Høsten 2024 nedsatte regjeringen et offentlig utvalg «for framtidens fellesskole».

Utvalget fikk et viktig og omfattende mandat. I en kortversjon kan vi blant annet lese at Fellesskoleutvalget skal vurdere følgende:

• Hvilke trekk ved samfunnsutviklingen som utfordrer skolen i årene som kommer.
• Hvordan skolen bør utvikles for å håndtere krav og forventninger.
• Hva barn og unge trenger å lære for å kunne leve gode liv i framtidens samfunn, og hva det er skolens oppgave å ta ansvar for.

I lys av dette skal utvalget også «vurdere på overordnet nivå hvilke endringer som må gjøres av innhold, omfang og organisering i skolen for at den skal ruste elevene til å møte framtidens utfordringer. Utvalget skal se på hvilken rolle og funksjon skolen som institusjon bør ha i et 20-årsperspektiv.»

Selv hadde jeg lenge etterlyst et slikt utvalg, og jeg var derfor positiv til at utvalget ble nedsatt. Jeg har riktig nok kritisert begrepet «fellesskole» og ekskluderingen av friskolene i arbeidet, men ellers mener jeg at arbeidet er viktig.

Grunnen til at arbeidet er viktig, er blant annet at vi, både i Norge og andre land, ser at skolen møter nye og store utfordringer, at den på flere områder har problemer, og at vi ikke har tilstrekkelig kunnskap om årsakene til problemene eller hva vi bør gjøre med dem. Et bedre kunnskapsgrunnlag kan gjøre det lettere å skape en viss konsensus om hva som bør gjøres, slik at skolepolitikken blir mer kunnskapsbasert, stabil og forutsigbar over tid.

Men hva er poenget med å nedsette et slikt utvalg, hvis regjeringen ikke har tid til å vente på utvalgets utredning, som etter planen skal komme tidlig i august?

Det er vanskelig å forstå.

Senest i går ble det annonsert i NRK at regjeringen vil gjennomføre en «massiv endring av skolehverdagen» for de yngste elevene.

Elevene skal leke mer, men også lære å lese, skrive og regne. Eller som statsministeren utdypet det i sin tale til Arbeiderpartiets landsstyre senere på dagen: «Det kan bli færre fag, annerledes bruk av timer, eller færre timer» – hvilket også betyr at det kan bli mer obligatorisk SFO, som igjen betyr at vi gradvis får en heldagsskole, slik Arbeiderpartiet også har programfestet.

Fagene som kan forsvinne i småskolen, er KRLE, samfunnsfag og engelsk.

Jeg har skrevet om denne veien til heldagsskolen tidligere.

Dette var nemlig ikke den første gangen Arbeiderpartiet varslet om de samme «store endringer i skolen», så i og for seg var dette et godt «innsalg» av en repetisjon til NRK.

Men heller ikke denne gangen ble det klart hva regjeringen til slutt vil gjøre. Regjeringen har nemlig gitt Utdanningsdirektoratet i oppdrag å komme med råd om hvordan skoledagen på første og annet trinn bør legges om. De «store endringene» på småskoletrinnet er altså fortsatt i støpeskjeen.

Og dette er ikke det eneste oppdraget Utdanningsdirektoratet har fått.

Direktoratet har også fått i oppdrag å foreslå et helt nytt system for prøver i grunnskolen. Systemet med (til dels frivillige) kartleggingsprøver og nasjonale prøver skal skrotes og erstattes med et omfattende system for såkalte læringsstøttende prøver. Også dette er en omlegging av meget stor praktisk og prinsipiell betydning, som skjer nesten uten at kunnskapsministeren har invitert til offentlig debatt.

Regjeringen vil også ha en mer praktisk skole, 15 minutter med lesing hver dag, null «skjerm» for de yngste elevene, bortvisning av problematiske elever og «innholdslister» i læreplanene.

Dette innebærer mange tiltak som skolene og lærerne selv blir henvist til å gjennomføre, uten at det stilles nye virkemidler til disposisjon, men det er lite helhetlig politikk, slik det offentlige utvalget har blitt bedt om å utrede.

