Skole, elever, friskole, barn som løper — iStockphoto.com

Lisa gikk til fellesskolen

Et godt navn på skolen kan rett og slett være skolen.

Publisert: 1. oktober 2025

For en tid tilbake nedsatte regjeringen et utvalg som skal utrede hva som skal og vil være skolens rolle, utfordringer og oppgaver i fremtiden.

Det er et initiativ jeg støtter, og som jeg selv har tatt til orde for flere ganger før.

Samfunnet, og dermed skolens oppgaver og utfordringer, er i sterk endring, og hvis disse forholdene skal belyses på en god måte, krever det noe annet og mer enn en ofte polarisert og overfladisk skolepolitisk debatt.

Forleden arrangerte utvalget en stor konferanse for å få innspill til arbeidet. For å trekke trådene tilbake til tidligere tider og forsøke å se fremover, var også Kristin Halvorsen og jeg invitert.

Noe av det mest interessante jeg hørte på konferansen, var utvalgsleder Bjørn Haugstads innledning, der han skisserte hvilke utviklingstrekk som nå påvirker skolen og hvilke konsekvenser de kan få.

Det var særlig tre ting som, sett med mine øyne, var slående ved innlegget hans:

For det første:

Noen av de utviklingstrekkene som påvirker oss og skolen mest i dag, fantes i det hele tatt ikke da jeg var utdannings- og forskningsminister, selv om det, tross alt, ikke er veldig lenge siden.

«Det postfaktuelle samfunnet» befant seg fortsatt i en fjern fremtid, og sosiale medier fantes ikke. Den sterke polariseringen som vi nå ser i mange samfunn, var heller ikke noe stort tema.

Den teknologiske utviklingen var ikke nådd på langt nær så langt. Smart-telefonen og Facebook kom to – tre år etter at jeg gikk av som statsråd. Ipad’en kom seks år etter.

Andre utviklingstrekk var mer kjente, som for eksempel den mer negative formen for individualisering, rettsliggjøring og kravmentalitet, men det hadde på langt nær kommet så langt som i dag.

Det andre som var svært slående med Haugstads innledning, er at utviklingstrekkene ikke oppstår i skolen, men utenfor skolen.

Det er altså ikke skolen som i utgangspunktet gjør noe feil. Det er skolen som må håndtere ekstremt vanskelige situasjoner som den umulig kan være fullt ut forberedt på. Og som Kristin Halvorsen sa: Heller ikke hun, som politiker, så hvor utfordrende Ipad’en og «skjermene» kunne bli. Det virket, tvert om, riktig og fornuftig at skolen skulle ta i bruk de nyeste redskapene for læring.

Det tredje som var slående, er at dette ikke er særnorske, men internasjonale utviklingstrekk. Skolediskusjonen i Norge er derfor forbausende lik diskusjonen i mange andre land.

Og jo mer man tar dette innover seg, jo dummere virker en del av den skolepolitiske debatten her hjemme. Norske elever leser ikke dårlig i dag på grunn av en politisk beslutning som ble fattet i 2005 eller 2015. Den kan ha medvirket, selvsagt, både positivt og negativt, men årsaksforholdene er som regel langt mer komplekse.

Utvalgslederens innledning gir, etter min mening, grunn til å ha forventninger til utredningen som kommer. La oss håpe at den, slik regjeringen ønsker, bidrar til en åpen og omfattende diskusjon om skolens oppgaver og rolle i fremtiden.

Samtidig må jeg dessverre si at jeg syns regjeringen har gjort en stor og merkelig tabbe da den satte ned dette utvalget.

Den har gitt utvalget et ideologisk ladet oppdrag og navn: Det er ikke skolen, men «fellesskolen» det skal handle om.

«Fellesskolen» er kodeord for den offentlige skolen, altså der ca. 95 prosent av grunnskoleelevene og over 90 prosent av elevene i videregående går.

