Vi trenger forskning på friskoler
Hvorfor er ikke venstresiden mer nysgjerrig på hva friskolene kan bidra med?
Publisert: 14. desember 2023
Tidlig på 2000-tallet ble det satt i gang forskning på friskolenes betydning i det norske skolesystemet.
Denne forskningen ble avbrutt da vi fikk en rødgrønn regjering i 2005. Loven ble strammet inn, og det kom ikke mer forskning.
Da jeg ledet en debatt om friskolene på Arendalsuka i sommer, spurte jeg panelet, som besto av skolepolitikere, om de nå kunne tenke seg å ta initiativ til å få frem mer forskning på friskolene.
Venstresidens representanter svarte nei. De mente at det ikke var behov for mer kunnskap eller forskning.
Det er synd.
Friskoler bidrar i seg selv hverken til høyere eller lavere kvalitet på et lands skolesystem. Det er måten friskolene er finansiert og regulert på, som avgjør om de bidrar negativt eller positivt. Derfor burde det være interessant å studere hvordan ulike land regulerer og finansierer sine friskoler, og hvordan friskolene påvirker kvaliteten på alle skoler.
PISA-undersøkelsene sier ingenting om årsakene til at landene skårer som de gjør, om endringer over tid eller om årsakene til forskjeller mellom land. Til det kreves det annen forskning og ytterligere undersøkelser.
Men PISA-rapportene inneholder et vell av interessant informasjon som bør kunne vekke nysgjerrigheten hos både politikere og forskere.
For å ta ett lite eksempel:
PISA-forskerne har sett på sammenhengen mellom muligheten til å velge skole og om skolen er preget av høy faglig kvalitet (i dette eksemplet i matematikk) og sosioøkonomisk rettferdighet («performance» og «fairness»).
De deler landenes skolesystemer i fire grupper:
I gruppen Low performance – Low fairness finner vi blant andre Romania, Mongolia og Bulgaria.
I gruppen Low performance – High fairness finner vi land som Hellas, Chile og Thailand.
I gruppen High performance – Low fairness finner vi blant andre Singapore, Polen og Sveits.
I gruppen High performance – High fairness finner vi land som Japan, Canada og Danmark.
Dette skal ikke tas altfor bokstavelig.
Mange land ligger i nærheten av «midten», og utfallet kunne blitt annerledes, hvis «performance» og «fairness» hadde blitt definert annerledes enn PISA-forskerne gjør. Dersom de for eksempel hadde målt lese-ferdigheter i stedet for matematikk-ferdigheter, kunne fordelingen blitt en annen.
Det er alltid noen overraskelser i et slikt materiale, men for de aller fleste landene er likevel plasseringen omtrent som forventet. Norge, for eksempel, skårer relativt høyt på «fairness», men er så vidt på gal side når det gjelder «performance» (altså i dette tilfellet i matematikk).
Den beste plasseringen å få, er selvsagt i gruppen høy «performance» og høy grad av «fairness», det vil si at landet har en skole som holder høy faglig kvalitet og er sosioøkonomisk rettferdig. Der finner vi som regel også flere av de landene vi liker å sammenligne oss med, som for eksempel Finland, Danmark, Sverige og Nederland.
Det interessante jeg vil frem til her, er imidlertid sammenhengen mellom kvaliteten på skolesystemet og muligheten til å velge skole. Blir skolen dårligere og urettferdigheten større, dersom mange elever går på friskoler, slik mange norske politikere ser ut til å tro?
Det virker ikke sånn.
Det viser seg nemlig at andelen som går i offentlig skole er lavest, og at andelen som går i friskoler er høyest, i de landene som skårer best.
I de landene som har et skolesystem som både er kvalitativt godt og rettferdig, går ca. 24 prosent av elevene på friskoler, mens ca. 70 prosent går på offentlige skoler.
I de landene som har det dårligste skolesystemet, er de samme tallene henholdsvis i 2 prosent og 88 prosent.
Dette sier ingenting om årsaker.
Vi kan altså ikke konkludere med at skolesystemet blir kvalitativt bedre og mer rettferdig av at flere elever går på friskoler. Men vi kan, i enda mindre grad, trekke den motsatte konklusjonen.
Poenget mitt er bare dette: Slike data bør vekke nysgjerrigheten hos dem som gjerne vil skape en best mulig skole for flest mulig. At de ikke gjør det, er i seg selv ganske tankevekkende.
Mer fra bloggen
Kunnskapsbasert eller stemningsbasert skolepolitikk?
Å lære bokstavene er ikke teori
Skolepolitikk
På vei mot obligatorisk heldagsskole – men har folk skjønt det?
Skolepolitikk
Lisa gikk til fellesskolen
Hvem har hørt om «den største reformen» i Arbeiderpartiets program for 2025 – 29?