Noe av det regjeringen gjør, blir foreslått eller gjennomført på intuisjon eller basert på en eller annen tidsånd eller stemningsbølge, mens andre ting altså blir overlatt til Utdanningsdirektoratet å gi råd om.

Om regjeringen underveis rådfører seg med det offentlige utvalget som har fått i mandat å vurdere det hele, vet jeg ikke. Men hvis den ikke gjør det, må det være nokså frustrerende for utvalget.

Og det er synd, siden det er opplagt at regjeringen ikke alltid har et godt eller entydig kunnskapsgrunnlag for det den foreslår.

Forholdet mellom leking og læring i småskolen er et godt eksempel:

Jeg har lenge argumentert for at det som omtales som «evalueringen av seksårsreformen», og som er den forskningen som det vises til når det skal begrunnes at de yngste elevene har fått en for «teoritung», «akademisk» eller «stillesittende» hverdag, er feiltolket og feilfremstilt.

Det denne, nokså begrensede, forskningen viser, er at 70 prosent av lærerne i 2001 oppga at de brukte mye tid til lek som barna selv tok initiativet til. I 2021 var det ca. 50 prosent av lærerne som oppga det samme. Men samtidig brukte lærerne i 2021 mer varierte undervisningsformer og mer fleksible undervisningsøkter enn de gjorde i 2001.

Mange lærere har rett og slett blitt mye flinkere til å undervise de minste.

Lærerne sa i 2021 at de varierte mellom høytlesning (52 prosent), frilek (47 prosent), lek tilrettelagt av lærer (42 prosent), bruk av helklassesamtaler (44 prosent), og at lærer forteller og gjennomgår (45 prosent).

92 prosent oppga at de gjennomførte uteskole, og 85 prosent gjorde dette minst én gang i uken.

Samtidig ble det fokusert mye sterkere på å lære å lese og skrive, det vil si alfabetisering, som alltid har vært skolens kjerneoppgave. Mens 37 prosent sa at de arbeidet med skriftspråkstimulering i 2001, oppga 97 prosent av lærerne at de arbeidet med bokstavinnlæring daglig eller flere ganger i uken i 2021.

Elevene i småskolen trives også veldig bra.  

At så mange likevel har fått det for seg at elevene nå leker for lite og har en for «akademisk» hverdag, er rett og slett vanskelig å forstå.

Selvsagt kan enda flere lærere bli flinkere til å tilby elevene en variert og mer fysisk utfoldende hverdag, men det er jo ikke noe man bare kan vedta. Det trengs kompetanse, men det trengs også skolebygg og -arealer som er tilrettelagt for mer variert og lekbasert opplæring. Er politikerne klar over det?

Fellesskoleutvalget, som publiserer en del av sine bakgrunnsnotater, har det samme inntrykket som jeg har:

«Noen vil hevde at det bare er fri lek som er ekte lek, mens alle former for voksenstyrt eller vokseninitiert lek som skal oppnå et mål, ikke kan kalles lek. Begge former for lek kan være viktige i skolen.

I media og i samfunnsdebatten framstilles ofte skoledagen på de laveste trinnene som mer stillesittende og teoritung og med mindre lek enn det evalueringen av seksårsreformen viser at den er. Det ser ut som om både politikere og media underkommuniserer det gode arbeidet som allerede gjøres i skolen, noe det er viktig at utvalget er bevisst om.»

Også på andre områder formidler regjeringen myter om norsk skole.

Kunnskapsministeren har kalt norsk skole for en «stillesittende og teoritung test- og iPad-skole». Men det er en karikatur.

Både hun og statsministeren sier at elevene går to år lenger på skolen enn vi gjorde før 1997, da vi fikk 10-årig grunnskole, og at vi går to år mer uten at vi lærer mer.

Men begge deler er misvisende.

Antall år på skolen sier i seg selv ingenting om undervisningstid eller om undervisningstid i kjernefagene. I Norge går vi mange år på skolen, men vi har ikke et spesielt høyt antall undervisningstimer generelt eller i kjernefagene. Vi ligger snarere litt lavt i forhold til andre land.

