Fra juli til august har både Høyre og FrP gått litt opp på gjennomsnittet av meningsmålingene, men oppgangen er marginal.

KrF har hatt en langt bedre utvikling og løftet seg over sperregrensen, mens Venstre har gått litt tilbake.

Men summa summarum er den positive bevegelsen for liten til at det borgerlige flertallet er sikret. Det er riktig nok et lite borgerlig flertall på gjennomsnittet av målingene så langt i august, men hvis Venstre faller under sperregrensen, og MDG kommer over, er flertallet tapt.

Den sikreste veien til borgerlig seier er derfor at Venstre ikke fortsetter å falle, og at Høyre vokser.

Men skal det skje, må partiene ut av det dødvannet de er i nå.

De må fremstå som ett lag og forsøke å spille hverandre gode.

Fremskrittspartiet og Sylvi Listhaug har ført en lang og svært vellykket valgkamp. Partiet la tidlig en strategi, den har blitt fulgt helt siden landsmøtet i 2022, og den har gitt resultater: Cirka 94.000 tidligere Høyre-velgere har, slik målingene er nå, gått til FrP.

Men mer avgjørende for at det kan bli en borgerlig valgseier er det at partiet også har trukket velgere over midtstreken. Fremskrittspartiet får nesten like mange velgere fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet som partiet får fra Høyre.

Også Høyre har ført en god valgkamp de siste par månedene, men oppslutningen er fortsatt lav.

Det dødvannet partiene befinner seg i nå, kan illustreres ved to forhold:

For det første har Fremskrittspartiet antagelig nådd sitt potensiale. Fremskrittspartiet har riktig nok vært litt høyere på målingene før, men det er ikke så sannsynlig at partiet vil vokse mye nå.

Årsaken er at Fremskrittspartiet, i likhet med KrF, Rødt og MDG, er et polariserende parti. Det er kjent fra valgforskningen. Men også i en måling som Respons Analyse har gjennomført for Civita, fremkommer dette: Det er ca. 26 prosent som enten vil eller vurderer å stemme på Fremskrittspartiet, mens hele 50 prosent utelukker det.

Og for å illustrere poenget, så er Høyre, Venstre og Arbeiderpartiet de minst polariserende partiene. Det er under 25 prosent som utelukker å stemme på disse partiene, mens det er henholdsvis 33 og 32 prosent som vil eller vurderer å stemme på Høyre og Arbeiderpartiet. Potensialet for å nå flere velgere er altså større. Og når Høyre for tiden bare får 15,3 prosent på gjennomsnittet av målingene, er potensialet ekstra stort.

Og her kommer vi til forhold nummer to:

Problemet, og muligheten, for Høyre er at 114.000 velgere har satt seg «på gjerdet». Dette er velgere som stemte Høyre sist, og som nå ikke vet hva de skal stemme eller om de skal stemme.

Det er helt sikkert flere årsaker til at de er blitt usikre på om de skal stemme Høyre: Noen er misfornøyde med Erna Solberg og/eller med Høyres politikk. Noen lurer på om de skal stemme FrP eller Venstre. Men det er også noen som lurer på om de skal stemme på Arbeiderpartiet, og hvis mange gjør det, ryker helt sikkert det borgerlige flertallet.

Problemet for hele den borgerlige siden nå er at tidligere Høyre- og Venstre-velgere vurderer å stemme Arbeiderpartiet, fordi de vil unngå Sylvi Listhaug som statsminister. Årsaken er at hun, som partiet hun leder, virker polariserende og lite samlende.

En interessant illustrasjon på situasjonen fikk vi nylig i Listhaugs hjemfylke, Møre og Romsdal. Der kom det først en måling som viste at Fremskrittspartiet var største parti, «knuste» Høyre og fikk over 31 prosents oppslutning.

Men dagen etter kom en annen måling der avisen hadde spurt de samme respondentene om hvem de ville ha som statsminister; Støre, Listhaug eller Solberg. Da svarte 38 prosent at de ville ha Jonas Gahr Støre, mens 27 prosent ville ha Erna Solberg og 25 prosent Sylvi Listhaug. Til sammen fikk de to borgerlige kandidatene hele 52 prosent.

Men altså: Både Jonas Gahr Støre og Erna Solberg har mye større oppslutning som statsministerkandidater enn partiene deres har. For Sylvi Listhaug er avstanden mye mindre og ofte omvendt.

Det er fortsatt uklart om Sylvi Listhaug egentlig har lyst til å bli statsminister. Det er i hvert fall ingenting som tyder på at hun helt tydelig vil erklære seg som statsministerkandidat, selv om hun indirekte har bekreftet det.

Men denne situasjonen tar nå uforholdsmessig mye oppmerksomhet i valgkampen, og den bidrar høyst sannsynlig til det dødvannet partiene befinner seg i. I verste fall går det borgerlige flertallet tapt, dersom ikke de borgerlige partilederne tar et ansvar for å bringe partiene ut av denne situasjonen. Arbeiderpartiet vil ikke hjelpe dem, for Arbeiderpartiet ser seg tjent med å ha Listhaug som hovedmotstander.

Det er forståelig at det ikke er lett for Sylvi Listhaug og Fremskrittspartiet å peke på Erna Solberg som deres statsministerkandidat. Folk i deres egne rekker vil kunne bli skuffet. Men hvis det gir en bedre mulighet til å vinne valget, og til å få et betydelig politisk gjennomslag, vil det være helt i tråd med Listhaugs og Fremskrittspartiets gjentatte budskap: De er mer opptatt av politisk gjennomslag enn av posisjoner.

For Høyre og Venstre kan det gi en mulighet til å få tilbake noen av de velgerne som har satt seg på gjerdet – og kanskje til og med noen av dem som har gått til Arbeiderpartiet. Erna er nok ikke den samme stjerna som hun var, men alle vet at hun vil være en trygg, kompetent og mer samlende statsminister enn Listhaug kan være.

I skrivende stund er Høyre, KrF og Venstre, som alle har pekt på Erna Solberg som sin foretrukne statsministerkandidat, til sammen så vidt større enn Fremskrittspartiet er. Hvis det også er situasjonen når valgresultatet foreligger, har ikke Fremskrittspartiet gitt fra seg noe ved å peke på Solberg. Eller for å si det på en litt annen måte: Dersom de borgerlige vinner valget, er det overveiende sannsynlig at det er fordi KrF og Venstre er over sperregrensen og fordi Høyre er blitt større, og i så fall er det urealistisk å se for seg at Listhaug blir statsminister.

FrP har riktig nok selv ment at det største partiet på borgerlig side skal ha statsministeren, men slik fungerer jo ikke den politiske matematikken. Alt tyder på at alle fire partier trengs for å oppnå flertall, og da må selvsagt alle også ha innflytelse.

Det er uansett ingen «jernlov» som tilsier at det største partiet har statsministeren. Selv har jeg vært medlem av en regjering der det nest minste partiet hadde statsministeren, og der det aller minste partiet fikk flere statsråder enn det hadde stortingsrepresentanter. Skal man oppnå resultater, krever det kloke avveininger, tillit og godt samarbeid.

De borgerlige partiene kan ha flaks og vinne valget, selv om de ikke gjør noe annet enn de har gjort til nå. Flere av dem har ført gode valgkamper.

Men de befinner seg i et dødvann, og skal de ut av det, bør statsministerspørsmålet på borgerlig side avklares.

I verste fall er det nå dette spørsmålet som kan hindre en borgerlig valgseier.