Ordet «fellesskole» er åpenbart ment å gi assosiasjoner til fellesskap, likhet og inkludering, men det virker, paradoksalt nok, ekskluderende. For «fellesskolen» omfatter ikke friskolene. De er holdt helt utenfor mandatet og arbeidet. De er hverken representert i utvalget eller i den referansegruppen som er opprettet, enda de har bedt om å få være med.

Friskolene er ikke offentlig eide skoler, men de er i all hovedsak offentlig finansiert, regulert og kontrollert. Så hvorfor står de utenfor fellesskapet?

«Fellesskolen», altså den offentlige skolen, er ikke ett herlig fellesskap. Det er tusenvis av små fellesskap som er veldig forskjellige, men som også har noe til felles. Og slik er det med friskolene også: De er små og ulike fellesskap som har mye til felles med hverandre og med den offentlige skolen.

Elever som går på ungdomsskolen på Hovseter skole i Oslo, for eksempel, kan ha mye mer til felles med de elevene som går på ungdomstrinnet på Rudolf Steinerskolen på Hovseter enn med de elevene som går på Harstad ungdomsskole.

Og ja, friskolene er annerledes enn mange offentlige skoler. Men alle skoler har mye å lære av hverandre. Mange offentlige skoler har lært eller kan lære av Montessori-pedagogikken, av mange av de kristne skolenes evne til inkludering og til å håndtere mangfold, eller av Steinerskolens tenkning om skjerm i skolen. En mangfoldig elevgruppe trenger å bli møtt på ulike måter for at elevene skal bli møtt på en likeverdig måte.

Jeg stilte spørsmål om dette på konferansen, og utvalgets leder (som for øvrig er min tidligere statssekretær) begrunnet utestengningen av friskolene med at utvalget ville forsøke å legge til rette for et bredt kompromiss, og at friskolene typisk er et område for klassisk og sementert politisk uenighet.

Og han har selvsagt et poeng. Statsråden selv illustrerte det godt på konferansen: Hun syns det var greit med den lille gruppen av elever som går på friskoler i dag, men hun ville ikke ha mer av det. Hun tar altså for gitt at flere friskoler eller flere friskoleelever er negativt. Hun har riktig nok ikke noen dokumentasjon for å mene det, men hun er forutinntatt.

Men dermed er det en fare med den strategien regjeringen og utvalget har valgt: Hvis de lykkes med å etablere et bredt skolepolitisk kompromiss, risikerer de å gjøre friskolene til en «utenforskole», en slags pariakaste som fortsatt kan være gjenstand for uforsonlig politisk debatt. Det har i så fall ingenting med fellesskap og inkludering å gjøre. Det vil dessuten være en stor tabbe, hvis formålet med arbeidet er å gjøre en god skole enda bedre for flere.

Hvis utvalget og statsråden vil bygge bro over tradisjonelle politiske skillelinjer, burde de heller spørre seg selv: Hvordan kan vi legge til rette for en mer konstruktiv og nysgjerrig debatt om friskolenes plass i den norske skolen?

Friskoler, altså offentlig finansierte privatskoler, fins i alle land. Noen land har få slike skoler, og noen har mange. Men i nesten alle land er det den offentlige skolen som er dominerende.

Vi må anta at friskolene er positive for mange av de elevene som går der. Hvis ikke, ville de neppe ha gått der.

Men er de et positivt tilskudd til skolesystemet sett under ett?

Det går ikke an å gi noe generelt svar på det. Det kommer nemlig an på hvordan friskolene er finansiert og regulert.

Det er ikke vanskelig å tenke seg en form for finansiering og regulering som fører til lavere kvalitet og/eller økte forskjeller mellom elevene.

Men det er heller ikke vanskelig å se for seg en form for finansiering og regulering som bidrar til å skape større likeverdighet, høyere kvalitet og mindre forskjeller mellom elevene.

Så hvorfor ikke gå inn i spørsmålet med et åpent og pragmatisk sinn? Er det ikke det vi har offentlige utvalg til?

Et godt navn på skolen, kan forresten bare være skolen.

Publisert: 1. oktober 2025