Det er heller ikke sant at vi ikke lærer mer:

Da leseundersøkelsen PIRLS kom i 2017, viste den en klar fremgang for elever på 4. og 5. trinn. Forskerne konkluderte med at det blant annet skyldtes tiltak som ble iverksatt tidlig på 2000-tallet.

I 2018 ble boken «20 år med TIMSS og PISA» publisert. Den viste et langt mer nyansert og positivt bilde enn mange den gangen tegnet. Forskerne skrev: «Sammenligninger over tid viser at norsk skole har vært preget av en nedgang etterfulgt av en oppgang, og vi ser at læringsmiljø og skoleklima rapporteres å være betydelig bedre enn tidligere.»

I 2022 ble det publisert en omfattende studie av skoleforskeren Lars Kirkebøen. Han kunne konstatere at Osloskolen de siste cirka 20 årene hadde prestert bedre og hadde større fremgang enn skolen i andre deler av landet, og at den løftet de faglig svakeste elevene mest.

Vi kan heller ikke unnlate å nevne at vi de siste tiårene har hatt en historisk høy innvandring, og at dette også betyr at vi har fått mange elever inn i norsk skole som enten ikke selv har behersket norsk, eller som har foreldre som ikke gjør det, og som ikke er fortrolige med norsk kultur. Det har ikke gjort oppgaven for skolen lettere.

Nyansene forsvinner også når det snakkes om «skjerm i skolen». Det er forskjell på mobiltelefoner og digitale læremidler. Og «skjerm» er ikke det samme som sosiale medier, slik noen later til å tro.

Det er ikke et problem i norsk skole at 1.- og 2.-klassinger er på sosiale medier på skolen, slik statsministeren antydet i Politisk kvarter i går. Skolens digitale læremidler vil normalt ikke gi fri adgang til sosiale medier for så unge elever. Og i den grad de har med seg smart-telefoner på skolen, er de ikke med inn i undervisningen.  Sosiale medier kan nok være et problem også for så unge barn, men da er det fritiden og ikke skoletiden som er problemet.

Det offentlige utvalget som ble kalt Skjermbrukutvalget, ga oss en balansert og nyansert fremstilling av situasjonen i skolen. Men også det utvalget ble delvis lagt i skuffen. Og det er synd, for noe av det som fremgikk av utvalgets utredning, var at bruken av «skjerm» i skolen fungerer bedre nå enn for noen år siden. Og igjen kan det ha sammenheng med at skolen også på dette området gradvis er blitt bedre til å håndtere noe som er nytt.

Det er ikke lett å dokumentere det, men jeg, og flere med meg, mener at det er tegn i tiden som tyder på at vi er blitt mindre opptatt av å føre kunnskapsbasert politikk i Norge. Det virker av og til som at det ikke lenger er den samme tålmodigheten eller muligheten til å gjennomføre de prosessene som skal til for å sørge for at politikken er så kunnskapsbasert som mulig. Tempoet er blitt høyere, kravet om raske løsninger på komplekse problemer er stort, og mange politikere faller for fristelsen til å velge løsninger som er opportune.

Det er synd, hvis det er sant, for det kan ha mange negative konsekvenser.

En av dem er at det blir mindre interessant for fagfolk, forskere og eksperter å bruke tid på å sitte i de offentlige utvalgene som skal gi politikerne det kunnskapsgrunnlaget de trenger.

Kunnskapsministeren sier i dag at hun ikke vil legge alt arbeid på is, bare fordi et offentlig utvalg arbeider parallelt.

Det er det heller ingen som forlanger.

I formildende retning må det også sies at regjeringen har sagt at de ulike rådene som den får, og de reformene den har lansert, etter hvert skal sees i sammenheng.

Spørsmålet er likevel hvor klokt det er å gripe direkte inn i det som er utvalgets mandat, dels ved å dele ut samtidige utredningsoppdrag til andre, og dels ved stadig å (re)lansere nye endringer i skolen.

Det er et utbredt politisk ønske at elevene i norsk skole skal få mer tid til å konsentrere seg, fordype seg, se ting i sammenheng og trene på utholdenhet.

Det kunne også en del politikere trenge.