frister for en ‘normalabort’; ulike kriterier for senere svangerskapsavbrudd, som for eksempel fosterskader, kvinnens helse, sosiale forhold, svangerskap som følge av kriminell handling med videre.
Noen ord om nærhetsprinsippet1Se BREV nr 18 om prinsippet. kan her passe. Prinsippets politiske side medfører at EU-statene ikke tildeler EU myndighet på områder hvor mål for et tiltak like godt eller bedre kan oppnås av EU-statene selv. EU-statene har derfor ikke ønsket å tildele EU myndighet for denne helsetjeneste. Men prinsippet har også rettslig betydning: EU-institusjonene, herunder EU-domstolen, skal ta hensyn til prinsippet ved anvendelsen av EU-retten. Slik tilbakeholdenhet i abortspørsmål går godt sammen med prinsippet.
Videre bør nevnes EU-rettens regler om erstatning til voldsofre. Dette er en del av justissamarbeidet, og faller utenfor EØS-avtalen. En viss lovtilnærming, basert på generelle minstestandarder, er gjennomført ved direktiv 2012/29 om rettigheter, støtte og vern av ofre for kriminelle handlinger. Direktivendringer er for tiden til behandling i ‘trilog’, som er forhandlinger mellom Rådet, Parlamentet og Kommisjonen. Den settes i gang når Parlamentet og Rådet ikke blir enige om et lovforslag. Parlamentet har foreslått en referanse til abort på denne måte: «… access to comprehensive medical care services, including sexual and reproductive healthcare services, especially access to safe and legal abortioncare, for victims.» (Uthevet her.)
En direktivregel kan imidlertid ha direkte virkning, om den er formulert som en rettighet. Da skal regelen gis virkning i den nasjonale rettsorden. For EU-stater med en streng abortlovgivning vil det naturlig nok være vanskelig å godta en slik direktivregel. Om rettigheten derimot tar forbehold om nasjonal rettsregulering, vil det hjelpe. En forsiktig tilnærming gjenspeiler den følsomme karakter abort har, og at nasjonale holdninger og regler bør ha prioritet.
I denne sammenheng kan nevnes at en gruppe velgere har tatt et borgerinitiativ.2Se BREV nr 86 om borgerinitiativ. Initiativet, My Voice, My Choice: For Safe and Accessible Abortion, fikk tilslutning fra nær 1,2 millioner EU-borgere. Initiativet tok som utgangspunkt at mer enn 20 millioner kvinner i EU ikke har tilgang til sikker aborthjelp. Dette setter kvinner i fare for fysisk skade, men kan også føre til utilbørlig økonomisk og mental belastning for kvinnene og familiene. Disse kvinner tilhører i mange tilfelle marginaliserte grupper, som minst tåler belastningene ved usikre aborter.
Europaparlamentet vedtok i desember 2025 en resolusjon med 358 mot 202 stemmer (79 avsto). Resolusjonen er sendt til Rådet og Kommisjonen. Kommisjonen oppfordres til, i samsvar med borgeinitiativet, å foreslå lovgivning om en økonomisk støtteordning som skal understøtte seksuell og reproduktiv helse i medlemsstatene. Målet er en «opt-in mechanism open to Member States …, with EU financial support to ensure solidarity, without interfering with nationals laws and regulations», og som skal gi «safe termination of pregnancies, in accordance with their domestic law, for anyone in the EU who still lacks access to safe and legal abortion» (resolusjonen punkt 2). Kommisjonen vil ventelig legge frem forslag i løpet av 2026.
I likhet med en del andre helserelaterte tiltak som tvangssterilisering, eutanasi/aktiv dødshjelp, genteknologi med mer, er abort omstridt. Helsetjenestenes innhold må dertil generelt kunne sies å være mindre sentralt for EU-samarbeidets tradisjonelle mål og virkemidler. Men likevel vil EU-retten sikre bevegelsesfrihet og pasientrettigheter, som i mange tilfelle kan gjøre det mulig å benytte seg av slike helsetjenester i andre EU-stater. Markedslogikken spiller på denne måte en rolle også i helsesektoren.
EU-statenes varsomhet med å tildele kompetanse, og EU-institusjonenes tilbakeholdenhet når myndighet utøves, passer for slike spørsmåls karakter av samvittighetssaker, men også til behovet for å finne en balanse mellom status quo og en forsvarlig eller nødvendig utvikling. Dette er en balansert politikk om abort i EU-samarbeidet.
Relatert
Er norsk jordbrukspolitikk helt spesiell?
Den tunge veien tilbake
Hva britene fikk – og hva de tapte
Island og euroen
Island vil siste lørdag i august avgjøre om medlemskapsforhandlinger med EU skal gjenopptas. Regjeringen har fått utarbeidet en ekspertrapport om økonomiske fordeler og ulemper for Island ved å bruke euro. De økonomiske hensyn er vesentlige, men vil neppe alene være avgjørende.
Britenes nei til EU sjokkerte – og varslet en ny tid
Kort oversikt over EUs traktatrett
EU-samarbeidet er utviklet siden 1951 gjennom flere traktater og traktatendringer – frem til siste formelle endring, ved Kroatias tiltredelse 2013. Teksten gir en summarisk oversikt over utviklingen.